Oddbjørn Johannessen

192

Fritenker? Skeptiker? Forsøk på en statusoppdatering

Hva er jeg egentlig? Har jeg noe livssyn? I så fall hvilket? Agnostiker? Ateist? Human-etiker? Religiøs? Fritenker? Et personlig, uvitenskapelig "essay".

Publisert: 4. apr 2014

Dette er en slags frittstående fortsettelse av et innlegg jeg postet her på verdidebatt.no 2. januar 2012 (Å miste troen (forsøk på en "selvangivelse").

Lenke: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread228243/

Den eneste måten jeg har funnet ut at jeg kan forstå meg selv, min egen utvikling og mine årelange eksistensielle grublerier på, er gjennom det personlige narrativet - ved rett å slett å prøve å ”gjenfortelle” meg selv.

I den lille bygda der jeg vokste opp, var det bare to felleslokaler: Skolen og bedehuset.  Da skolen ble nedlagt i 1962, året før jeg skulle begynne, var det bare bedehuset igjen.  Det var satt opp i 1907 av noen av bygdas beboere, som et såkalt utpostlokale for ”Guds menighet på Vegårshei”.  Flere av dem var mine slektninger.  Dit ble jeg sendt på søndagsskole, hvor også flere av mine slektninger var blant lederne.  Nærmeste større sentrum, som lå 3 km unna, var et industristed preget av industriarbeiderkultur og lavkirkeliget – som til en viss grad fungerte i symbiose med hverandre.  På et svært avgrenset geografisk område fantes det hele tre bedehus på industristedet: Et for Indremisjonen, et for pinsebevegelsen og et for De frie evangeliske forsamlinger.  Flere av lederne i industristedets fagforeninger og i det lokale Arbeiderpartiet var også ledere på et av bedehusene.

Det fantes selvsagt også en kirke i nærheten, men den var (slik jeg lærte å kjenne den) først og fremst for de ”høykirkelige” og ”borgerlige”.  Farmor pleide å presisere hvilke idealer som gjaldt: Klassestolthet og gudsfrykt med nøysomhet.  Hun leste den lokale Arbeiderparti-avisa, ”For fattig og rik” og ”Evangelisten” – og trodde på Gud og Einar Gerhardsen.  Mest på Gud, selvsagt – og Guds ord leste hun bokstavelig.  Hun hadde en streng kristendomsforståelse, og det meste var synd – men hun mente det nok godt.  Farfar hadde visstnok hatt en noe ”muntrere” kristentro, men han døde et par år før jeg ble født. 

Morfars og mormors indremisjons-kristendom var lysere, selv om mormor hadde hatt hele oppveksten sin i ”Guds menighet på Vegårshei”.  Morfar sto for noe av det beste, slik jeg oppfatter det, ved norsk lavkirkelighet: Omsorg, forståelse og inkludering.  Men grensene var likevel klare.  Kino og kortspill skulle en holde seg unna, og alle større måltider når familien var samlet, startet med skriftlesning og bønn.

Mine foreldre har aldri vært aktivt religiøse, men de fikk begge en tydelig og markant kristen oppdragelse.  Det var nok grunnen til at de sendte meg på søndagsskolen – og en del regler var klare og entydige.  Banning var for eksempel ”bannlyst”, og oppførselskarakteren var viktigere enn karakterene i skolefag.  De moralske idealene samsvarte stort sett ganske godt med dem de selv var oppdradd etter, selv om jeg både fikk lov til å spille kort og gå på kino – bare jeg ellers skikket meg vel.

”Storslekta” var ellers sterkt preget av kristendom.  Den inkluderte en overveldende mengde ”bedehusfolk” av ulik konfesjonell art – blant dem også noen emissærer, enkelte sangevangelister, samt en og annen menighetsforstander eller misjonær.  I det hele tatt: Gud var en selvfølgelig del av tilværelsen.  En skikkelig ateist møtte jeg knapt før i studietiden.  ”Ufrelste” var det selvsagt en del av i nærmiljøet, men de var enten som mine foreldre – hardtarbeidende og nokså ”lojale” i forhold til den tillærte tradisjonen – eller så levde de i ”åpenbar synd” (gjerne med status som ”bønnebarn”).

Refleksjonsspørsmål: Hvor lett er det å tenke ”fritt” når sinn og personlighet har vært utsatt for en så tydelig preging så å si fra fødselen av?  Er det i det hele tatt mulig å kvitte seg helt og holdent med en slik mental bagasje?  Ja – nei – vet ikke?  Alle tre svarmulighetene kan på sett og vis være riktige – og slik kan ”statusrapporten” pr. 4. april 2014 kanskje se ut: 

1. Ja.  Jeg har greid å kvitte meg med denne bagasjen, i den forstand at jeg ikke lenger er religiøst aktiv eller har noen religiøs tro.  Som jeg har beskrevet tidligere (jf. lenken til den gamle tråden), så ”forsvant” troen gradvis.  Det var imidlertid her snakk om en relativt omstendelig og vanskelig prosess.  Jeg brukte lang tid på ”avprogrammeringen”.  Mitt prinsipielle syn i dag er at alle religioner og gudsbilder representerer menneskets behov for å gi det uforklarlige en forklaring – og at den konkrete utformingen av disse forsøkene er kulturelt betinget.

2. Nei. Jeg kan fremdeles føle et uspesifisert savn av noe.  Det kan kanskje helst beskrives som en tapsfølelse, muligens en slags parallell til noe av det man kan kjenne på etter at en av ens nærmeste er død, eller etter en skilsmisse.

3. Vet ikke.  Jeg kan ikke helt forklare hvorfor – men jeg liker f.eks. kirkemusikk og salmesang, og jeg kan også føle et slags mentalt velvære i en vakker kirke.  Om jeg skal forsøke å sammenlikne det med noe, faller det meg inn å tenke på en utfordrende kunstutstilling.  Jeg vet ikke om slike tilbøyeligheter kvalifiserer til betegnelsen ”religiøse”.  Jeg tviler på det, for jeg kan nemlig også få liknende fornemmelser i et museum, en middelalderborg eller ved å fordype meg i et litterært verk.  Jeg tror det handler om en form for undring stilt overfor ens egen intellektuelle begrensing, overfor noe man ikke helt kan begripe eller sette ord på.  Kanskje overfor menneskets tilsynelatende uforanderlige trang, gjennom alle tider, til å se seg selv i en sammenheng som er større enn en selv.

Det har til tider vært interessant – og innimellom ganske forunderlig – å være en aktør i diskusjonstrådene her på verdidebatt.no.  Man blir raskt satt i bås – eller man sørger selv for å sette seg i bås.  Jeg blir av en del kristne oppfattet som steil ateist – og av enkelte ”steile” ateister antakelig som intellektuelt inkonsistent.  Det er da naturlig at jeg spør meg selv: Hva er jeg egentlig?  Har jeg noe livssyn?  I så fall hvilket?  Agnostiker?  Ateist?  Human-etiker? Religiøs?  Fritenker? 

Jeg har mest lyst til å kalle meg fritenker.  Det er et ord jeg liker.  Problemet med slike merkelapper er imidlertid at de blir forstått forskjellig.  Derfor er jeg kommet til at jeg ikke trives så godt med å sette noen merkelapp på livssynet mitt.  Det mest dekkende ville kanskje være om jeg kalte meg skeptiker – men det er vel ikke noe livssyn?

--------------- 

PS!  Jeg får som regel svært lite ut av debatter mellom religiøse apologeter og ateister om Guds eksistens, selv om jeg av og til lar meg friste til å delta.  Jeg finner religiøs apologetikk nokså uinteressant.  Hvis religiøs tro i det hele tatt skal bety noe, har jeg problemer med å se at den kan frikobles fra det emosjonelle og subjektive.  Guds eksistens kan aldri bevises, og de fleste forsøk på logisk pro-argumentasjon fortoner seg ofte som en intellektuell selskapslek.  Den gangen jeg selv var troende, var det først og fremst et dypt alvorlig eksistensielt og emosjonelt anliggende. 

Skråsikkerheten og arrogansen både hos en del religiøse apologeter og hos en del ateister vekker ofte ubehag.  Det betyr ikke at jeg er motstander av skarpe meninger – og også skarpe karakteristikker når det er påkrevet – men skyttergravskriger, der de samme argumentene repeteres og repeteres, tilsynelatende nokså rituelt, anser jeg som nokså formålsløs. 

For mitt eget vedkommende vil mine religionskritiske innlegg og kommentarer også i fortsettelsen i første rekke være rettet mot fordummende og/eller direkte skadelig religiøs virksomhet.

 

 

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #151

Tommy Andre B Bradahl

5 innlegg  27 kommentarer

Kanskje jeg kan hjelpe? :)

Publisert over 6 år siden
Georg Bye-Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Må da bare spørre om kristendommen er skadelig?

Hva da med islam? Kan du fortelle oss hva som er skadelig med kristendom og hva som er skadelig med islam slik du ser det.

Håper ikke du mener at dette er for tunge spørsmål du ikke kan svare på siden du skriver "direkte skadelig religiøs virksomhet".

Hei.
Først og fremst så vil jeg meddele at jeg ikke ser på meg som en troende eller ikke-troende i noen som helst grad, grunnlaget for dette er at det aldri har vært noen fra noen side som har hatt argumenter som lyder sang i mine indre mest betydelige tanker for både indre og ytre selvrefleksjon.
Når det er sagt, så kan jeg bare ikke motstå muligheten til og diskutere eller argumentere for hva som er virkelig eller ikke, og fra der, gjøre ett forsøk i og utdype mine erfaringer omkring tankeprosessen som har med vår eksistens og gjøre :)

MEN.
enten det er Kristen, islamistisk, jødisk eller enhver annen trosrettning på denne planeten vi lever på, så er det ingen av de som er mer eller mindre skadelig enn de andre, for uten noen få unntak, som for eksempel de første 3 som akkurat ble nevnt, det er rett og slett ingen andre mytologiske trosrettninger i vår historie som har krevd så mange tusner av liv som det de 3 største religionene de fleste av oss i den vestlige verden i dag. og alle 3 hadde til en tidsperiode, akkurat de samme grunnlagene for etikk og moral som kunne og gjorde skade på menneskene som forholdt seg til dem.
Men ut ifra de 3 så har kristendommen faktisk gjort mer skade enn de 2 andre, og fortsetter og gjøre det. JA, den islamiske religionen i dag har ikke forndrett seg så veldig mye de siste 2000 årene som at det gjør noe, og blir i dag sett på som ganske så radikalt av både kristen og jødisk troere, MEN når det er sagt så er jødisk og kristen religion like radikalt, bare på en helt annen måte, og med langt flere radikale grupper som har splittet seg fra hovedgruppen og blitt en god del verre enn man først skulle tro. så selv om det kan virke som om ting har forandret seg over årene som har gått, så har det vell det, Men ikke i noen mer positiv rettning heller. faktumet er vell det at ting ikke vil bli noe bedre så lenge så mange mennesker på denne planeten fortsetter og tro BLINDT på noe som egentlig ikke kan bevises på noe som helst måte, og når jeg da har fått sagt det, og folk kanskje begynner og dra frem overnaturlige hendelser som "ingen" kan bevise at var noe annet, så har jeg bare en ting og si, alt som skjer på denne planeten vi lever på kan bevises og være noe helt annet enn det det sesr ut til og være, nå dette betyr ikke at jeg tenker på gud, nærmere tvert imot, det betyr at hvis vi kan finne de faktorene som gjorde den "overnaturlige" hendelsen mulig, så kan vi og har vi faktisk klart og bevise at det ikke var overnaturlig på noen som helst måte. og samtidig lære noe nytt om hvor vi bor i Uni/Multiverset.

Så uansett hva slags trosrettnign du forfølger med tankene dine, så må man altid finne nye måter og tenke på, og ut ifra det. fjærne det dogmatiske synspunkte som religioner forholder seg til. og se og lytte på hva verset kan vise oss av muligheter, fremfor og rette synet nedover og fokusere på skrifter som til dags dato er veldig urellevant for menneskets fremtidlige muligheter for fred og kulturell samt personlig utvikling. 

Hvis det da kommer opp argumenter om det morale behovet for religion og tro i hjertet for og bli eller være ett rettferdig og ærlig menneske som ikke vil skade eller drepe andre mennesker eller dyr. så kan man bare gi opp med en gang. det er vitenskapelig bevist at så "lite" som 98% av verdens befolkning vet forskjelden mellom hva som er rett eller galt fra fødselen av. det sier seg selv, og sålangt så har religioner rett og slett vist seg og forandre og forvri vår betydning av hva som er rett og galt, i stede for og lære oss at alle er unike og har ALL rett til og være som de var født til og være.

Jeg sier derimot ikke at det ikke en er eller annen form for energi i universet som gjør det mulig for oss og oppleve det vi kaller livene våre heller, Jeg kaller det bare ikke for en gud, og hvis jeg skulle kalle den energien vi alle har i oss som gir liv til de vi er innerst inne gud(noe jeg tviler med hele mitt hjerte på at noen gang kommer til og skje) så er det i så fall så langt ifra hva de religiøse skriftene forklarer at det er. 

Men det er for all del bevis på positive og negative pertikkler og atomer i universet som vibrerer i samsvar med hverandre over usansynlige avstander, noe man da for all del kan kalle lyse og mørke former for energi, eller gode og onde, man har også antimaterie som hvor det kommer i kontakt med positiv materie så får man en fullstendig 100% utslettelse mellom de to partikkelene når de møtes. og selv om det ikke er så veldig mye igjen av den negative antimaterien igjen, så er 95-96% av alt vi ser i univeret Mørke former for energi, dvs 4-5% av det lyset man da kaller gud, eller alt vi er og ser.

Men selv om jeg nekter og tro at noen her inne ville ha tenkt tanken på at det er tunge spørsmål og få her inne, så har jeg ett spørsmål til deg Georg Bye-Pedersen
Og da ut ifra at du virker veldig så redd for den muligheten at religion snart ikke holder noe vekt blant mennesker tanker i fremtiden. 

Hva er du redd for?
Hva betyr det for deg om det en dag kan bevises med 100% at de gudene du har hold din tro hos, ikke eksisterer? hva vil du da bruke den tiden du da får til overs, når den guden du bruker tiden din på nå ikke eksisterer lenger? (som de 3000+ gudene som kom før han viste seg og ikke gjøre heller) 
er du da redd for at det livet du har valgt for deg selv ikke skal ha noe betydning lenger?

Eller ville du ha gjort som jeg gjorde fra veldig ung alder? og spørre spørsmål til de som nekter og ikke tro, og spørre spørsmål de ikke har den minste mulighet til og besvare på en måte som ikke er fullstendig oppbrukt og uten mening?

Jeg spurte en prest i en alder av 6-7 om hvorfor han trodde på gud, og det svaret jeg fikk ga jo ikke mening i det heletatt -- "fordi gud hadde skapt han og alt i universet, og det var ikke hans jobb som troer på guds eksistens og spørre spørsmål om skaperen." (og jeg tenkte, "det her skulle liksom være svaret på spørsmålet mitt? du unngikk jo spørsmålet på alle mulige måte") og fra der så begynte han og fortelle meg og de andre i klassen min om hvor god gud var og om sønnen hans jesus, osv osv osv. og fra tid til annen så måtte jeg jo fortsette og kritisere og spørre spørsmål som denne presten ikke var så fornøyd med i det heletatt. som, "hvordan vet du at den fortellingen du snakker om nå er virkelig" eller "hvorfor er denne guden her så mye mer virkelig enn de gudene fra vikingtiden, når både han og lærerne mine hadde fortalt oss at de ikke var virkelige?". og etter noe stillhet i rommet, hvor ingen kunne komme med noe bedre enn at "de viste at denne guden eksisterte fordi det var så mange historeier fra bibelen som ga klare og synelige tegn på at han gjorde det". Og med det så fortsatte jeg og gjøre som jeg hadde gjort fra før av, og aldri tro på gud i noen som helst form. og har faktisk lest igjennom en god del av den gammle boken, og er for all del veldig gode fantasi historier i boken, som gjærne kan holde deg opptatt i noen timer. Men det er nok det eneste også. i alle fall for min del.

Gud er som Gud alltid har vært, skapt ut av menneskets hode og behovet for noe og tro på når ting er vanskelige og forklare. heldigvis så har vi vitenskapen og alle mulighetene som følger med den til og holde oss i fred og ro...

Så det har ingenting og si hvilken religion du velger og følge eller skrive/se ned på. det er det samme alt sammen, en forhistorisk måte og gjøre det uforklarlige mulig i datidens forståelse.

Så takk for meg og muligheten til og diskutere sålangt :) det har vært meg en glede, og håper på fortsettelsen i dette tilfellet :)

Mvh
Tommy Andre Børresen Bradahl. 

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3713 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
17 dager siden / 1251 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 859 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 659 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere