Tusenårsriket

Dette riket hadde ingen avklarte landegrenser og ingen jordiske kjennetegn og heller ikke infrastruktur som vi vanligvis forbinder med et jordisk rike. Riket var rett og slett et himmelsk åndsrike med stor innflytelse og betydning for troende i en periode på ca. tusen år. At jeg skriver tusenårsriket ”var” skyldes nettopp et menneskelig perspektiv for nevnte tidsangivelse, noe som medfører en intellektuell tilnærming av en tilmålt tid for dette riket. Med ”er” mener jeg likevel at dette riket i ånden ikke kan opphøre – slik som med jordiske riker, men fokuset rundt åndelige anliggender vil etter de tusen år bli forsterket og enda mer omfattende med det forventede komme av Herrens dag – Guds rike i himmelen så og på jorden. Dette selv om ”avslutningen” av de tusen år og begynnelsen av Herrens dag kom med mørke og tunge skyer over menneskeheten.

I nevnte åndsrike (som altså varte ca tusen år) regjerte sjelene - til de som var blitt halshugget - på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord - på troner som prester og hersket som konger. Fra disse troner var det gitt dem makt til å holde dom ved vitnesbyrdets kraft sammen med Kristus i tusen år, etter slik vi kan lese teksten i Åpenbaringen (20:1-6):

Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.
Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelsen. Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år. 

Dette er utgangspunktet for innlegget jeg vil prøve å videreføre til endes med et sammenhengende (og forhåpentligvis oppklarende) innhold. Av forskjellig informasjon å gripe tak i synes det for meg å være interessant først å avklare noe nærmere omkring de som ble halshugget pga Jesu vitnesbyrd og Guds ord.

Det kanskje mest nærliggende å tenke i utgangspunktet - når det gjelder de som ble halshugget pga Jesu vitnesbyrd og Guds ord, slik det står i teksten over – er at de det siktes til muligens kunne være kristne. For å finne mer ut av dette finner jeg det mest naturlig å holde meg til sammenhengen opplysningen er blitt presentert i – nemlig Johannes Åpenbaring.

I kapittel 1. kan vi lese at Johannes bærer frem et Jesu vitnesbyrd, men dette vitnesbyrdet angår Åpenbaringen slik den ble nedskrevet som sådan. Åpenbaringen kom på et tidspunkt da Dyret var, ikke er, men skal oppstå. Altså bør oppmerksomheten rettes etter år 70-90 AD, da Åpenbaringen mest sannsynlig ble skrevet.(Åp.17:8). Skjebnen med halshuggingen for de det siktes til, må da ha inntruffet lenge etter Johannes tid. Innlysende gjelder dette en spesiell gruppe som av overbevisning ikke skulle komme til å tilbe - det fra Johannes tid fremtidige komme av - Dyret og Dyrets bilde. Selvsagt må hendelsene som nevnt ha inntruffet i samtid med Dyrets tilsynekomst, og gjelde også de som heller ikke ville ta imot Dyrets merke på pannen eller hånden.

Med andre ord siktes det her til troende som sett fra Johannes tid skulle leve frem i tid og innledningsvis i samtid med et kommende storrike eller imperium. Ikke Dyret somvar (før Johannes tid, Aleksander den stores rike). Ikke et rike i samtid med Johannes, men Dyret som skulle komme frem i tid fra Johannes dager på øya Patmos. Dette synes å utelukke muligheten for at det siktes til kristne. I alle fall kan det ikke dreie seg om kristne fra Jesu død på korset og i hundreårene som deretter fulgte og til det profeterte Dyret skulle komme – av det som hittil er klarlagt. De som skulle bli halshugget kan jo rimeligvis ikke bli halshugget for et vitnesbyrd som ikke er gitt og heller ikke stå i noe konfrontasjon til Dyret som ikke er kommet.

Romerriket var selvsagt et stort rike. I denne sammenheng er Romerriket ikke spesielt interessant, da det i betydelig grad eksisterte i det Johannes skrev: "Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen…"

Jeg er en bahá’í. Det preger selvsagt hvordan jeg forholder meg til opplysningene i Åpenbaringen omkring nevnte tusen år. Eksempelvis som at tiden for Jesu to vitner ikke passer med verken Báb eller Bahá’u’lláhs komme - og heller ikke passer opplysningene med tiden etter Bahá’u’lláhs bortgang, og spesielt ikke med tiden vi nå befinner oss i. Derfor må regjeringstiden med de tusen år, for de som døde for Jesu to vitners vitnesbyrds skyld og Guds ord, selvsagt ha kommet etter Jesu død på korset, men før Báb, Morgenstjernen som var synlig en kort tid på en mørk himmel før han ofret sitt lys i innledningen av daggryet for dommens dag. Et vitnesbyrd kan selvsagt ikke være rettslig gyldig etter at dom er fastsatt.

For nevnte tidsrom er det mange troende, men ikke uoverkommelig mange Guds sendebud å velge blant. Til de som søker etter Guds sendebud i nevnte tidsrom; jeg finner faktisk bare at omstendighetene etter Jesu to vitners død - Muhammed og Ali - passer med det jeg har sitert fra Johannes Åpenbaring. Altså må konfrontasjonene - som fører til halshugging og død som nevnt – mest sannsynlig angå stridsspørsmål mht videreføringen og befestningen av islam etter profeten og fortolkerens bortgang. Dette betrakter jeg å være en avgjørende forutsetning for oppklaringen av mysteriet om de som ble halshugget for Jesu vitnesbyrds skyld, og som deretter skulle regjere samens med Kristus i tusen år.

Det at Åpenbaringen opphøyer de som ble halshugget for Jesu vitnesbyrds skyld og den innflytelsen i ånden disse skulle få etter deres død, forstår vi viktigheten og betydningen dette har hatt for den nye religionens videre utbredelse og befestning. Ikke minst kan vi av opphøyelsen ”herske som konger sammen med Kristus i tusen år” fornemme guddommelig sannhet og verdi i saken martyrene døde for - de som ble halshugget for Muhammeds vitnesbyrd og Guds ord.

Jeg mener også at det som nevnes i Åpenbaringen - om de som ble halshugget for vitnesbyrdets skyld - kan være en hentydning til slaget ved Karbala i år 680 AD. I dette slaget ble profeten Muhammeds barnebarn, imam Husayn, halshugget og drept sammen med de ellers grovt undertallige fra hans klan og familie som sto ved hans side i dette slaget. Konfrontasjonen sto mellom klanene Bani Hashim, profetens klan, og Bani Umayyah. Sist nevnte klan, en antydningsvis i utgangspunktet muligens noe mer sekulær klan, under ledelse av Yazid I, gikk fysisk seirende ut av slaget ved Karbala. Og dette står sannelig ikke som det eneste slaget mellom disse rivaliserende klanene fra den Mekka dominerende Quraysh- stammen, men kanskje står dette slaget som det mest betydningsfulle for et dypt skille mellom de to største gruppene av muslimer i ettertid.

Av dette synes det å være klart at store deler av Johannes Åpenbaring faktisk innvarslet islams komme – og det temmelig presist – om enn på litterært skjult vis for mange troende – spesielt de som forholder seg til Åpenbaringen som kanonisert skrift. Store deler av Åpenbaringen ble oppfylt med profeten Muhammeds vitnesbyrd og Guds ord. Interesserte kan selv søke videre i og utforske mer detaljert på egen hånd omkring islams tidligste fase.

Det gjelder ikke å fortape seg i det at mange kristne sikkert og visst, og i betydelig grad, ble halshugget (eller drept på annen måte) i de første århundrene etter Jesu død på korset. Jeg tenker spesielt på forfølgelsene som rammet kristne i de første århundrene i regi av romerske myndigheter – og da kanskje spesielt under keiser Nero. Dette med forfølgelse av kristne (som nevnt tidligere) før det siste Dyrets komme, passer bare ikke inn her med opplysningene gitt i Åpenbaringen mht for Dyrets tilsynekomst og videre agerende etter Jesu to vitner.

De som fremlegger vitnesbyrd, slik nevnte vitnesbyrd er innvarslet i Åpenbaringen, er ikke selv hovedpersonene i vitnesbyrdet, men er som nevnt Jesu to vitner. Altså gjelder det vitnesbyrd om Jesus i ettertid og dreier seg om det vitnene har ”sett eller hørt”. Jesus ga ikke vitnesbyrd om seg selv. Han åpenbarte Guds ord, nedskrevet og gjort kjent i ettertid som Evangeliet, og det lenge før nevnte vitnesbyrd skulle komme. Skulle Jesus ha gitt et vitnesbyrd ville det i så fall gjelde Moses, Abraham eller andre av profetene før han. Slik sett var de som fremførte vitnesbyrdet om Jesus, og Guds ord, store profeter i betydningen Guds sendebud - om enn med mandat forskjellig fra det gitt Jesus, men mer likt det gitt Moses – slik Åpenbaringen avklarer. Altså gjelder det her vitnesbyrd av stor betydning for tiden det kom og for århundrene etter. Med all respekt for mange Jesu vitnesbyrd fremført på uttallige bedehus og menighetshus rundt om og opp gjennom historien, dette gjelder vitnesbyrd i en helt annen målestokk.

Det bør nå være klart for alle at Jesu vitnesbyrd og Guds ord som det siktes til her ikke kan være gitt av Jesus selv, men av Jesu to vitner som oppfyller sine oppgaver like i forkant av Dyrets komme. I Åp. 11:3-7 kan vi lese:

 Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. 
Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.

Jeg har skrevet om dette i tidligere innlegg. Opplysningen om at vitnene ikke fremstår i nye klær, men i sekkestrier, altså gamle klær, peker til deres vitnesoppgave angående guddommelige klær som er åpenbart lenge før deres tid.

Av sist siterte tekst fra Åpenbaringen, og historien videre i Midtøsten i hundreårene etter Johannes Åpenbaring, er det nå mer enn sannsynliggjort at Dyrets gryende tilsynekomst må ha kommet fra mørkets krefter i dypet av en konflikt mellom grupperinger knyttet til lederskapet, videreføringen og befestningen av den nye religion med underliggende sekulær makt etter nevnte vitners bortgang. Og at denne konflikten etter hvert ble vunnet av klanen som innledningsvis (og i fortsettelsen) befestet grepet om verdslige posisjoner med følger for klanen med den familiære linjen etter Jesu to vitner – og dette fikk et dypt splittende resultat med betydelige skillelinjer og konflikter helt opp til vår tid.

"Seire over dem og drepe dem" (etter Åpenbaringens tekst) i den forstand at ånden i Jesu vitnesbyrd og Guds ord ble "drept" i Dyrets makt. Og Dyret fikk sin kraft fra dragen – slik det står i Åpenbaringen kap. 13 – for sin tilmålte tid på 42 mnd (som er én av flere måter brukt i Åpenbaringen for å uttrykke 1260 dager som år på).

Dragen kan oppfattes som en metafor for et konfliktfylt spenningsforhold mellom det jordiske og det tilrøvet himmelske ved Dyrets makt. Det var med grep om den nye religion at Dyret forsøkte å tilkjennegi og legitimere sin makt. Dyret var altså et jordisk rike eller imperium ledet med en drages grep om den nylig åpenbarte og guddommelige religion etter Jesu to vitner. Tilsvarende skulle også gjelde for videreføringen med Dyrets bilde, etter at Dyrets tid var utløpt, med dertil videre historikk før ildsjøen slukte alt vedrørende Dyret.

De tusen år med innflytelse i ånden fra sjelene til de som ble halshugget og døde i strid med Dyret og Dyrets bilde, som nevnt tidligere i innlegget, må da rimeligvis ha startet noe etter begynnelsen av Dyrets totalt tilmålte tid på 1260 år, men likevel slik at nevnte tusen år var avsluttet i det Morgenstjernen var synlig før daggryet av dommens dag eller Herrens dag. Årstall: 1844 AD.

Jeg synes det kan være passende å avslutte dette innlegget med tekst fra Koranen:

Anse ikke dem som ble drept for Guds sak, som døde. Nei, de er levende hos Herren og mottar av Hans gaver.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

PS: Innlegget mitt ikke er ment som en stillingtaken til hvilken side som står profeten Muhammeds åpenbaring nærmest av dagens sunni- eller shia-muslimer. Jeg har ikke ment å fremheve den ene siden fremfor den andre, men bare lagt frem hvordan jeg forstår islams tidligste fase (grovt skissert) som oppfylt etter Johannes Åpenbaring. Fra begge sider bør det være tilstrekkelig grunnlag til å gjenkjenne oppfyllelsen av dommens dag etter Koranens lovnad og innvarsling, slik at alle muslimer nå kan gå denne dag enhetlig i møte.