Harald Hauge

7

Natur eller relasjon?

Når kirka diskuterer samliv argumenterer enkelte med utgangspunkt i naturretten, argumenter som i luthersk kontekst gjerne innføres med ord som "kjønnspolaritet" eller "skaperordninger". Disse argumentene har noen nokså problematiske sider.

Publisert: 4. apr 2014

Følgende innlegg ble opprinnelig publisert på min blogg Haralds strøtanker. Ettersom innleget er beslektet med en debatt undertegnede tidligere har deltatt i på Verdidebatt, legger jeg det nå også ut her. Jeg tar gjerne imot kommentarer begge steder. Boka det vises til er Edward Fesers The Last Superstition.

=======

Som den oppmerksomme [blogg]leser vil har fått med seg: Jeg har lest en betongkonservativ katolsk filosof som synes Richard Dawkins er både ond og dum, og som synes innføring av likekjønnet ekteskap er minst like ondt og dumt som hele det samlede nyateistiske forfatterskapet til sammen.

For å si det som det er: Jeg tror de aller fleste der ute vil sette pris på at jeg ikke gjengir altfor mye av Fesers ordbruk i anledning likekjønnede parforhold. Noe av det er faktisk riktig støtende. Men jeg synes det kan være på sin plass å løfte fram om ikke ordbruken så i det minste tankerekkene hos Feser, for så å dekonstruere noen av synspunktene hans.

Hvorfor? Fordi Fesers synspunkter ikke er fremmede for norsk luthersk kirkedebatt. Hos oss snakker vi riktignok ikke om naturrett og om finale årsaker, slik Feser og andre katolikker gjør, men om kjønnspolaritet og skaperordninger, men argumentet er i bunn og grunn det samme: Det finnes innebygde «designelementer» i skaperverket – fra Skaperens side, altså – som med nødvendighet leder oss til å avvise slike unaturlige finurligheter som likekjønnet ekteskap. Den som vil se hvordan disse argumentene utmyntes og forsøkes utnyttet på norsk konservativ evangelisk-luthersk mark kan ta en titt på sidene til MorFarBarn. Eller la være. Det gjør jeg.

Naturrett á la Feser, kort oppsummert

Utgangspunktet for Fesers avvisning av likekjønnet samliv er det samme som for katolsk og ortodoks naturrettstenkning ellers, nemlig at det ligger visse finale årsaker (med dertil hørende teloi, altså mål) innebygd i det skapte, og at disse er allment tilgjengelige ved observasjon av stofflig form og årsakssammenhenger i naturen.

På seksualetikkens område utmyntes dette gjennom en konstatering av at seksualiteten «sikter mot» forplantning og videreføring av slekten/arten. Av dette leser man så at all seksuell utfoldelse som ikke sikter mot dette er «mot naturen» – her er det kanskje noen som hører ekkoet av Paulus – og derfor også mot de finale årsaker som Gud har lagt inn i sitt skaperverk og dermed umoralsk.

Feser (for å bli hos ham) skriver derfor om hvordan naturen selv lærer oss (det som underforstått er Guds vilje) at sex alltid må sikte mot muligheten for å få barn. Han skriver helt eksplisitt – og her må jeg advare deg, kjære leser, om at dette er pute-filosofi in excelsis – at sex derfor alltid må ende opp med «the ejaculation of semen from the penis into the vagina» og at all sex som ikke ender opp slik ikke er «real sex». Punktum.

Fra dette utledes alle de klassiske konservative seksualmoralske posisjonene: Prevensjon er mot naturen, sterilisering er mot naturen (og en ganske alvorlig synd!) og mange barn er både naturlig og flott. Siden mange barn nødvendigvis leder til at mor må bruke mye tid på pass og stell av barn, ender vi opp med et tradisjonelt kjønnsrollemønster og et behov for at far tar langsiktig ansvar for både mor og barn. Ergo ekteskapet. Voila!

Som tradisjonalister flest tenker Feser at ekteskap blant sterile heterofile like fullt kan kalles «ekteskap», så lenge man oppfører seg som om man ikke er sterile. Hvilket vil si: Spill av pute-sekvensen over en gang til som en forklaring på hva slags sex man kan tillate seg å ha. Åpenbart sterile relasjoner som samkjønnede «ekteskap», derimot… Som sagt, dere vil ikke lese hva han skriver.

Det som er interessant med dette resonnementet er hvordan tanken på forplantning helt overstyrer alt annet i Fesers versjon av naturretten («skaperordningene»). Han skriver blant annet at fenomener som seksuell nytelse er der fra naturens side for å «lokke oss» til å ha sex og dermed formere oss (noe som selvsagt ikke er bare feil, biologisk sett), og at dette derfor er en underordnet sak som man strengt tatt ikke behøver bygge noen etisk refleksjon rundt (her vil sikkert flere enn meg heve et øyenbryn eller to). Enda mer interessant er hvordan han underlegger selve relasjonen mellom mor og far denne samme «underordningstanken»: Relasjonen er der for å tjene en større hensikt, nemlig det å ta vare på barna som blir til når man har sex. Altså: Gjennom et itimt samliv oppstår det bånd mellom to mennesker. Men dette båndet er ikke et mål i seg selv, det er tvert imot kun et «redskap» for å sikre at far og mor holder sammen for å ta vare på barna de setter til verden ved å oppføre seg i tråd med naturen.

Dekonstruksjon, mer eller mindre spontan

Det er flere åpenbare problemer med en sånn tankerekke. En sak er at det er vanskelig å se hvordan man skal kunne unngå å måtte tråkke opp stien tilbake til den gangen da ofre for voldtekt like gjerne kunne gifte seg med overgriperen, eller hvordan man skal kunne argumentere solid mot sex basert på kun den ene av de to partenes premisser (bare så lenge man sender ting til de rette steder til slutt…!). Det er også vanskelig å se hvorfor det måtte være «mot naturen» å gå fra hverandre når barna var i stand til å klare seg selv. Og dersom relasjon er noe som vokser fram over tid gjennom et naturlig intimt samliv, bør man ikke da overlate ekteskapsinngåelser til fornuftsbaserte valg og gå for en eller annen form for arrangert ekteskap? I det hele tatt: Det er noe med den mest stringente naturretten som sender selve relasjonen mellom de to voksne helt i bakgrunnen som konstituerende element i det vi kaller ekteskap. Relasjonen blir kun et redskap for å nå et mål, ikke et mål i seg selv.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er i grunnen hvordan man kan forene et slikt syn med et kristent gudsbilde. For en kirke som bekjenner troen på en Treenig Gud som etter sitt innerste vesen – i hvert fall slik dette er gjort kjent for oss – er relasjon, hvordan kan man nedvurdere sam-livet slik uten å tape troverdighet?

Naturretstenkning får noe statisk over seg. Den har fokus på formale og finale årsaker. Men prosessen og medvandrer-aspektet blir borte, sammen med medhjelperen som er vår like, Den Andre som vi speiler oss i og finner oss selv i.

Som prest har jeg holdt en del vigselstaler etter hvert, og jeg har hørt en del kolleger gjøre det samme. Jeg har ikke systematisert min egen forkynnelse, ei heller andres, men jeg kan likevel si at den vigselsforkynnelse jeg har framført og hørt har vært svært lite orientert mot det å sette barn til verden. Derimot er det mye fokus på relasjonen mellom de to voksne partene og på hvordan denne relasjonen kan danne en god ramme for barns oppvekst. Samtidig har jeg selv sagt og jeg har hørt andre si det samme: En dag skal eventuelle barn flytte ut, og en dag skal eventuelle barn løsrive seg fra sine foreldre. Ja, målet med barnas relasjon til sine foreldre er jo nettopp løsrivelse og selvstendighet! De voksne, derimot, skal vokse sammen og holde sammen til døden skiller dem ad. Dette er en ekteskapsforståelse som setter selve relasjonen mellom de to voksne, likeverdige partene i sentrum.

Men dette er altså en ekteskapsforståelse som ikke kan leses ut av naturen som en naturlig etikk som sådan. Dersom vi skal følge Fesers naturrett til dens logiske endestasjon, kan man jo si at den dagen barna har flyttet ut og står på egne bein og de to ektefolkene ikke lenger kan få barn sammen, da kan ekteskapet like gjerne oppløses, for da har det ikke lenger noe overordnet og naturlig og gudgitt og egentlig mål å sikte mot lenger. (Teleologi er nemlig alltid framtidsrettet etter sitt vesen, ettersom den baserer seg på årsakssammenhenger i tid og rom.)

Dersom Edward Feser hadde lest det jeg skriver her, ville han sagt at det jeg her gjør er å sette vogna foran hesten og blande sammen årsak og virkning. Tar man utgangspunkt i naturretten, er hans poeng logisk og gyldig. Men en informert samtale vil også måtte ta hensyn til en videre kontekst, og ta hensyn til erfaring og opplevd, indre virkelighet.

Og da tenker jeg at vi kan konstatere at uavhengig av hva katolikkene lærer (og lever) om naturrett, forplantning og relasjon så lærer Den norske kirke allerede noe annet og noe videre enn dette. Vi har allerede en utvidet ekteskapsforståelse i vår kirke, der den selvvalgte, frivillige og jevnbyrdige relasjonen mellom de to voksne partene er det sentrale, og der seksuell utfoldelse er ett av mange elementer som styrker relasjonen mellom de to partene. Denne relasjonen kan videre være et godt grunnlag for å sette barn til verden og oppdra disse. Men vi oppfører oss og driver liturgi og preker i det store og hele som om det er relasjonen som er det primære.

Og jeg tenker altså at dette er noe som springer ut av selve det kristne bildet av Gud som treenig og som relasjon. Gudsforståelsen er en teologisk ressurs som kan hjelpe oss til å fortolke og sette våre egne relasjonen inni en større sammenheng både skapelsesteologisk og etisk. Jeg mener dette er en mer naturlig (sic!) måte å gjøre teologi for en kristen kirke enn å utlede sin etikk av observasjoner av årsak og virkning.

At en likekjønnet ekteskapsforståelse kan finne sin plass innenfor et slikt større bilde fundert i tanken om den likeverdige relasjon tenker jeg at jeg ikke engang trenger å argumentere for.

Ytterligere dekonstruksjon, med sideblikk til grunnlagsfilosofi

I min anmeldelse av Fesers bok The Last Superstition gikk jeg (noe overfladisk) inn i debatten om formale og finale årsaker og om konsekvenser for naturretten. Jeg argumenterte for en agnostisk realisme-posisjon som innebærer en viss tilbakeholdenhet med å utlede altfor bombastiske konklusjoner av det vi mener vi kan observere av formale årsaker.

Bakgrunnen for dette er dels argumenter hentet fra nominalismedebatten i senmiddelalderen, men dels også argumenter hentet fra hva den spesielle åpenbaring – altså Jesus-hendelsen – lærer oss om Gud som treenig fellesskap. Spørsmålet er hva det gjør med oss og med vår etikk når vi løfter fram bildet av Gud som Den Ubevegelige Beveger – noe jeg innrømmer gir god mening i møte med ny-ateismen, bare så det er sagt – når Bibelen viser oss et bilde av en Gud som gråter, angrer, lider og dør. Det kristne bildet av Gud innebærer også bevegelse og endring. Påskefortellingen er en fortelling om en Gud som finner seg selv og om en Far som finner ut nettopp hvilken Sønn det er han har og vil vedkjenne seg. Det er ikke så mye ubevegelig over dette.

Med andre ord: Jeg tror at den statiske naturrettstenkningen – oversatt til luthersk kontekst, vil dette handle om tale om skaperordningene – kan ha noe å levere i noen sammenhenger, men at denne plassen må underordnet refleksjon om relasjon som det innerste i kristent gudsbilde og kristen etikk. Hvis ikke, ender vi fort opp i reduksjonismer à la Feser (eller Benestad).

Inn mot den debatten som nå raser for fullt på Den norske kirkes kirkemøte vil jeg avslutningsvis si: Den som vil argumentere mot aksept av likekjønnet ekteskap med utgangspunkt i det de kaller kjønnspolaritet eller skaperordninger, må vite at de da beveger seg inn i et landskap der det er den teleologiske naturrettstenkningen som gjelder. Da må man avvise prevensjon, da må man avvise all seksuell utfoldelse som ikke sikter mot å sette barn til verden og da må man regne med å måtte ta noen steg i retning relativt tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Man må også, tenker jeg, legge fram noen gode og velfunderte argumenter for hvorfor i alle dager arrangerte ekteskap er problematisk som norm, og hvorfor barnløse ekteskap eller ekteskap der barna har blitt voksne ikke like gjerne kan oppløses uten motforestillinger fra kirkelig hold. Gjør man ikke dette, må man tåle å bli beskyldt for å være inkonsekvent.

Leseren vil ha skjønt hvilken retning jeg mener vi som kirke i stedet må gå. Vi må, med utgangspunkt i gudsbildet, løfte fram at kirka er kalt til å løfte fram relasjon som noe som ikke bare er naturlig men også (rett forstått) over-naturlig. Gud er selv et kjærlighetsfylt fellesskap som kontinuerlig åpner seg mot verden. Jeg vil slå et slag for at det er dette kirka er satt til å ha som sitt høyeste mål, og at det vi har å si om relasjon noen ganger kan overgå det vi ellers kan lese ut av naturen.

Til slutt: Dersom vi nå vender oss til den praktiske empiriske virkelighet kan vi konstatere at den jevne katolikk heller ikke tenker og følger og lever i tråd med Fesers reaksjonære naturetikk. Fødselsraten i det katolske Sør-Europa er lavere enn i Skandinavia. Kom ikke her å si at dette ikke handler om tilgangen på og bruk av prevensjon.

For øvrig mener jeg at Den norske kirke nå må åpne for vigsel av likekjønnede. Takk.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Harald Hauge

7 innlegg  113 kommentarer

Lang(!) (og sen) respons

Publisert over 5 år siden

Når jeg nå endelig setter meg ned for å følge opp en tråd som (dessverre) har mistet framdriften, vil jeg gjerne begynne med å kommentere nettopp det: At jeg ikke har fulgt opp det som kunne blitt en interessant samtale. Det handler ikke om vond vilje, men om arbeidspress og andre saker som har tatt tid de siste månedene. I tillegg har jeg hatt studiepermisjon i noen uker. Disse ukene benyttet jeg (igjen vil kanskje noen si: dessverre) ikke til å lese meg opp på naturrett og på thomisme men på studier av sørsamisk. Og sånn går dagene.

Jeg vil gjerne si tusen takk til alle som har tatt seg bryet med å kommentere i denne tråden og som har gjort sitt for å holde samtalen i gang. Jeg har lest igjennom hele tråden på nytt med stor glede. Det er inspirerende å delta i en samtale som – i hvert fall for meg – beveger seg langs andre stier enn de jeg vanligvis tråkker opp.

Det lar seg ikke gjøre å gi respons på alt. Jeg har forsøkt å velge ut det jeg anser for å være hovedmomenter. Så får vi se hvor mye som også i fortsettelsen blir hengende i løse lufta.

Fordomsfull lesning av Feser?

Eirik A. Steenhoff skriver i sitt tilsvar til meg at han oppfatter at innlegget mitt inneholder både «endel polemikk og usakligheter mot naturrettslig argumentasjon» og at min vurdering av Feser framstår som mer emosjonell (sml. min bruk av ordet «støtende») enn saklig og faglig relevant. Steenhoff synes ikke om at jeg ikke vil gjengi Feser uten filter. Han oppfatter at jeg er i overkant forutinntatt og negativ og at kritikken min framstår som fordomsfull mer enn rettferdig. Oppsummert lander han på at bruken av gudsforståelsen som argument framstår som sekundær (eller kanskje til og med vikarierende, skjønt Steenhoff ikke bruker dette stempelet), og at mine standpunkter forstås bedre som under «påvirkning fra et sekulært samfunn».

Det er mye å ta tak i her. Jeg vil i denne omgang konsentrere meg om min angivelig fordomsfulle lesning av Feser. Jeg kan forstå at åpningsinnlegget kan virke i overkant eplekjekt – det syntes jeg i grunnen selv også, når jeg nå leste det på nytt – og at jeg kan hende skrider til verket med både i overkant store ord og med litt for store doser arroganse. Det er tross alt mye katolsk naturrettstenkning jeg ikke har satt meg inn i, flere katolske seksualetiske verk jeg ikke har lest (jf. pavene Steenhoff viser til) og flere andre bøker av Feser der han nyanserer framstillingen mer enn i The Last Superstition.

Alt dette er sikkert treffende kritikk, på sitt vis, og jeg forsøker å ta til meg så mye som mulig. Likevel er det en sak jeg vil fastholde: Jeg finner store deler av The Last Superstition krevende å lese, og da ikke først og fremst på grunn av saksfremstillingen men på grunn av den svært nedlatende tonen Feser bruker om mennesker han av ulike grunner er uenig med. Noen sitater kan være egnet til å belyse hva jeg mener:

=======

At the time of this writing, exactly one week has passed since the Supreme Court of the State of California decreed that homosexuals have a “basic civil right” to marry someone of the same sex. Whether these Golden State solons will follow up their remarkable finding with a ruling to the effect that an ass is the same as a horse, it is too early to say; but they have already gone well beyond the sophistical orator of Plato’s dialogue in “confounding good with evil,” not to mention reason with insanity. Malcolm Muggeridge famously said that “without God we are left with a choice of succumbing to megalomania or erotomania.” The court’s majority, in declaring by sheer judicial fiat the equal dignity under law of the family and sodomy, would have appear to have gone Mudderidge one better by succumbing to both at once. (Fra åpningsavsnittet, side vii.)

The $64 question in recent years, of course, is: “Does natural law theory entail that homosexuals can’t marry?” And the answer is that the can marry. But of course, what that means, as a matter of conceptual necessity, is that they can marry someone of the opposite sex. What they can’t do is marry each other, no more than a heterosexual could marry someone of the same sex, and no more than a person could “marry” a goldfish, or a can of motor oil, or his own left foot. […] There is no such thing as “same-sex marriage” more than there are round squares. Indeed, there is really no such thing as “sex” outside the context of sexual intercourse between a man and a woman. Sodomy (whether homosexual or heterosexual) no more count as “sex” than puking up a Quarter Pounder counts as eating; and far from “eating” or “fearing” sex, traditionally minded married couples who have lots of children may be the only people having much genuine sex at all these days. (s.149-150)

Traditionally, sodomy has been classified together with murder, oppression of the poor, and defrauding a laborer of his wages as one of the four sins that “cry out to heaven for vengeance”. […] But murder is, in most cases anyway, essentially a horrifically unjust way of fulfilling what are otherwise innocuous and perfectly natural desires and impulses: anger, or jealousy, or the desire for some piece of property, for the love of a certain man or woman, or for justice itself. Sodomy, by contrast, flows from a positively unnatural desire, where “unnatural,” it must always be remembered, is to be understood in the classical realist sense (Platonic, Aristotelian or Scholastic).(s.223-224)

=======

Andre lesere får vurdere dette for sin egen del. For min del er det nå engang slik at dersom dette er «helt gjengs naturrettlig jargon», da vil jeg helst ikke være en del av det lauget.

Jeg er klar over at The Last Superstition er skrevet som en reaksjon på bl.a. Dawkins’ The God Delusion som heller ikke er et særlig gentelman'lig verk. Jeg har skrevet noe mer utførlig om dette i min omtale av The Last Superstition som kan leses her.

Men selv om man tar høyde for dette: Jeg finner fortsatt mye av det Feser skriver temmelig støtende. Det er et ordvalg jeg står ved. Fesers bok er ikke bare en nøktern framstilling av naturetikk, den er også et nokså emosjonelt preget debattinnlegg hvor den ene spydigheten tidvis slår den andre i hjel. Jeg for min ble temmelig matt av akkurat denne sida av boka. Jeg ønsker ikke å gjøre meg til talsmann for noe krenkelsestyrrani, men jeg synes likevel ikke Fesers toneartsbruk er noe som driver noen som helst debatt eller samtale fremover.

For øvrig gjentar jeg det jeg skrev i min forrige replikk til Steenhoff, at jeg har mine fordommer med meg når jeg forsøker å være i dialog med katolsk og ortodoks tankegods. Jeg er i bunn og grunn lutheraner og står som sådan i en femhundreårig protestantisk tradisjon. Men slike for-dommer trenger ikke nødvendigvis være det samme som antikatolisisme. Jeg tenker at det kan være greit å skille mellom den slags fordommer som vi kaller leserforutseninger pdes og mer nedlatende eller vrangvillige lesninger pdas . Det siste var i hvert fall ikke min intensjon. Men jeg vedkjenner meg at naturrett ikke er mitt spesialfelt og at det er mye litteratur om emnet jeg overhodet ikke har satt meg inn i. På det Steenhoff og andre skriver av kommentarer har jeg forstått at også Feser skriver mer nyansert og mindre polemisk om temaet andre steder. Jeg får se hvor mye av dette jeg etter hvert kan være i stand til å tilegne meg.

Ellers kommer jo andre (bl.a. Geir Tandberg i kommentar #50) meg til hjelp og viser til at naturrettstenkningen er noe som den protestantiske tradisjonen har tatt et mer grundig oppgjør med for lenge siden. Da er det kanskje noe forutintatt(!) også over det å kreve at enhver protestant skal måtte trekke opp alle disse avgrensende linjene på nytt hver gang temaet diskuteres, enten det er i en debatt på Verdidebatt eller det er i læredokumenter fra for eksempel bispemøtet (jf. Hallvards kritikk av dette i hans kommentar #40). Noe kan rett og slett underforstås noen ganger, tenker jeg. Det har skjedd mye siden Luther forlot klosteret for å kunne gifte seg, for å si det sånn. Men det er klart at jo mer vi underforstår eller ikke gjør eksplisitt, jo større blir risikoen for at vi kan komme til å snakke forbi hverandre.

Naturrettstenkning og metafysisk agnostisisme

Nå er det helt sikkert slik at noen av mine anklager mot deler av naturrettstenkningen til Feser allerede er behørig behandlet (og gjendrevet, for den som kjøper argumentasjonen) både av Feser selv og av andre thomister andre steder. (Steenhoff og Jørgensen lister opp flere bøker, jeg har dessverre ikke rukket å lese alle.) Jeg tillater meg likevel å minne om det som var mitt innsteg til denne debatten men som kanskje ikke har blitt tydelig nok kommunisert av meg, nemlig at jeg strever med noen av de helt grunnleggende filosofiske forutsetningene for den mest rigide naturrettstenkningen. Mine betenkeligheter med Feser et.al. er dermed ikke bare knyttet til enkeltkonklusjoner man trekker eller ikke trekker av naturretten rett forstått – for eksempel om det nå virkelig er slik at foreldre med voksne barn eller barnløse ektepar over fruktbar alder ikke like gjerne bare kan skille seg – men til bakenforliggende eller dypere strukturer i selve naturrettstenkningen. Jeg skriver mer om dette i denne bloggposten der jeg blant annet forsøker meg med følgende passasje:

=======

Det gjelder for eksempel dette som var grunnspørsmålet bak nominalismedebatten [her burde jeg, som Geir Tangberg så vennligsinnet korrigerer meg, skrevet universaliestriden]: Dersom det Aristoteles kaller form er det samme som Guds tanker (slik Augustin og Thomas sier), da har vi «fanget Gud i naturen», så å si, i og med at vi postulerer at Gud ikke kunne skapt verden annerledes enn det vi kan lese av naturen at Gud har gjort. Dette strider mot den teologiske grunntanken Deus semper major (Gud er alltid større), og virker i hvert fall på meg å lede til et teologisk system som forsøker å være litt for vanntett, slik den thomistiske (og romersk-katolske) teologien gjerne blir anklaget for å være. I valget mellom thomistisk realisme og den mer radikale nominalismen tror jeg for min del at løsningen må være en form for agnostisk realisme, altså en tro på at universalier/ideer/former er, men at vi ikke kan fange disse eller forstå disse til bunns. Ideene leder oss til Gud, men vi kan ikke kjenne Guds ideer fullt ut.

=======

For meg oppstår noen av de samme betenkelighetene i møte med en slik utfoldelse av aristotelisk metafysikk som Feser bedriver som det jeg tidligere har hatt i møte med de mest rigide bedehusvariantene av biblisismen – og dette vet jeg at for eksempel Hallvard vil sympatisere med: Systemene framstår kan hende vanntette på papiret og i tabeller, men de tåler ikke møtet med virkeligheten. (Nå vil helt sikkert Hallvard si at han blir mer overbevist av thomismen enn av biblisismen, noe jeg for så vidt også blir, og at denne står sin prøve i møte med virkeligheten. I beg to differ on that last point though, som det så fint heter.) Dette er i grunnen noe av det som slår meg når jeg nå på nytt har forsøkt å møte Fesers tekst: Jeg oppfatter det slik at menneskers liv er mer komplekse enn det som rommes i de «innerste sirkler» som Feser tegner opp. Fesers respons på dette er, som jeg har forsøkt å vise, stort sett å slenge spydigheter til dem utenfor sirklene. Jeg er usikker (for å si det forsiktig) på om dette er veien å gå. Jeg har vært «fanget» i noen slike lukkede systemer tidligere, og er egentlig ikke på leting etter et nytt tilsvarende rigid system.

Så vil kanskje noen si: Ja vel, dette er hva du føler. Virkeligheten handler om mer enn dine følelser. Jeg aksepterer det, men har etter hvert for min egen del blitt fortrolig med at magefølelse også må tas i betraktning når en skal forsøke seg på noe som ligner en koherent tilnærming til virkeligheten. Jeg for derfor bare si det som det er: Den konsekvente naturetikken fascinerer på sitt vis, men den virker samtidig en anelse for rigid til å fange den virkeligheten jeg lever i og vandrer i. Virkeligheten framstår i det hele som en anelse mer sammensatt. Det gjelder også spørsmål knyttet til kjønnsidentitet, kjønnskarakteristika, følelsesliv, samliv etc.

«Feser revisited»

Steenhoff og Jørgensen mener jeg fortegner Fesers synspunkt, for ikke å si karikerer, når jeg påstår at hensynet til forplantning overstyrer alt annet i hans etikk, og at seksuell nytelse er «noe man ikke behøver bygge en etisk refleksjon rundt». Til det siste er jeg enig: Der er jeg for spissformulert. Jeg kan for ordens skyld sitere noe av det Feser skriver i sakens anledning:

=======

The teleology of final causality of sex thus pushes inevitably in the direction of least some variation on the institution of marriage, and marriage exists for the purpose of generating and nourishing offspring not only biologically but also culturally. Everything else is subordinated to this in the sense that it wouldn’t exist without, and loses its point without, the overall procreative end. Sex is pleasurable, but only because this is nature’s way of pushing us into doing what is necessary for procreation; husbands and wives often feel great affection for one another, but this tendency is put in them by nature only because it facilitates the stability of the union that the successful generation and upbringing of children requires. Keep in mind that I am, again, not talking about the conscious purposes of human beings; obviously individual human beings often value sexual pleasure and companionship more than reproduction. I am talking about nature’s purposes and final causes. If human beings didn’t reproduce sexually, sexual organs wouldn’t exist at all, and neither would sexual pleasure. Hence neither would romantic love or marriage exist. Human beings might still have affection for one another, but this affection wouldn’t have any of the distinctive features we associate with the feelings that exist between lovers, or between husbands and wives or parents and children. All of these pleasures and affections exist in nature only because sexual reproduction does, and thus their point is to facilitate procreation, again in the full sense of not only generating, but also rearing, children.(s.144)

=======

Det som nok forvirret meg en smule her er at Feser i neste avsnitt hopper rett til en nokså nærsynt beskrivelse av selve seksualakten, og at han ikke drøfter det som har med følelsesmessige bånd og ekteskapsinstitusjonens kjennetegn noe særlig ut over dette. Jeg registrerer at han har skrevet mer utførlig om dette andre steder, og jeg kjenner selvsagt til at den katolske litteraturen om emnet er både omfattende og rik.

Hallvard Jørgensen skriver i sitt tilsvar til meg noe om at han har funnet den naturrettslige betoningen av det helhetlige synet på spenningen mellom kjønnene frigjørende. Det er verken vanskelig å forstå eller å si seg enig i. Jeg vil derfor gjerne understreke at jeg også leter etter veier for å se så helhetlig på hele menneskets behov i sin søken etter en livspartner, noe for det hele mennesket, for kroppen og sjelen og ånden for å bli i disse uttrykkene.

Men så er det nettopp der noen av oss opplever at ting frontkolliderer nokså ettertrykkelig, da: Når noen mennesker opplever seg som mest hele nettopp med en homofil seksualidentitet, men at det ikke finnes noen plass for nettopp denne helheten i det nokså detaljstyrende systemet. Da oppleves gjerne naturetikkens fortrinn til de biologiske/ytre kjønnskarakteristika som noe som splitter den erfarte helheten i det aktuelle menneske. Denne spenningen opplever jeg at blant andre Feser rett og slett ikke tar på alvor; han svarer kun med å henvise til det som er kjønnsorganenes funksjon naturlig eller biologisk sett og mener at vi må være i stand til å finne veien derfra. Jeg er nok fortsatt der at jeg oppfatter en form for skeivhet(!) i dette som ikke klarer å balansere heheten.

Relasjon og gudbilledlighet

Både Steenhoff og Jørgensen kommer med kritikk mot min vektlegging av relasjon som sentralbegrep og måten jeg mener å hente dette ut av gudslæren (den trinitariske teologien) som teologisk ressurs. Jørgensen antyder at det kanskje kunne være et bedre utgangspunkt å ta i bruk termen «koinonia», oversatt med fellesskap. Koinonia har vel også betydningsnyansen «deling» eller «delende fellesskap», om jeg ikke tar helt feil. Steenhoff på sin side synes «relasjon» blir for abstrakt, og mener at ord som skaperevne og fornuftsevne er ord som står bedre til hva det vil si å speile Gud i verden. Det siste er, etter det jeg har skjønt, en klassisk thomistisk posisjon.

Men tanken om at gudbilledlighet og relasjonalitet henger sammen er ikke noe jeg har tatt ut av løse luften. Det finnes gode eksegetiske argumenter for at talen om «Guds bilde» i Genesis 1 handler om representativitet, og at en slik tale nettopp forutsetter tanken om en relasjon mellom den Gud som avbildes og det bildet som avbilder Gud. Gud blir synlig i verden gjennom sin relasjon til gudsbildet, om vi kan si det slik. Parallellen her er oldtidens gudebilder som kunne representere guddommer fordi guddommen på en eller annen måte ble ansett for å forholde seg til disse avbildningene som nettopp sine avbildninger. (Det er på den annen side vanskelig å finne tilsvarende gode eksegetiske argumenter for at gudbilledligheten skulle ha noe med skaperevne og fornuftsevne å gjøre, det er noe man må eisegere i teksten etter at et mer aristotelisk verdensbilde er gitt på forhånd.)

Et par kjappe litteraturhenvisninger som kan fungere som første veivisere til temaet er vel på sin plass her. Terje Stordalen har skrevet en del om denne representative eller relasjonelle gudbilledlighetsforståelsen i Genesis 1 i Støv og livspust, og Jan-Olav Henriksen tar utgangspunkt i en slik relasjonell gudbilledlighetsforståelse i sin bok Imago Dei. Kommentarlitteraturen til Genesis diskuterer også temaet utførlig. Jeg har tidligere forsøkt å utmynte kort på egen blogg hva en slik forståelse av uttrykket «Guds bilde» kan innebære. Dette er en forståelse av gudbilledlighet som også gir dyp mening i møte med fortellingen om Jesus: Det er nettopp i den fullkomment åpne, tillitsfulle og kjærlighetsfylte relasjonen mellom Jesus som Sønn og Gud som Far at vi ser at Jesus er Guds sanne bilde i verden og som hele menneskehetens representant.

Jeg har nylig lest om igjen Rowan Williams’ nydelige Tokens of Trust hvor han et sted kommer med en vakker observasjon som kan klinge godt sammen med den samtalen vi har nettopp her. Han viser til (uten å bruke det uttrykket direkte) tanken om Gud som Den ubevegelige beveger, den som ligger under alle prosesser som skjer i universet, og så sier han: Det betyr at Gud Skaperen gjennom sin skapende og opprettholdende aktivitet, sin creatio continua, stiller seg selv i en kontinuerlig relasjon til alt det han har skapt, noe som igjen betyr at Guds relasjon til oss er et konstituerende element i vår væren og at den er der lenge før noen av oss har blitt oppmerksomme på den. – Jeg synes ikke dette er verken abstrakt eller vagt, jeg opplever det tvert imot som dypt, dypt meningsfullt.

Williams skriver videre (i kapittelet om kirken) hvordan det relasjonelle i Gud er konstituerende for alle menneskelige relasjoner, inklusive kirkas fellesskap. Det er ikke slik at treenigheten er ett eksempel blant mange på hva en relasjon er, skriver han, som om kirka er et annet og sidestilt eksempel. Nei, det er slik at vi ikke ville visst hva relasjon var om det ikke var for Gud, og det er slik at våre relasjoner kun kan være fordi Guds relasjon er først, alltid har vært og alltid skal være. (Jeg parafraserer fritt nå, men kan selvsagt finne igjen sitatene ved anledning.)

I forlengelsen av dette er det fullt mulig å se for seg en ekteskapsforståelse som vektlegger at nettopp ekteskapet kan sees å ha en form for sakramental karakter. Dette fordi ekteskapet da vil være en av mange veier til en fordypning i det som er menneskets gudbilledlighet. Men en slik sakramental ekteskapsforståelse vil samtidig ha en åpning mot et syn der hele virkeligheten sees i et sakramentalt lys. (Robert Jenson har skrevet noe om en slik sakramental virkelighetsforståelse i sin systematiske teologi for den som måtte være interessert i å fordype seg i dette. Og bare så det er sagt: Jeg har fått med meg at Jenson ville vært uenig i alt det jeg sier i denne tråden om det likekjønnede ekteskapet!)

Andre etiske problemstillinger

Det siste punktet jeg vil fokusere her, er dette med hvilke følger det kan få for kristen etikk å avvise den konsekvente naturrettstenkning når ekteskapet skal fortolkes og utfoldes. Steenhoff nevner abort og aktiv dødshjelp som sannsynlige saker der tradisjonelle kristne ståsteder står for fall, Jørgensen legger til prostitusjon og (muligens også) vennesex på lista. Polygamiet er gjerne også en klassiker når slike lister skal settes opp.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe disse påstandene an. Jeg har ikke agitert for noen radikale nyorienteringer i noen av de sakene som nevnes, og jeg kan heller ikke se at dette er etiske problemstillinger som med nødvendighet vil bli revolusjonert av en etikk som forholder seg til relasjon og gudbilledlighet som viktige teologiske ressurser. For å ta abortspørsmålet: Vi finner rikelig av bibelske motiver som viser hvordan et svangerskap kan forstås som en sammenvevd relasjon mellom to livsfortellinger, det tør være nok å minne om fortellingen om Maria og Jesus. Polygamiet vil man avvise med samme utgangspunkt som det profetene i Det gamle testamente gjør, nemlig ut fra gudsforståelsen: Fordi det er én Gud og denne ene Gud er trofast i sin relasjon til sitt folk og forventer eksklusiv dyrkelse tilbake, skal ektefeller også være trofaste mot sin ene ektefelle (sakramental ekteskapsforståelse, noen?). Dødshjelp er et minefelt i mange henseende (jf. den aktuelle debatten i England og anglikanismen ledsaget av uttalelser fra George Carey og Desmond Tutu), men jeg ser ikke hvordan en vektlegging av relasjon kombinert med et helhetlig menneskesyn skal representere noen akutt fare. Og prostitusjon er og blir forhold basert på asymetri og (i hvert fall i noen grad) utnyttelse.

Vel, det er sikkert mange andre tema som burde vært belyst ytterligere. Men det får eventuelt vente til neste runde.

Til Stefan Fisher-Høyrem

Til slutt en kort respons til deg, Stefan. Jeg har lest kommentaren din med stor glede. Det er forfriskende å se en annen som forsøker å gjøre det samme som meg (om enn med et kanskje noe mer positivt innsteg til thomismen) nemlig å benytte treenighetslæren og gudsforstålsen som teologiske verktøy for å arbeide med samlivsetikken. Det du skriver om adopsjon som kategori var både nytt og spennende for meg, og du evner også å åpne opp thomismen i stedet for å snevre den inn slik jeg nok opplever at de mer nykonservative thomistene gjør. Dette opplever jeg som et prosjekt det er lett å forholde seg sympatisk til, og jeg skal gjemme disse tankene i mitt hjerte og grunne på dem som det heter. Så får vi se om vi kan utfolde noen av disse tankene videre etter hvert. For meg vil det også være interessant å reflektere nærmere over hvor mye av dette som også kan overføres til en verden også utenfor det sted hvor den thomistiske naturretten er «rund i kantene» som du skriver.

Så har du selvsagt helt rett når du påpeker at slike uønskede konsekvenser som prevensjonsmotstand egentlig ikke er argumenter verken for det ene eller det andre i og for seg. Det er jeg helt enig med deg i. Det jeg forsøkte å peke på var den inkonsekvens som ligger i mye konservativ lutherdom når man søker å fastholde skaperordningstanken på den ene siden for å avvise likekjønnet ekteskap men samtidig ikke innskjerper prevensjonsforbud for heterofile. Det er en debatt Kirkemøtet burde tatt (virkelig!), men vi vet alle at det ikke vil skje.

Og med det takker jeg for meg i denne omgang.

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1889 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1626 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1585 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1583 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1439 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1360 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1343 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1179 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere