Verdidebatt

Stat og kirke må samarbeide

Staten er ikke kirkens fiende, men i utgangspunktet et redskap i Guds husholdning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Grunnlovsendringene og Stålsett-utvalgets innstilling reiser spørsmålet om kirken egentlig bør bekymre seg om statens verdigrunnlag. Kirken og staten er adskilt og bør holde på i hver sin sfære, hevdes det både fra sekularistisk, liberalistisk og enkelte kirkelige hold. Kirkens ideal blir da som pinsepastoren Andreas Hegertun hevdet i en kronikk i Aftenposten på selveste julaften, å velge avmaktens og forskansningens strategi for å unngå risikoen et samarbeid med statsmakten innebærer: «Med litt bred pensel kan vi si at i årene som fulgte (etter avtalene med keiser Konstantin på 300-tallet) gikk kristen tro fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flate strukturer, til å bli den mektigste institusjonen i verden … Kirken ble statens og staten ble kirkens … Og helt siden da har Konstantins fristelse ligget der: Hva er mer effektivt enn makt?»

Hegertun tegner et ideal for kirken der den forskanser seg i små fellesskap, tar vare på sine medlemmer og opptrer som et marginalisert trossamfunn i det som andre i samme tradisjon kaller et ny-hedensk samfunn. Staten får holde på med sitt, og det er ikke kirkens ansvar å påvirke den og forme den og slett ikke å samarbeide med den.

Staten er ikke kirkens fiende

Dette kirkeidealet overser helt grunnleggende bibelske motiver og sentrale sider ved kirkens sendelse til verden. Langt fra å beskrive kirkens samarbeid med statsmakten som et forfall, vil jeg hevde at kirken har en plikt til å være med å forme statens verdigrunnlag og dennes faktiske handlinger overfor borgerne. Kirken må samarbeide med, og om nødvendig være i allianse med, statsmakten. Staten er ikke kirkens fiende, men er i utgangspunktet et redskap i Guds husholdning. Slik bidrar kirken til Guds kontinuerlig arbeid i verden for sitt skaperverk. Og dette er helt uavhengig av om forholdet er ordnet som en statskirke eller andre avtaler.

Forestillingen om det individuelle mennesket formet i seg selv og av seg selv, har liten støtte i kristen teologi, men står sterkt i samtidens kultur her i Vesten. Jesus bygger fellesskap og et nytt Guds folk som er kirken. Hun er som fellesskap sendt av Gud til verden med oppdrag å formidle og leve den treenige Guds kjærlighet til mennesker og skaperverk i det samfunnet hun lever i.

Kirken utviklet sosiale institusjoner

Siden det 2. århundret har kirken gjort dette ved å delta i formingen av det samfunnet menneskenes liv utfoldes i. Hun involverte seg ikke bare i levekårene for kirkens medlemmer og for livet i det hinsidige. Alle menneskers liv før døden engasjerte henne fordi Gud har en relasjon gjennom skapelsen og fødselen til alle mennesker. Fra slutten av 300-tallet under biskop Basilius' ledelse, og etter den konstantinske vendingen, utviklet kirken sosiale institusjoner der en sammen med frivillige fagfolk og andre tok seg av mennesker i nød. Staten og kirken samarbeidet for å løse datidens nødssituasjoner. Arbeidet ble finansiert ved innsamling, men også med statlige bidrag.

Kirken som fellesskap er derfor et handlingsfellesskap og hennes samfunnsengasjement kan ikke ensidig knyttes til hver enkelt troende. Gud involverer alle mennesker i sitt arbeid, ikke bare de som er medlem i en kirke, eller enda snevrere, de som oppfyller kriteriene for "sant troende" i ulike kristensamfunns- og vekkelsesbevegelsers register. Kirkens historie har mange eksempler på bevegelser som søker å etablere ideelle kristne fellesskap som modell for samfunnet eller som metode for å endre og eventuelt styre det. Det har gjennomgående ført enten til kirkens marginalisering eller til autoritære overslag både i kirke og samfunn.

Bidro til å humanisere samfunnet

Samarbeidet med staten i den konstantinske perioden muliggjorde et langt større gjennomslag for Guds visjon for samfunnet enn det som hadde vært mulig tidligere. Å tale om den konstantinske æra som et fangenskap eller et forfall, kan bare gjøres dersom en nedvurderer betydningen av den innflytelse kirken fikk for alminnelige og særlig for sårbare, mennesker. Hun bidro sterkt til å begrense individenes selvtekt og til å humanisere samfunnet og staten.

Kirken misbrukte tidvis makten sin, noe som er lite overraskende ut fra kristen antropologi. Men hun brukte også makten til beste for mennesker og var i mange tilfeller den eneste som forsvarte marginaliserte og undertrykte grupper mot staten og makthaveres overgrep. Ikke å samarbeide med staten om å utvikle dens verdigrunnlag og opptreden av frykt for feilene som kan bli begått, svikter både menneskene og det oppdraget kirken har fått i verden.

Kirkens syn på staten

Med jevne mellomrom hevdes det at det menneskelige fellesskap ikke trenger en statsmakt som regulerer, beskytter og fremmer etiske verdier i tråd med den bibelske forventning til statsmakten. Dette har liten støtte i Skriften.

De bibelske urfortellingene viser hvordan menneskets innkrøkethet i seg selv fører til broderdrap, ondskap og hovmod. Det menneskelige samfunn trenger etiske verdier og institusjoner som fremmer disse verdiene. Institusjonenes oppdrag er at de skal begrense det onde, særlig ivareta sårbare, marginaliserte og fremmede og fremme et godt liv for alle.

Guds visjon for samfunnet

Israelsfolket etablerte en statsdannelse der kongen og den øverste makten var ansvarlig overfor verdier gitt av Gud, ikke av dem selv. Disse verdiene var offentlige og kjent for folket og ga rom til en kritisk offentlighet i profetinstitusjonen. Også i Det nye testamentet har staten guddommelig legitimitet til å styre. Legitimiteten forutsetter at staten kjenner sin begrensning, det vil si ikke guddommeliggjør seg selv, og utfører sitt oppdrag: Å realisere Guds visjon for samfunnet.

I vår nordiske samfunnsmodell er dette verdier kirke og stat kan arbeide sammen om å realisere. I dagens Norge bør vi styrke samarbeidet mellom stat og kirke på alle nivåer for å realisere Grunnlovens fellesverdier: menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Kirkelig forskansning er ikke en vei å gå.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I AFTENPOSTEN 23. MARS 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt