Introvert i menigheten: Den introvertes dilemma

I følge Bibelen var vel ikke Moses i utgangspunktet den snakkesalige typen som ville pratet i vei i en forelesningssal på Universitetet i Oslo. Etter dagens universitetsstandard var han ganske stille og beskjeden. Han stammet – noe som kanskje ikke gjorde det lettere for han å prate til forsamlinger. "Nei, send noen andre til å gjøre dette", sa han til Gud. "Sen er min munn, og sen er min tunge".

Så gjorde Gud sin genistrek: Han hentet inn Moses’ ekstroverte bror Aron. Moses skulle være taleskriveren og den som gikk opp på høye fjell for å motta budskap fra Gud i ensomhet, mens Aron skulle være operasjonens ansikt utad. Moses var altså en stammende profet som ikke var glad i å snakke i forsamlinger. Det er sannsynlig at jødene fulgte Moses fordi han hadde et fornuftig budskap, ikke nødvendigvis fordi framføringen var god.

Store tenkere eller oppfinnere er ofte selverklærte introverte individualister. Av navn utenom Moses kan Stephen Wozniak, Albert Einstein, Guy Kawasaki, Bill Gates og J. K. Rowling nevnes (flere finner du her).

Utfordringer i menighetslivet

Jeg liker selv å gå i fjellet på jakt etter dypere tanker (uten at jeg nødvendigvis kaller meg selv en stor tenker). Tanker som vanskelig oppstår i et kaos av ekstroverthet i byen. Men hvordan skal en introvert slippe til i menigheten? Hvordan skal en introvert få fylt opp sin åndelige tank i en menighet?

En YouTube-video beskriver på en humoristisk og smått overdreven måte hvordan en introvert personkan føle det i menighetssammenheng (det er ikke nødvendigvis en fasit som gjelder alle introverte).

Som jeg tidligere har vært inne på i en annen bloggpost kan menighetslivet by på utfordringer for en introvert. Hvordan føles det å være den stille og introverte typen i den evangeliske bevegelsen?

Ofte er ekstroversjon en forutsetning for lederskap eller medarbeiderroller i evangeliske menigheter. Dette gjenspeiler seg i samfunnet for øvrig; man skal være åpen, omgjengelig, utadvendt, like alt som er “gøy”, elske å prate med folk og helst være glad i all slags gruppeaktiviteter. Det forutsettes som regel at de som har en rolle i menigheten skal være lagspillere på høyt nivå. Fellesskapet er viktig – og er det som dyrkes. Man skal helst treffe flere og flere mennesker og skape seg et stort nettverk. Det inviteres til “Connect-grupper” eller “Bibel-grupper” der man samles for å dele. Når inviteres man til tomannshånds-samtale med pastoren?

Mange introverte lever under et konstant press på grunn av dette. Mingling med smalltalk og påklistret smil før og etter det fastlagte møtet kan føles unaturlig og energitappende. Kravet til høy grad av ekstroverthet kan gi medlemmer av menigheten dårlig samvittighet over at de er mye alene og trenger mye tid for seg selv. Ja, det kan gå så langt at man tenker at Gud blir misfornøyd over valgene man tar. Man føler at man ikke strekker til og at man ikke presterer så bra som man burde i menigheten. Man har kanskje tid alene sammen med Gud, men føler at det ikke tilfredsstiller Gud eller mennesker rundt nok. Man ender kanskje opp med et dilemma: Skal jeg gå på søndagsmøtet eller skal jeg sitte hjemme i stillhet med Gud for meg selv?

Stillhet og kontemplasjon

Det finnes også plass i Guds kirke for følsomme, tankefulle og mindre sosiale personer. Kanskje noe av nøkkelen kan være at menighetsledere kan lytte så vel som å snakke, og at menighetene kan inkludere stillhet, kontemplasjon og meditasjon i møtene. Kanskje menighetene også trenger introverte ledere som kan vise folk en litt stillere og lavmælt vei til Gud? Jesus dro selv ut alene for å oppleve åpenbaringer fra Gud – for senere å dele dem med andre.

I de fleste evangeliske menigheter er det lagt vekt på kommunikasjon; fra scenen ut til salen. En velkomsthilsen, lovsang, lang preken og mer lovsang – der hver enkelt også for så vidt får rom til å kommunisere med Gud / Den Hellige Ånd så lenge sceneshowet ikke stjeler for mye oppmerksomhet. Men hvor er det rom for stillhet, tanker og ting som gir rom for kontemplasjon? Dette er noe introverte ofte lengter etter.

Menigheter gjør en kjempegod jobb, med gode hensikter; det er et velsmurt maskineri. Men min bekymring er at mange føler seg fremmede for hverandre i en stor menighet. Mange introverte ser verdien i å delta sosialt i en ekstrovert sammenheng som menigheten er, men ikke alle introverte klarer dette, fordi det ikke er lagt opp til de introvertes behov. Så når menighetsmøtet er bygd på fellesskapet, kan en introvert person føle seg utilpass og fremmedgjort, fordi den introverte ikke får oppfylt sitt behov for nær kontakt ansikt til ansikt med et fåtall personer han føler seg trygg på.

Rom for ulike uttrykk

Ekstroverte i en menighet kan ha en utadrettet entusiasme og glød som er synlig på mange meters avstand, mens introverte ofte ønsker en innadrettet oppmerksomhet på Gud og Den Hellige Ånds nærvær. Den introvertes uttrykk for lovprisning kan derfor skille seg betraktelig fra den ekstrovertes synlige uttrykk. Og da kan i hvert fall jeg få en opplevelse av at jeg ikke har en "korrekt" åndelig forbindelse til det guddommelige. Hva når lovsangslederne sier "Nå reiser vi oss alle sammen og synger, dere"? Hva hvis mitt behov er å rette oppmerksomheten innover, til Gud i mitt sinn og hjerte? Kan det være ekte kjærlighet til Jesus når jeg ikke gir uttrykk for det synlig? Det ligger et press på at man må uttrykke den åndelige forbindelsen offentlig og synlig; ikke skjult. Dette fenomenet er kanskje mest vanlig i pinsemenigheter og evangeliske frimenigheter, og kan i ytterste konsekvens skape grobunn for tvil på sin egen tro. Hvilket signal sender menigheten og lovsangsledelsen med dette? Det må være rom for ulike uttrykk i en menighet der folk er forskjellig skrudd sammen.

Hvis andre mennesker skal komme til tro – og bevare sin tro – er den personlige og nære samtalen og omsorgen, hvor man lytter mer enn man prater, minst like viktig som den store fellesskapsfølelsen der alle drar i samme “suggererende” retning. Kanskje en introvert person kan få en rolle som samtalepartner eller sjelesørger i menigheten, eller bli satt til oppgaver der man slipper å delta i for store fellesskap.

Graden av gudfryktighet er ikke – og skal ikke nødvendigvis være – proporsjonal med graden av omgjengelighet. Når alt kommer til alt er det din ensomme kontakt med Gud som har mest å si for ditt kristenliv – ikke måten du fremfører troen din på offentlig.

Mer jeg har skrevet om å være introvert:
- Introvert: Endelig forstår jeg hvem jeg er!
- Introvert: Sosial voldtekt
- Introvert: Observere og analysere

(Er du en introvert? Ta Jung/Briggs Myers’ test her).