Hva menes med kristendemokrati?

I en presentasjon for tankesmien Civita om kristendemokratisk tekning, gjengir jeg en liste over 11 prinsipper som kanskje vekker nysgjerrighet, og som uansett fordrer mer utfyllende tekst enn hva presentasjonsformatet tillater. Det er verdt å bemerke at 11-punktslisten ikke er uttømmende. Hensikten er å trekke fram faktorer jeg oppfatter som essensielle for å forstå den kristendemokratiske ideologien eller idélæren.

Utgangspunktet – det kristne menneskesynet – er som en lyskaster på alt annet i opplistingen. Uten forståelse for dette menneskesynet blir de andre momentene som tomme tønner: Nestekjærlighetstanken, det å elske din neste som deg selv er illustrerende.

Hvordan forstå nestekjærlighetstanken dersom ikke alle mennesker anses unike og likeverdige. Og siden vi alle er unike, er det ikke dermed også uvegerlig slik at våre fellesskap må skape mangfold, og at pluralisme dermed blir et mål for politikken? Noe mer grunnleggende menneskelig enn et fargerikt fellesskap, der ingen tvinges til å være like – men alle gis anledning til samme frihet og verdighet ... Dette setter selve grunntonen i den kristendemokratiske tenkningen.

Menneskesyn og samfunnssyn henger sammen. Og slik finner vi utgangspunktet for solidaritetstekning over, eller bortenfor, systemiske grenser - så som landegrenser og nasjonstilhørighet eller for den saks skyld også klassetilhørighet og annen identitet. Denne tenkningen tegner også et universelt eller verdensomspennende perspektiv.

Tilsvarende setter læren om subsidiaritet klare grenser for hva politikken kan gripe inn i, uten å miste legitimitet. Svært mye av den kristendemokratiske politikken utspiller seg i en balansering av de to såkalte tvillingprinsippene: Solidaritet og subsidiaritet.

Personalismen utdyper den kristendemokratiske tilnærmingen til forholdet mellom den enkelte person og de mange fellesskap som vi inngår i. Noen fellesskap er naturlige og frivillige for oss, atter andre fellesskap er mer konstruerte og kanskje endatil påtvungne.

Personalisme er i seg selv en direkte forlengelse av både menneskesynet og samfunnssynet. Tenkningen viser hvordan kristendemokrater legger til grunn hva jeg vil kalle for en relasjonell individualisme: Vi realiserer oss selv som enkeltmennesker i samfunn med andre, fra familiefellesskap til eksempelvis statsfellesskap.

En variant av denne tenkningen har utviklet seg til kommunitarisme, som ikke bare bør forstås innunder kristendemokratisk idélære. Også mye annen "tredje vei-tenkning" (sml. også begrepet "sentrum") er preget av kommunitaristiske trekk. Avhengig av hvor man setter foten ned i dette tankelandskapet, vil man kunne befinne seg nært eller mer fjernt fra hovedstrømmen av kristendemokratisk tenkning.

Helt avgjørende for kristendemokrater er imidlertid å ikke låse forståelsen av forpliktende fellesskap til de nære relasjoner. Helt fra starten av har kristendemokrater kjent seg frie og samtidig forpliktet til å tenke internasjonal forbrødring. Derfor lang tradisjon og systematisk engasjement innen freds- og samfunnsbygging på det internasjonale plan. Institusjonalisering har derfor også vært viktig, for å ivareta forvaltningen av globale fellesgoder uten betydelig fragmentering og fare for tap i kampen mot egeninteresser dersom nasjonalstatene alene skulle sysle med slikt.

Tredje vei-tenkningen har jeg så vidt vært inne på allerede. Dette handler om noe langt mer enn spekulativ utnyttelse av et parlamentarisk rom mellom maktblokker i politikken. Sentrum eller den tredje vei, handler dermed ikke om å maksimere særinteressers mulighet til å forme samfunnsutviklingen. Det sentrale er snarere å ta på alvor det forsonende potensiale som ligger i å bevege politikken bortenfor kampen mellom f. eks. arbeid og kapital (et sentralt tema i den brytningstiden som danner utgangspunktet for etableringen av denne idéretningen). Dette gjør kristendemokrater ved å aktivisere det forsonende verdifellesskapet som tross alt eksisterer mellom alle folk av god vilje, enten de er kapitaleier eller lønnsarbeider.

Heri ligger også grunnlaget for et mer nyansert syn på den sekularisering som har skjedd over mange, mange generasjoner. Istedenfor å se utviklingen som en trussel, med tapt terreng for kristen etikk, kan man heller se at mye av den samme etikken har materialisert seg i det verdslige (sekulære). Når den kristen-humanistiske etikken er blitt allemannseie, blir heller ikke utsiktene til folkelig appell for kristendemokrater truet.

Sagt på en annen måte. Når verdiene som danner noe av utgangspunktet for vår forståelse av fornuft også er felleseie, da burde også siktemålet om forsoning ved fredelige løsninger være innen rekkevidde. Her må også legges til at helt fra antikken har man tatt med seg forståelsen for hva som er politikkens (legitime) formål: Det felles beste.

På dette bakteppet blir det ganske naturlig for kristendemokrater å utvikle sin variant av liberal økonomisk tekning, ofte betegnet med uttrykket sosial markedsøkonomi. Vi finner også mye av dette i ordoliberalismen, som variant av den østerrikske skolen innen økonomi (jf. Ludvig von Mises m.fl.). En sentral økonom innen ordoliberalismen er Wilhelm Röpke, omsatt til praktisk politikk særlig av den tyske kristendemokraten Ludwig Erhard, mangeårig vest-tysk finansminister i etterkrigstiden (1949-63) og deretter kansler etter Konrad Adenauer (1963-66).

Innen kristendemokratisk tenkning har det også vokst fram en forståelse av at det er viktig at kapitalismen anlegges slik at man får eierskap til eiendom og annen kapital, spredd på mange hender – ikke bare noen få. Denne frasen fra den britiske forfatteren G.K. Chesterton er i så måte illustrerende: Too much capitalism does not mean too many capitalists, but too few capitalists. Kapitalismens problem er ikke at man har for mange, men derimot for få kapitalister.

Vi ser i distributismen en sterk skepsis mot maktkonsentrasjon, være seg om eierskapet ensidig ligger hos staten såvel som hos noen få enkeltpersoner eller hos noen få gigantiske selskaper (the corporations). Her ser vi en grunnleggende tro på privat eierskap, men ikke sentralisert på noen få hender. Målet må være eierskap (og dermed makt) på mange myndige og likeverdige enkeltmenneskers hender. Dette er en levelistisk (jf. "level playing field"), klart liberal tenkning, som rotfester kristendemokratiet i den borgerlige (europeisk liberale) idétradisjonen.

Kristendemokratiet er et politisk alternativ orientert etter verdier framfor systemtro og interessekamp. Dette burde tjene til inspirasjon også i vår tid. Vi står overfor flere aktuelle utfordringer som kunne trenge mer verdiinspirerte og forsonende løsninger enn det interessekampens partier og ideologier tilbyr.