Verdidebatt

Kulturarv i mangfoldsamfunnet

Det er ikke slik at vi må velge: enten å ta vare på kulturarven eller å ha et livssynsmangfold.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg gikk på skolen på 1970-tallet var vi alle kristne. Det var noe vi alle tok for gitt: vi var alle kristne, for vi var alle norske. Alle ble konfirmert, for det ble man. Norge var en kristen stat, med et kristent folk og en kristen skole.

Vi tok for gitt at vi levde i en enhetskultur. Kristendommen var noe selvsagt, som bare delvis hadde med tro å gjøre. Vi tok for gitt at Norge var et hegemonisk kristent land: «Vi er alle kristne» var en gangbar formulering litt lenger enn godt var. Det livssynsmessige mangfoldet – som var der – ble underkommunisert og oversett.

Mange av oss har måttet bruke tid på å riste av oss den grøvste majoritetsblindheten. Vi har måttet tenke annerledes om tro og livssyn, kulturarv og fellesskap, mangfold og tradisjon. Det er bra at vi debatterer og arbeider med å finnet ut av dette.

Problematisk. Men én side ved debatten har jeg lyst til å peke på som problematisk: Det fremstilles ofte som samfunnet må velge: enten å ta vare på kulturarven – i mange forekomster – eller å ha et livssynsmangfold.

Ta fjorårets korsdebatt. Den startet som en betimelig samtale om friheten til å vise sin religiøse tilhørighet offentlig. Men forstemmende raskt ble korset fremstilt som et symbol til vern mot andres tro og andres kultur. Ulike varianter av «vi må ikke utviske vår egen kultur» ble fremført – ofte med et underforstått: slik at ikke kristenarven kommer på vikende front overfor andre religioner og livssyn.

Misbruk. Men det er misbruk av både kulturarv og kristen tro å bruke det som en beskyttelse mot andres menneskers tro og kultur. Mange av debattene knyttet til begrepet kulturarv eller «norsk kultur» har vært kjennetegnet av en påtagelig defensiv holdning. Som om kulturarvens fremste oppgave er å beskytte «oss» mot «dem», mot mangfoldet og andre kulturer. Men dette er en reduserende forståelse av både kristendommen og «norsk kulturarv».

Det er bekymringsfullt når debatter om livssynsfrihet og valg sporer av og spaltene fylles av frykt for «den fremmede» og andres tro. Det er jo ikke slik at mangfoldsamfunnet krever kulturarv på vikende front.

Tvert i mot: I Groruddalen pågår et pilegrimsprosjekt i samarbeid mellom kirke og skole, knyttet til kulturarv og kristne tradisjoner. Dette skjer i et område der mangfoldet er en selvfølge: Her deltar elever med ulik religiøs bakgrunn og ulike pilegrimstradisjoner. Prosjektet blir en arena for å snakke sammen om pilegrimstradisjoner i egen religion – og i andres. Et slikt typisk kulturarvsprosjekt skaper dialog. Det finnes ingen motsetning. Prosjektet åpner for MER læring om både kulturarv, kulturmøte og religionsdialog. God religionsdialog forutsetter arenaer for nærkontakt.

Bluferdighet. I Norske kirkeakademier erfarer vi at det er et rom for både å være opptatt av kultur, kunst og kirke og å arbeide for økt mangfold og dialog. Men det forutsetter synliggjøring av tro. Dette kan fort bli en utfordring for oss «lutherske-tradisjonelle-norske» med betydelig grad av religiøs bluferdighet.

Men vi erfarer at for mange med muslimsk bakgrunn kan det være vanskelig å forholde seg til manglende synlighet av det religiøse. Det er lettere å snakke sammen når tro ikke behandles som noe som er for vanskelig og farlig å snakke om.

I Norge har vi nok hatt en nølende tilnærming til religiøst mangfold. Kanskje har det slått ut i overdreven forsiktighet. Men hverken stat eller samfunn bør ha som strategi å unngå nærkontakt med tro og trospraksis. Når vi for fremtiden diskuterer religion og livssyn i det offentlige rom, håper jeg at vi unngår berøringsangst. Ellers risikerer vi at all trosutøvelse skyves inn i det private rom – skjult for innsyn og åpenhet – der vi som samfunn får dårligere kjennskap til hverandres livssyn.

Ikke motsetning. I fjor ble det fremlagt to viktige utredninger. Når regjeringen skal følge opp «Kulturutredningen 2014» fra Enger-utvalget og «Det livssynsåpne samfunn» fra Stålsett-utvalget, bør den se feltene sammen, ikke minst med Enger-utvalgets påpekning av kristendommens betydning for kunstproduksjon og for kulturarv – som ikke står i motsetning til livssynsåpenhet.

Norske kirkeakademier – med årelang erfaring som møteplass der meninger brytes med fare for å bli litt klokere - er spesielt glad for at utredningen understreker at det ikke er noen motsetning mellom kulturmangfold og det å være en kulturnasjon. Det er fullt mulig å se kulturarven – inklusive alle kristne uttrykk i kirkebygg, kunst og livsriter – som et selvsagt og nødvendig del av det livssynsåpne samfunn.

Vi er helt nødt til å komme videre i den store samtalen om kulturarv og mangfold og utvikle både en bevissthet og et språk der mangfold og kulturarv ikke anses som gjensidig utelukkende.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.3.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt