Verdidebatt

Kirken og diakoni

Hvordan snakker kirken om diakoni, er det en viktig del av kirkens formidling?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KIRKEN OG DIAKONI

Diakoni skal være kirkens praktiske utrakte hånd til medmennesker med forskjellige hjelpebehov. Hvor er diakoniens plass i kirkene våre, og hvordan fungerer denne utstrakte hånden?

Kirken skal formidle hva dette betyr i praksis - det vil si nestekjærlighetsbudet - å vise omsorg gjennom nærvær, i ord og gjerninger. Men hvorfor hører vi så sjelden om viktigheten av diakoni i kirken? Tjeneste for andre er med som en av mange deler under gudstjenestens liturgi, men det er ingen tydelig tale om dette området. Diakoni er i beste fall en egen avdeling, adskilt fra gudstjenesteformidlingen. I noen kirker er det ansatt en diakon til å ta seg av diakonale oppgaver. Men hva med oss alminnelige kirkebesøkende, skal ikke vi også få høre, og bli minnet om denne viktige utfordringen? Vi vet at vi ikke blir frelst av gode gjerninger, men Bibelen sier at vi blir frelst av tro til å gjøre gode gjerninger, og at tro uten gjerninger er død tro. Hvorfor snakker ikke kirken tydelig om dette temaet? Er det på grunn av vegring mot å si noe som kan oppfattes som utidig press, og som kan høres som gjerninge-kristendom? Og skal vi ikke få hvile i nåden alene? Prester er utdannet til å formidle, og mange Bibel-tekster er krevende. Denne utfordringen er likevel viktig å ta på alvor og gå inn i med klokskap.

Dette er ingen kirkerefs, men en påminnelse om kirkens ansvar om tydelig tale om nestekjærlighet i praksis. Kirken gjør mye godt på mange fronter, men unnlater ofte å minne om omsorgsbehov og muligheter til å gjøre en innsats for andre. Dette er også viktig fordi mange kan gå glipp av muligheten til å bety noe i andres liv, som igjen kan medføre stor glede i eget liv. Det kan være udekkede behov i kirkens nærområde. I denne forbindelse ville jeg ønske at menighetsbladene kunne ha en fast spalte med temaet Diakoni, hvor det henvises til områder som trenger en hjelpende hånd. Jeg tror mange ville sette pris på denne påminnelsen, særlig hvis man fikk vite om noe man konkret kunne være med på som kan passe for den enkelte. Det kan gjelde alt, fra vennlige ord og forbønn til besøk hos syke og ensomme, og andre praktiske tjenester.

Vi har humanitære og diakonale organisasjoner som gjør en kjempeinnsats for mennesker i nød av alle slag. Det fritar ikke kirken og kirkens folk, som skulle være de første til å se sin neste gjennom det dobbelte kjærlighetsbudet, det er omsorgsbehov nok til alle!

Det er nærliggende å trekke frem tiggeren på de fleste kirketrapper, som har et tydelig hjelpebehov. Denne personen tror at kristne mennesker er ekstra snille, de skal jo inn å høre om Gud og nestekjærlighet. Mens vi unnskylder at vi ikke gir, med muligheten for bakmenn og juks, skal dette mennesket overleve, og leve. At tiggerne ofte blir oversett er blitt politisk korrekt, også blant kristne. Det må finnes andre ordninger for å hjelpe dem.

Den barmhjertige samaritan var ikke politisk korrekt, Jesus ga oss en viktig påminnelse med denne lignelsen.

Ragnhild Weydahl Hille

Pensjonist

Oslo

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt