David Hansen

salgsleder offentlig sektor, Microsoft Norge
12

Hva menes med kristendemokrati?

Idélære utenfor hovedstrømmen av norske lærebøker er krevende. Minste motstands vei er neppe svaret for dem som vil bygge levende politiske alternativer og vinne velgere som har stadig vanskeligere for å se forskjellen på partiene.

Publisert: 4. apr 2014

I en presentasjon for tankesmien Civita om kristendemokratisk tekning, gjengir jeg en liste over 11 prinsipper som kanskje vekker nysgjerrighet, og som uansett fordrer mer utfyllende tekst enn hva presentasjonsformatet tillater. Det er verdt å bemerke at 11-punktslisten ikke er uttømmende. Hensikten er å trekke fram faktorer jeg oppfatter som essensielle for å forstå den kristendemokratiske ideologien eller idélæren. 

Utgangspunktet – det kristne menneskesynet – er som en lyskaster på alt annet i opplistingen. Uten forståelse for dette menneskesynet blir de andre momentene som tomme tønner: Nestekjærlighetstanken, det å elske din neste som deg selv er illustrerende. 

Hvordan forstå nestekjærlighetstanken dersom ikke alle mennesker anses unike og likeverdige. Og siden vi alle er unike, er det ikke dermed også uvegerlig slik at våre fellesskap må skape mangfold, og at pluralisme dermed blir et mål for politikken? Noe mer grunnleggende menneskelig enn et fargerikt fellesskap, der ingen tvinges til å være like – men alle gis anledning til samme frihet og verdighet ... Dette setter selve grunntonen i den kristendemokratiske tenkningen. 

Menneskesyn og samfunnssyn henger sammen. Og slik finner vi utgangspunktet for solidaritetstekning over, eller bortenfor, systemiske grenser - så som landegrenser og nasjonstilhørighet eller for den saks skyld også klassetilhørighet og annen identitet. Denne tenkningen tegner også et universelt eller verdensomspennende perspektiv. 

Tilsvarende setter læren om subsidiaritet klare grenser for hva politikken kan gripe inn i, uten å miste legitimitet. Svært mye av den kristendemokratiske politikken utspiller seg i en balansering av de to såkalte tvillingprinsippene: Solidaritet og subsidiaritet. 

Personalismen utdyper den kristendemokratiske tilnærmingen til forholdet mellom den enkelte person og de mange fellesskap som vi inngår i. Noen fellesskap er naturlige og frivillige for oss, atter andre fellesskap er mer konstruerte og kanskje endatil påtvungne.

Personalisme er i seg selv en direkte forlengelse av både menneskesynet og samfunnssynet. Tenkningen viser hvordan kristendemokrater legger til grunn hva jeg vil kalle for en relasjonell individualisme: Vi realiserer oss selv som enkeltmennesker i samfunn med andre, fra familiefellesskap til eksempelvis statsfellesskap.

En variant av denne tenkningen har utviklet seg til kommunitarisme, som ikke bare bør forstås innunder kristendemokratisk idélære. Også mye annen "tredje vei-tenkning" (sml. også begrepet "sentrum") er preget av kommunitaristiske trekk. Avhengig av hvor man setter foten ned i dette tankelandskapet, vil man kunne befinne seg nært eller mer fjernt fra hovedstrømmen av kristendemokratisk tenkning. 

Helt avgjørende for kristendemokrater er imidlertid å ikke låse forståelsen av forpliktende fellesskap til de nære relasjoner. Helt fra starten av har kristendemokrater kjent seg frie og samtidig forpliktet til å tenke internasjonal forbrødring. Derfor lang tradisjon og systematisk engasjement innen freds- og samfunnsbygging på det internasjonale plan. Institusjonalisering har derfor også vært viktig, for å ivareta forvaltningen av globale fellesgoder uten betydelig fragmentering og fare for tap i kampen mot egeninteresser dersom nasjonalstatene alene skulle sysle med slikt.

Tredje vei-tenkningen har jeg så vidt vært inne på allerede. Dette handler om noe langt mer enn spekulativ utnyttelse av et parlamentarisk rom mellom maktblokker i politikken. Sentrum eller den tredje vei, handler dermed ikke om å maksimere særinteressers mulighet til å forme samfunnsutviklingen. Det sentrale er snarere å ta på alvor det forsonende potensiale som ligger i å bevege politikken bortenfor kampen mellom f. eks. arbeid og kapital (et sentralt tema i den brytningstiden som danner utgangspunktet for etableringen av denne idéretningen). Dette gjør kristendemokrater ved å aktivisere det forsonende verdifellesskapet som tross alt eksisterer mellom alle folk av god vilje, enten de er kapitaleier eller lønnsarbeider.

Heri ligger også grunnlaget for et mer nyansert syn på den sekularisering som har skjedd over mange, mange generasjoner. Istedenfor å se utviklingen som en trussel, med tapt terreng for kristen etikk, kan man heller se at mye av den samme etikken har materialisert seg i det verdslige (sekulære). Når den kristen-humanistiske etikken er blitt allemannseie, blir heller ikke utsiktene til folkelig appell for kristendemokrater truet.

Sagt på en annen måte. Når verdiene som danner noe av utgangspunktet for vår forståelse av fornuft også er felleseie, da burde også siktemålet om forsoning ved fredelige løsninger være innen rekkevidde. Her må også legges til at helt fra antikken har man tatt med seg forståelsen for hva som er politikkens (legitime) formål: Det felles beste.

På dette bakteppet blir det ganske naturlig for kristendemokrater å utvikle sin variant av liberal økonomisk tekning, ofte betegnet med uttrykket sosial markedsøkonomi. Vi finner også mye av dette i ordoliberalismen, som variant av den østerrikske skolen innen økonomi (jf. Ludvig von Mises m.fl.). En sentral økonom innen ordoliberalismen er Wilhelm Röpke, omsatt til praktisk politikk særlig av den tyske kristendemokraten Ludwig Erhard, mangeårig vest-tysk finansminister i etterkrigstiden (1949-63) og deretter kansler etter Konrad Adenauer (1963-66). 

Innen kristendemokratisk tenkning har det også vokst fram en forståelse av at det er viktig at kapitalismen anlegges slik at man får eierskap til eiendom og annen kapital, spredd på mange hender – ikke bare noen få. Denne frasen fra den britiske forfatteren G.K. Chesterton er i så måte illustrerende: Too much capitalism does not mean too many capitalists, but too few capitalists. Kapitalismens problem er ikke at man har for mange, men derimot for få kapitalister.

Vi ser i distributismen en sterk skepsis mot maktkonsentrasjon, være seg om eierskapet ensidig ligger hos staten såvel som hos noen få enkeltpersoner eller hos noen få gigantiske selskaper (the corporations). Her ser vi en grunnleggende tro på privat eierskap, men ikke sentralisert på noen få hender. Målet må være eierskap (og dermed makt) på mange myndige og likeverdige enkeltmenneskers hender. Dette er en levelistisk (jf. “level playing field”), klart liberal tenkning, som rotfester kristendemokratiet i den borgerlige (europeisk liberale) idétradisjonen.

Kristendemokratiet er et politisk alternativ orientert etter verdier framfor systemtro og interessekamp. Dette burde tjene til inspirasjon også i vår tid. Vi står overfor flere aktuelle utfordringer som kunne trenge mer verdiinspirerte og forsonende løsninger enn det interessekampens partier og ideologier tilbyr.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Takk for at du bidrar til å vise at politisk ideologi opp over debatter om enkeltsaker. Jeg tror at mange ikke vet særlig mye om kristendemokratisk ideologi, mens Marx og Locke er (var?) pensum i ex-phil slik at mange i allefall lærer litt om tenkingen bak andre politiske ideologier.

Jeg vil gjerne utfordre Hansen til å oppdatere artikkelen om kristendemokrati i norske Wikipedia med er kort ideologi-avsnitt, ettersom Wikipedias informasjon når flere enn innleggene her på verdidebatt.

 

1 liker  
Kommentar #2

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Vet sannelig ikke...

Publisert over 5 år siden

Politiske ideologier, eller hovedretninger, er gjerne en sum av ulike filosofiske og idéhistoriske tanker og etablerte sannheter. Slik også her.

Derfor kan det være vanskelig for noen og hver av oss å forstå hvordan den kristendemokratiske ideologien fungerer når den omsettes i praktisk politikk. Slik sett er det ikke lett å bli helt klok på hva f.eks. KrF ville stå for dersom de hadde bekjent seg helt og holdent til David Hansen sin definisjon og klargjøring av kristendemokrati.

Da jeg leste innlegget, forsøkte jeg punkt for punkt å omsette dem til dagsaktuell og praktisk politikk. I noen tilfeller viste det seg umulig, et og annet punkt fremstår som gode ønsker – noe som jo er typisk for alle ideologier, mens noen var opplysende og et par var skremmende.

Oppsummert er det vel egentlig G. K. Chesterton som er mest konkret. Det er godt at han statement er gangbart i all moderne politisk tenkning – også i den kristendemokratiske, bortsett da fra i de mer forgangne; sosialismen og kommunismen – som vel ville bannlyst mannen.

Oppsummert er Hansen sin redegjørelse og utdyping av kristendemokratiet interessant. Men det hadde vært pirrende om han eller andre kunne eksemplifisere hvordan ideene vil gi seg utslag i praktisk politikk.

Kommentar #3

David Hansen

12 innlegg  20 kommentarer

Respons

Publisert over 5 år siden

Takk til Markus for oppmuntringen. Det er lenge siden jeg har vært inne på Wikipedias norske sider om kristendemokrati, så takk for påminnelsen og oppfordringen. Jeg tør ikke love at jeg får tid med det første, men jeg vil gjerne gjøre et forsøk. I mellomtiden kan nysgjerrige lesere gjerne besøke den engelske versjonen. Mener å huske at den er betraktelig bedre.

Arne tar fra sitt ståsted opp en soleklar innvending mot min tekst. Den er et høyst springende forsøk på å gi litt mer informasjon til én av en totalt 16 siders presentasjon lagt ut på Slideshare. Jeg kan love at selve foredraget ga langt mer enn hva slidedekket og blogposten formidler.

Jeg er derfor også den første til å erkjenne at innlegget ikke gir mange direkte kommentarer til dagsaktuell politikk.

Om jeg skulle antyde noe så gir mitt bloginnlegg (forhåpentligvis) anspor til å tenke at kristendemokrater på norsk har mer å trekke på rent idémessig dersom man ønsker å utvikle en mer selvstendig tenkning om økonomisk politikk, en tryggere forankring (snarere enn en taktisk) som bidragsyter til et nytt borgerlig politisk prosjekt i Norge, og til å gå sterkere imøte med grums hva gjelder sviktende entusiasme for mangfold og frihet.

Jeg tenker at det også skinner igjennom et budskap om å ta sterkere avstand fra temmelig dirigistiske trekk ved egen politikk. Mest av alt savner jeg et politisk parti som klarere evner å formulere en oppdatert, selvstendig og engasjerende politikk i kjølvannet av finans- og gjeldskriser, i møte med klimautfordringen og andre bærekraftbekymringer, herunder også velferdspolitikken.

Internasjonal politikk er et tema der norsk politik generelt framstår temmelig idéfattig, og selv om KrF skiller seg ut som prisverdig opptatt av forhold utenfor landets grenser, så strutter det ikke akkurat av idérikdom, nyskaping og initiativ. I sum sliter man da med å være relevante (i mine øyne).

Kommentar #4

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Godhet i politikken

Publisert over 5 år siden

Takker Hansen for konkrete eksempler på hvordan ideologien kan eller bør komme til uttykk i praktisk politikk. Ja, det er alt for krevende å gi utdypende svar på dette her i dette forumet. I så måte blir undertegnede tilstrekkelig opplyst i følgende tre avsnitt:

"Om jeg skulle antyde noe så gir mitt blogginnlegg (forhåpentligvis) anspor til å tenke at kristendemokrater på norsk har mer å trekke på rent idémessig dersom man ønsker å utvikle en mer selvstendig tenkning om økonomisk politikk, en tryggere forankring (snarere enn en taktisk) som bidragsyter til et nytt borgerlig politisk prosjekt i Norge, og til å gå sterkere i møte med grums hva gjelder sviktende entusiasme for mangfold og frihet.

Jeg tenker at det også skinner igjennom et budskap om å ta sterkere avstand fra temmelig dirigistiske trekk ved egen politikk. Mest av alt savner jeg et politisk parti som klarere evner å formulere en oppdatert, selvstendig og engasjerende politikk i kjølvannet av finans- og gjeldskriser, i møte med klimautfordringen og andre bærekraftbekymringer, herunder også velferdspolitikken.

Internasjonal politikk er et tema der norsk politisk generelt framstår temmelig idéfattig, og selv om KrF skiller seg ut som prisverdig opptatt av forhold utenfor landets grenser, så strutter det ikke akkurat av idérikdom, nyskaping og initiativ. I sum sliter man da med å være relevante (i mine øyne)."

Ikke bare er dette opplysende for en silde nettdebattant, men det bør også være interessant lesning for for eksempel KrF sin programkomité. Og dermed er det ingen grunn til å underslå at undertegnede er veldig enig i det siterte.

I den grad det måtte ha interesse, drister jeg meg til å gi til kjenne det som kan virke skremmende ved et par av de ideologiske prinsippene, noe jeg altså antydet i min forrige kommentar.

Det er paradoksalt nok overskriften ”nestekjærlighet” som kan virke skremmende ved at det i politisk sammenheng ofte materialiserer seg i tre ting som trumfer det mest både innen lovgivning og annen praktisk politikk. Dette er miljø, overnasjonalitet og menneskerettigheter. Alle dreier seg om å skape et godt samfunn der menneskene står i sentrum, altså nestekjærlighet. Så her er det ikke intensjonen som er feil, men mangel på edruelighet.

Miljø

Miljøutfordringene er betydelige og bærekraften er for lengst passert på flere områder. Det er bare de enøyde og halsstarrige som ikke innser at vi ikke kan fortsette slik. Og ettersom det er en såpass stor konsensus om at miljøutfordringene vil være en utfordring av eksistensielle dimensjoner for kommende generasjoner, ja, så bare vi jo gjøre noe. Med en slik alvorlighetsgrad, er det vanskelig å utvise edruelighet og ettertenksomhet når vedtak fattes. Miljø! sier man, og dermed er det ikke rom videre diskusjon. Jeg vil tro at en slik tilnærming ikke i enhver sammenheng er det smarteste, heller ikke for et bærekraftig miljø.

Her er et ferskt eksempel fra i dag, to dager før Senterpartiets dramatiske ekstraordinære landsmøte der ny ledelse skal velges:

Kampen om 1. nestledervervet mellom Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim er den store thrilleren. Borten Moe ser ut til å ha et overtak. Da Tvinnereim ble intervjuet på formiddagen i dag ble hun spurt om hun trodde hun kunne vinne. Jo da, hun mener at hun helt klart kan vinne, fordi dette handler om politikk, og hun vil gjøre partiet grønnere. Tenkt det. Det er ikke nye og revolusjonerende tanker og ideer om distriktspolitikk, matsikkerhet, bøndenes kår, kampen mot EØS-avtalen eller kampen for å gjenreise Senterpartiet som en politisk kraft i Norge som skal sikre seieren, men altså en tydeligere miljøprofil(!). Å snakke om miljøet er blitt et politisk ritual, og for mange en innholdsløs floskel som politikere og presse ikke synes å få nok av. Alt dette mens velgerne jo egentlig er mer opptatt av …

Overnasjonalitet

Erfaringene fra de sterke nasjonalistiske kreftene i første halvdel av forrige århundre og de uhyrlige konsekvensene dette fikk, førte til at nasjonene satte seg sammen og ble enige om at det var avgjørende å etablere en større grad av internasjonalt samarbeid og overnasjonalitet. Utmerket. Dette har vist seg særdeles vellykket.

Men så er det med dette som med alt annet. Det kan bli for omfattende og slik sett bli for mye av det gode. Også dette har noe med edruelighet å gjøre. Problemet er at mens de demokratiske landene i stor grad følger opp det de er blitt enige om, er det en rekke nasjoner som ikke gjør det. Men like fullt har de en likeverdig stemme når vedtak fattes.

Slik kan det i ytterste konsekvens føre til at noen kan ha en annen agenda enn andre, og at de demokratiske landene svekker sin egen råderett ved å overlate stadig mer til det overnasjonale. Andre land, som agerer motsatt og som ved å se bort fra fattende vedtak og internasjonal enighet, benytter anledningen til å styrke sin nasjonale råderett som for eksempel innebærer brudd på menneskerettigheter, korrupsjon og undertrykking og en ekspansiv politikk over nabostater. Undertrykkig krig og ufred med andre ord. Av slik kan det over tid skapes en uheldig skjevdeling - for å uttrykke det litt mildt – og da på beskostning av de demokratiske landenes selvråderett.

I økonomisk politikk brukes begrepet sykluser. I historieskriving er pendelsvingninger mer brukt. Dersom vi i det presumptivt godes tjeneste, begeistret og uten forbehold, støtter alt det som bys farm av overnasjonalitet, kan vi se for oss at pendelen etter hvert svinger så langt ut at tyngdekraften før eller senere vil begynne å bevege pendelen den andre vegen. Paradoksalt nok kan derfor måtehold i forhold til overnasjonalitet være riktig for å hindre en reaksjon som igjen kan føre oss over i en forblindet nasjonalisme. Frem og tilbake er som kjent like langt, og noen vil kanskje komme til at de var for ivrige og for lite forutseende. For lite edruelige.

Menneskerettigheter

Menneskerettighet er noe av det beste som overnasjonale politikken har frembrakt. Menneskenes rett og frihet til å utvikle seg og å få være et helt menneske. I dette innlegget skriver jeg noe om implikasjonene:

”Menneskerettighetsbegrepet utvides stadig. Opprinnelig omhandlet begrepet grunnleggende friheter som ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet, vern mot tilbakevirkende lover og vilkårlig frihetsberøvelse, religionsfrihet og organisasjonsfrihet.

Nå inkluderer det også forbud mot diskriminering, tanke- og samvittighetsfrihet, personvern og personopplysningsvern, vern om familien som grunnleggende enhet i samfunnet, barns rettigheter og barnas beste, rett til utdanning, rett til arbeid, rett til medbestemmelse på arbeidsplassen, rett til helse og rettigheter til tilfredsstillende levestandard og sosial trygghet.”

Kort sagt, det er ikke grenser for hva noen kan tenke seg å legge inn som tillegg til Menneskerettighetserklæringen. Den som sier ”hemm,” eller ”tja,” sitter med Svarteper. En egoistisk dritt eller noe slik. Og ettersom ingen vil sitte med denne bedritne svarteperen, stemmer alle ja – og da gjerne på løpende bånd. Slik blir vi overlesset av forpliktende styringspåbud fra oven, eller hvor det nå måtte komme fra. Men ikke bare slutter vi oss til det som kommer fra overnasjonale organer, som vi har sluttet oss til, men politikere og partier kappes også om å implementere alt som kommer i Grunnloven. For tiden er det politisk rush. I år skal vi implementere etterslepet for å markere Grunnlovsjubileet(!).

Rektor ved BI, Tom Colbjørnsen uttrykker det slik: ” – Grunnloven sikrer stadig nye og flere individuelle rettigheter på høyeste nivå i norsk rett. Godt organiserte grupper gis dermed muligheter til å fremme sine særinteresser på andres bekostning.” Og han eksemplifiserer ved å vise til at: ” ”– Lov- og regelverket beslaglegger mye energi, og blir i verste fall et mål i seg selv. Bedriftenes beslutninger og planer risikerer å bli vurdert for ensidig opp mot gjeldene regelverk, og for lite ut fra ønskede resultater og evne til å fornye seg. Balansen mellom behovet for kontroll på den ene siden, og utvikling og nyskapning på den annen side, vil forrykkes til fordel for kontroll.”

Tungvekterne, professorene Helge Rønning, Francis Sejersted og Eivind Smith, har den samme bekymringen for overilt implementering i Grunnloven når det kommer til ytringsfrihet.

Edruelighet er også her totalt fraværende. Heller en beruselse.

En annen side ved nestekjærlighet og menneskerettigheter er den nesten surrealistiske debatten på årets kirkemøte. Flertallet blant biskopene viser til menneskerettighetene og mener åpenbart at dette trumfer både teologien og selveste Bibelen. Og ikke overraksende mener de at enkeltmenneskers rettigheter er så viktig at de mener at vi også må kunne leve med en mulig og høyst alvorlig kirkesplittelse.

Et annet aspekt er innvandringen. Alle vet at den i sitt nåværende omfang og form ikke er bærekraftig. Men siden problematisering av dette er noe som forbindes med egoistiske høyreekstremister eller forstokkede bygdetullinger med utpreget fremmedfrykt og manglende forståelse for det multikulturelle samfunnet velsignelser – og naturligvis at det er vår plikt å hjelpe – ja, så går et flertall av politikerne på autopilot i denne saken, som i andre ”gode” saker, og lar det skure. Ellers snakker de mye om kommende generasjoner. Men her nevnes det ikke med et ord. Nestekjærlighet trumfer alt.

Oppsummert

Miljø og menneskerettigheter har fått et sakral aura rundt seg i det politiske miljøet og i pressen. Ingen over og ingen ved siden. Alt annet blir nesten litt uvesentlig sånn egentlig. Problemet er at vi her ute også har andre og mer håndgripelige utfordringer å bale med og som vi ønsker at politikerne skal finne gode løsninger. Ja, og så er vi i tillegg opptatt av miljø og menneskerettigheter. Men det er noe annet, i hvert fall en annen tilnærming, som åpenbart er fremmed for mange politikere.

Hvor galt dette kan bli, er godt beskrivende i det siterte avsnittet i lederartikkelen i dagens Vårt Land. Artikkelen er viet partiet Venstre:

”I den rollen partiet nå har, er det viktig for Venstre å være tydelige på hva som er deres saker slik at deres stempel på regjerings politikk blir synlig. Ved siden av miljø og klima markerer landsmøtet at menneskerettigheter skal være et slik felt. Det er ikke noe dårlig valg.”

Er det dette et godt valg? Er det dette som skal få fart på Venstre? Er det mulig at noen kan mene dette på ramme alvor – i alle fall dersom man får tenkt seg om?

Her fremstår både Venstre og Vårt Lands leder som karikaturer på egen stand, politikerstanden og pressestanden. Autopiloten er satt på med en søvndyssende reprise på de siste tiårenes god jul og godt nyttår-hilsner. Ok, så er det godt nok for dem, men trolig ikke for oss her ute og for landets økonomiske og politiske, og vi kan gjerne i samme slengen også hive på den kulturelle framtid. David Hansen etterlyser nytenkning i politikken. Det er et fåfengt håp kan det se ut til. De fantasiløse flosklene i det godes tjeneste er som støp i armert betong.

Min utilbørlige påstand er at politikere og meningsdannere og -bærere har lullet seg inn i et lammende godhetstyranni. For oss andre virker det skremmende. Og det vanskeligste er at det kan se ut til å være umulig å komme seg ut av det. Hver gang noen prøver, blir man klubbet på plass igjen. For ingen kan vel på ramme alvor mene at vi ikke skal kjempe for miljøet og et godt liv for menneskene? Et slikt avvik er formastelig, og det er ensbetydende med helligbrøde og politisk selvmord. 

Hva med å kjempe for miljøet og et godt liv for menneskene på en helhetlig og edruelig måte? Det sistenevnte burde i alle fall passe som hånd i hanske for KrF. Og kan hende, dersom de fatter mot, ved å følge David Hansens råd om modig nytenkning – og også riste av seg godhetstyranniets klamme hånd, vil kunne framstå som en velgermagnet i årene som kommer. For vi har ikke så mange andre å stemme på som har greid å komme seg opp av denne sumpen og som står der med rak rygg, bratt nakke og som kjemper for saker som er viktige for nasjon og folk, og der også saker som miljø og menneskerettigheter naturlig inngår – men med avmålt edruelighet.

En dose helhetlig politikk med perspektiver, en dose edruelighet og ikke så rent lite mot etterlyses.

PS: Det hadde naturligvis vært interessant om Hansen kunne kommentere noe av denne vovede teksten – i lys av sin egen klargjøring omkring begrepet kristendemokrati.

1 liker  
Kommentar #5

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

Kristendemokratiet - en egen ideologi

Publisert over 5 år siden

Mye bra om mange sider av kristendemokratiet (KD). På ett punkt vil jeg melde en uenighet: Hansen skriver at privat eiendomsrett, gjerne spredt på flere, "rotfester kristendemokratiet i en borgerlig idétradisjon". Jeg synes nok at ett punkt er for tynt grunnlag til å trekke en sånn konklusjon, KD består da av flere punkter, og dette er ikke det mest sentrale. Se forøvrig mitt "innlegg på siden" på "Kristendemokratisk Forum".

Kommentar #6

David Hansen

12 innlegg  20 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Takk, Markus

Jeg ser gjerne over og gjør forsøk på bidrag til omtalen av kristendemokrati i Wikipedia. Beklager at denne responsen kommer sent, men bedre det enn aldri ...


Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5231 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3713 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1265 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1129 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 968 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 912 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
21 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere