Sommerfeldt er 
ingen hoffpredikant

Det er interessant å lese påtroppende MF-professor Kristin Aavitslands og tidligere HEF-generalsekretær Levi Fragells samstemte forferdelse over ­biskop Atle Sommerfeldts kronikk i Aftenposten 23. mars 

Sommerfeldt tok til orde for at kirken også etter vedtakene om et tydeligere skille mellom kirke og stat bør føre videre en lang historisk tradisjon for samarbeid mellom de to. Han ser saken fra kirkens side, og diskuterer hvordan den norske kirken bør forholde seg til staten i en ny tid.

Stemplet. Begge kritikerne stempler imidlertid Sommerfeldts samarbeidslinje som umulig. Aavitsland tar hardest i, og bruker ord som «absurd, anakronistisk, irrelevant, nedlatende».

Fragell er mer forsiktig, og nøyer seg med å kalle Sommerfeldt for reaksjonær. Det de tar anstøt av, er åpenbart mye av det samme: Aavitsland hevder at Sommerfeldts tenkning forutsetter en for lengst forlatt «religiøs monokultur». Hun kaller Sommerfeldt for en «hoffpredikant uten hoff». For Fragell framstår Sommerfeldts samvirketenkning som  uttrykk for «teokrati, en tradisjon han rimeligvis vil distansere seg fra ved nærmere ettertanke».

Det rare. Det rare ved saken er at den teksten som forårsaker disse kraftige utfallene, ikke målbærer annet enn tradisjonell protestantisk sosialetikk. Sommerfeldt tar til orde for et institusjonelt samarbeid mellom kirke og stat også med revidert Grunnlov. Han sier ingenting om at kirken og teologene på noen måte skal være overordnet staten («teokrati»), og heller ingenting om at kirken skal være det eneste tros- eller livssynssamfunnet som kan eller bør samarbeide med staten på en parallell måte («religiøs monokultur»).

Han prøver bare å peke på at det både i Bibelen, i kirkehistorien og i nordisk protestantisme fins en lang tradisjon som kan begrunne slikt samarbeid; en tradisjon som kirken trass i misbruk fra begge sider bør ta vare på også i en ny tid.

Aavitsland knytter Sommerfeldt på negativt vis til tradisjoner fra reformasjonen i Danmark-Norge: til det hun kaller «Statskuppet i 1536, som førte til kirkens lange ekteskap med statens majestet», og mener han opptrer som en hoff-
predikant fra denne konteksten. Dette lyder som et ekko av 
tradisjonell katolsk polemikk mot norsk protestantisme.

Dårlig. Historisk sett er det en dårlig sammenligning. Dels fordi den kan gi inntrykk av at det er noe spesielt dansk-norsk og/eller protestantisk i denne typen tette bånd mellom kirke og stat. Men primært fordi en førmoderne hoffpredikant aldri var i posisjon til å kunne ta opp spørsmålet om hvor vidt kirken skulle samarbeide med staten eller ikke. Han var bundet i ed til kongen, og ble avsatt om han ikke gjorde som kongen sa.

Sommerfeldt er biskop i en moderne folkekirke som skal finne sin plass i en ny situasjon med sterkt svekkede bånd mellom kirke og stat. Han mål
bærer én mulig grunnlags-
tenkning for kirkens måte å 
relatere seg til staten på i 
Norge. Han prøver ikke å 
tale på vegne av stat eller 
konge, og gir heller ikke råd til Kongen (Aavitsland); ­bare til kirken. Det svarer også helt til oppgaven som biskop.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31.3.2014