Haavar Simon Nilsen

7

Børre Knudsen – eit dobbelt skifte

Den nye filmen om Børre Knudsen utfordrar vårt syn på toleranse.

Publisert: 27. mar 2014

For ei tid tilbake vart eg invitert til ei førvising av filmen En prest og en plage, som handlar om livet og striden til Børre Knudsen. Tittelen, som er lånt av Niels Christian Geelmuyden si bok med same namn, famnar med få ord den rolla som den radikale presten tok eller fekk i abortkampen. Knudsen har stått som ein torn i kjøtet på abortmotstandarane, ulikeleg og forakta, og umogleg å oversjå. Og når alderen krev sitt og røysta til Knudsen svinn frå dagsrevyen og overskriftene, finn me han plutseleg på filmplakaten i det eit tjugetals kinoar i morgon set opp dokumentaren om mannen og saka.

Når så mange av landets kinosjefar vel å setje opp ein Cafeteateret 27 om ein så omstridd mann som Børre Knudsen har det meir å gjere med vår tid enn ein enkelt prest. Nett no, når det stormar kring spørsmål om menneskeverd og reservasjonsrett, får me ei slags oppsummerande skildring av tida som har gått frå abortlova vart vedteke og fram til i dag. Det er underleg å sjå vår eiga historie med dette retrospektive blikket. Og det er nett dette som gjer filmen verdt å sjå.

Filmen om Knudsen vekslar mellom notid og klipp frå aksjonar på sytti- og åttitalet. Den gongen kasta han seg inn i harde konfrontasjonar, kompromisslaus i sak, nådelaus mot dei han meinte sto ansvarleg for fosterdrap; staten og den sitjande regjeringa. No er det Knudsen sjølv som treng hjelp, og som vert tatt hand om av det helsevesenet han har konfrontert heile sitt prestelege liv. Når alderdom og skrantande helse set inn, reflekterer Knudsen over vala han tok og prisen det kosta. For min del vert filmen til ein refleksjon over det paradigmeskiftet som filmen vitnar om.

Slike skifte er skjeldan vare, men det er dette me står i no. Før sto alle under det same merket, og den same, gudgjevne loven om menneskeverdet sto over alle. Slik er det ikkje lenger. Livet er ikkje ukrenkeleg, ikkje dauden heller. Abort er kvinnerett, eutanasi er individets rett til sjølv å bestemme. Det siste er den forlenga konsekvensen av det fyrste, og vil med tida manifestere seg i den kulturen som spring ut av vår tids paradigme.

Men med dette skiftet tvingar det seg fram ei ny utfordring, og dette speglar seg i nokre av klippa i filmen. Det var to scener som særleg merkte meg. Den eine viser ei kvinne som legg handa over munnen på Knudsen i det han ytrar seg framfor eit sjukehus. Den andre scenen viser Knudsen som står og skrik i ein mikrofon på vegne av fosteret framfor ei rasande, spyttande folkemengd. Begge scenene viser den totale ikkje-kommunikasjonen der ingen lyer, og der dialog er bytt ut med monolog eller vald.

Det er nedslåande å vere vitne til eit slikt scenario, ikkje berre på grunn av dei historiske hendingane i seg sjølv, men fordi det same skjer i dag. Abortmotstandarane ropar etter gehør for ein uskuldig og forsvarslaus tredjepart, forkjemparane ropar etter respekt for retten til sjølv å bestemme. Og media let gjerne dei med dei mest radikale ytringane syngje solo i koret. I eit land som likar å kalle seg best på så mangt fell me syrgjeleg langt ned på lista når det gjeld kommunikasjon og dialog.

Bak dagens ropande monologar finn me ulike verdisyn rotfest i livssyn som bryt med kvarandre. Me går frå ein einskapskultur til multikultur og verdipluralisme. Dette tvingar fram eit nytt skifte: Når einskapssamfunnet svinn må me finne nye måtar å leve saman på. Me må gje slipp på tanken om at alle skal inn i den same folden. Me kan ikkje halde handa for munnen på motstandaren. Me må slutte å slenge om oss med flåsete og nedsetjande kommentarar. Og det hastar. Skal me leve opp til å vere det tolerante samfunnet som så mange hevdar å arbeide for? Då må me finne løysingar som tek omsyn til splitta syn, også når det gjeld dei mest alvorlege sakene som rokkar ved livsverd og menneskeleg fridom. Dette har me lite grep på. Reservasjonsdebatten vitnar om ei totalitær haldning som ikkje taklar den pragmatiske tilnærminga som må til om alle partar skal finne ein plass.

Eg trur Knudsen si stemme har vore naudsynt, sjølv for forkjemparane av abort. Me må innsjå at siger for berre ein part vert eit nederlag for fellesskapen. Om ein part vinn, då tapar alle.

FØRST PUBLISERT I MIN EIGEN BLOGG

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Geir Wigdel

27 innlegg  2088 kommentarer

Men paradokset er

Publisert over 5 år siden

at de reelle abottallene ikke endret seg da loven om selvbestemt abort kom, og de har (dessverre) holdt seg på samme nivå siden. Men disse høye aborttallene førte ikke til store demonstrasjoner og bispeavganger så lenge kvinnen måtte sitte foran en nemnd. Så det var altså ikke antallet aborter i seg selv som fikk Knudsen og Nessa ut i gatene med blod og dukker, men selve avgjørelsesprosedyren. Dette er fakta, så kan enhver gjøre seg sine refleksjoner om hvorfor.

Kommentar #2

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Nettopp!

Publisert over 5 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
Så det var altså ikke antallet aborter i seg selv som fikk Knudsen og Nessa ut i gatene med blod og dukker, men selve avgjørelsesprosedyren. Dette er fakta, så kan enhver gjøre seg sine refleksjoner om hvorfor.

På samme vis som at reservasjonsdebatten i bunn og grunn heller ikke handler om legenes samvittighet, men om denne avgjørelsesprosedyren. Og se, det tør de religiøse ikke svare på!

Kommentar #3

Harald Korneliussen

25 innlegg  672 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Erling Grape. Gå til den siterte teksten.
På samme vis som at reservasjonsdebatten i bunn og grunn heller ikke handler om legenes samvittighet, men om denne avgjørelsesprosedyren. Og se, det tør de religiøse ikke svare på!

Det dere ikke later til å fatte, er at reservasjonslegene ikke argumenterer utfra konsekvens-etikk. Aborten skjer, legen klarer ikke forhindre det, og legen prøver ikke å forhindre det. Det legen ønsker, er 1. å ikke utføre den selv, og 2. å ikke skrive under på en erklæring om at abort er riktig og påkrevd.

Det er ikke utfallet legen vil bestemme over, men sin egen handling. Det er plikt-etikk det handler om. 

Alle henvisninger og resepter er faktisk erklæringer fra legen om at dette er riktig og medisinsk påkrevd. Det er alltid et moralsk element. Dersom du er overbevist om at behandlingen ikke er medisinsk nødvendig og/eller etisk forsvarlig, skal du si nei som lege.

Siden folk på den "liberale", "sekulære" siden som regel er for fri abort, kan en ta et eksempel på noe som de samme folkene som regel er i mot (og som jeg forsåvidt er i mot også): Omskjæring av barn.

Dersom flertallet bestemmer at omskjæring av friske spedbarn skal bli en del av det norske helsetilbudet, som fylke og kommune er påbudt å tilby, hva da? Det er ikke en gang spesielt vanskelig å tenke seg at dette skulle skje. Dere må ikke tro at vinden alltid er garantert å blåse i "progressiv" favør.

Skal leger tvinges til å utføre et inngrep de mener er unødvendig og forkastelig? Skal de tvinges til å skrive under på at "dette barnet trenger en omskjæring", når de er helt uenig i det? Når de menes at her faktisk begås en stor urett?

Nei, sier jeg, i begge tilfeller. Legers samvittighet er en sikkerhetsventil. De kan ikke stoppe oss (samfunnet) når vi er på ville veier, men vi kan ikke kreve at de skal føye seg bare for å skåne oss for ubehaget som ligger i implisitt fordømmelse. 

Det ubehaget må vi tåle i et fritt samfunn - enten det er ubehaget av at noen folk synes vi er barbarer som skjærer i barn, ubehaget av at noen synes vi er mordere for å drepe dyr - eller fostre. La oss heller være tydelige på det, hilse det velkommen. La legen informere om slike ting før vi velger henne som fastlege. 

Og se, det tør ikke de sekulære svare på!

Kommentar #4

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Helsevesenet,- et paradigmeskifte

Publisert over 5 år siden

Forskning viste at leger og sykepleiere, i klinikken, ofte var rekruttert fra "kristne hjem". Omsorg og ansvar for andre, syke og sårbare lå grunnleggende i medmenneskeligheten.

I dag har kriminalitet kommet sterkt på banen. Man skal gjøre som man vil hele livet uten spørsmål fra andre.

Hvis man blir tatt betaler pengene seg ut av det.

Dybdetenkning er ikke nødvendigvis  til stede.

Vi forholder oss til praksis.

Det som noen spør etter flere ganger på, etablerer man.

Forskning og etikk var ikke særlig aktuelt tidlig på 2000 tallet.

Man var forholdsvis lite bevisst til andre ting enn rutiner og de etablerte vanene.

Forfengelighet er krevende.

Samfunnet er i regresjon, psykologisk sett.

Jeg har tenkt mye på om jeg skal legge tjenestebeviset mitt foran stortinget hvis det innføres aktiv dødshjelp.

Det er grenser for min lojalitet overfor arbeidsgiver.

Toleranse må være gjensidig.

Fag, kunnskap, forskning og etikk kan diskuteres åpent. 

Det er mange store diskusjoner igjen.

Vi må våge og ta dem. 

Kommentar #5

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
Dette er fakta, så kan enhver gjøre seg sine refleksjoner om hvorfor.

Er det fakta? Jeg har klippet (nokså uhemmet) fra en kommentar fra Per Steinar Runde:

"Vi har hatt tre abortlover i Noreg. Den første vart vedteken 11. november 1960 og gjaldt frå 1. februar 1964 til den vart avløyst av ei langt meir liberal frå 1. januar 1976 (vedteken 13. juni 1975), som også tillet abort på sosiale indikasjonar. Gjeldande lov om såkalla sjølvbestemt abort inntil utgangen av 12. veke vart vedteken 30. mai 1978 og gjort gjeldande frå 1. desember same året. I 2009 vart det gjort mindre endringar i lova med verknad frå 15. februar 2010.

Utførte/innvilga provoserte abortar kvar år frå 1964 til no kan ein finne i Helsestatistikk for dei respektive åra:

1964: 2662, 1965: 3455, 1966: 4537, 1967: 5108, 1968: 5152, 1969: 6270, 1970: 7937,

1971: 10384, 1972: 12198, 1973: 13676, 1974: 15163, 1975: 15126, 1976: 14754,

1977: 15528, 1978: 14783, 1979: 14456.

Effekten av at provosert abort i det heile tatt vart tillate frå 1964, kom ikkje med eitt slag, men gradvis utover i sekstiåra og først på 1970-talet. Særleg frå 1968-74 var auken formidabel. I akkurat denne tida studerte eg medisin i Oslo, og i Verdidebatt-innlegget,"Dobbel desimering av kvart kull", har eg skrive om det målmedvitne arbeidet sentrale legar og politikarar i Ap gjorde i denne tida for å underminere den første abortlova og dermed opne for fri abort. Innvilgningsprosenten steig frå 81.5 i 1968 til 96.2 i 1976. I 1978 var den 98.5 etter nemndbehandling. Og også talet på søknader auka i takt med endra haldningar til abort. "Behovet" for provosert abort var såleis "metta", eller i balanse med "tilbodet", før praksis vart formelt legalisert ved abortlovene frå 1975 og 1978."

I tillegg til at fakta i denne saken er noe annet enn GW er klar over, så forsøker han å gjøre et poeng ut av at det er selve prosedyren for abortavgjørelsen som er viktig for abortmotstandere. Snakk om å gjøre det lett for seg selv, tror man virkelig at Børre Knudsen ofrer så mye for en prosedyre? Nei, det det står om er om vi - det norske folk - som samfunn og nasjon, med lov og rett, skal tilby å ta livet av små mennesker. Er dette noe vi skal være en del av? Som velger i en demokratisk nasjon er jeg langt på vei medansvarlig, spesielt om jeg ikke protesterer! Nei, vær så snill å ikke opptre så nedlatende at man reduserer dette til et prosedyrespørsmål.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere