Atle Haugen

4

Reservasjonsrett mot samtale og samvittighet?

Har det blitt tabu å drøfte store etiske spørsmål om liv og død i Norge i dag? Og er samvittigheten blitt et begrep vi helst skulle sett hadde blitt igjen på historiens skraphaug?

Publisert: 25. mar 2014

Vi har nå i lengre tid kunnet observere at etiske spørsmål om forhold til liv og død som kan knyttes til abortloven og kvinners «rett til å bestemme over egen kropp», blir møtt med et fordømmende hylekor av ressurssterke politisk korrekte nordmenn og kvinner som ikke vil snakke om saken. Oppslutningen om hovedparolen «Nei til reservasjonsrett» i demonstrasjonene på kvinnedagen 8. mars, var en forstemmende demonstrasjon på dette.

På motsatt side av debatten stod politikere som uttalte at det var «trist og pinlig» at så mange mobiliserte til kamp mot en sak som angikk enkeltmenneskers rett til å følge sin samvittighet.

– Hvis det er slik vi skal takle etiske debatter i fremtiden, kan det bli tøft for noen hver, skrev Kristin Clemet, leder av tenketanken Civita, på sin blogg et par dager etter kvinnedagen.

Og tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla sa klart fra i et intervju i Stavanger Aftenblad om at hun mente debatten om reservasjonsretten var «ufin og ute av proporsjonar». At den har engasjert et stort antall nordmenn er det i alle fall ingen tvil om. Så hva handler dette egentlig om? 

Etisk uryddig

I utgangspunktet er selve dette ønsket om å kunne reservere seg mot å gi henvisning til abort, en litt spesiell problemstilling etisk sett. Mange av disse legene har sendt kvinner som ønsket henvisning videre til en annen lege som de visste ville gjøre jobben. Da vil det kunne argumenteres at dette etisk sett er en «Pilatus-vask». Man vasker sine hender ved å unngå å sette sitt navn på søknaden. Like fullt bidrar man til gjennomføringen av det inngrepet man er imot. Skal man derfor være etisk konsekvent, må man forhåndsannonsere sin reservasjon slik at kvinner velger en annen lege.

Det er noe av bakgrunnen for at politikere ønsker å registrere slike «reservasjonsleger» på forhånd. Da unngå man å bli avvist når man i en sårbar situasjon kommer for å få abort.

Det handler om perspektiv.

Isolert sett, er det altså gode grunner til å sette spørsmålstegn ved hele problematikken. Imidlertid ble denne saken underveis til noe helt annet enn spørsmålet om unntak for disse få legene.  Flere reflekterte kommentatorer utenfor hylekoret, har påpekt at begge fløyer i abortspørsmålet bidro til å gjøre saken til noe den ikke var:

-          Det var aldri spørsmål om å endre loven som gir kvinner rett til å velge abort.

-          Det var heller ikke spørsmål om å tvinge leger til å utføre abort. Der har helsepersonell i dag fortsatt rett til å reservere seg.

Saken handlet om et lite mindretall fastleger som ønsker å være konsekvente mot sin samvittighet. I seg selv burde dette heller ikke være noe problem da pasienten ikke engang trenger å få slik henvisning. Man kan selv ta kontakt med sykehuset for slike inngrep, kom det etter hvert fram. 90 % av de som i dag tar abort går allerede direkte til sykehuset.

Men av ulike grunner ønsket altså taleføre krefter på flere sider av abortdebatten å gjøre mer ut av dette enn det var grunn til. Noen har også forsøkt å gjøre dette til en politisk kampsak mellom høyre- og venstresiden i politikken.

Slik debatten utviklet seg, har den kommet til å handle om noe mye større enn det lille utgangspunktet la opp til. Nå handler det om individets samvittighetsfrihet i møte med samfunnsflertallets vedtatte lover. Da blir dette plutselig en stor og viktig debatt som burde engasjere langt flere enn en liten gruppe fastleger.

Reservasjonsrett mot samtale

Allerede i januar, før debatten nådde sitt høydepunkt på kvinnedagen, skrev journalist og lektor i journalistikk, Anki Gerhardsen, en artikkel i fagbladet «Journalisten» som berører en viktig side av denne debatten.

– Hva er det da som skaper en slik dirrende stemning på så vel Facebook som i debattprogrammene på TV? Nesten ingen bryr seg når psykisk syke må vente i et halvt år på lovbestemt helsehjelp, men nå reiser kommentatorene seg i samlet flokk. Fordi tjue outsidere ber om å få følge sin dypeste overbevisning og sette en «R» bak legenavnet sitt. Hva er det vi er så redde for?»

Hun konkluderer selv:

– Kanskje handler det heller om vår tids store tabu: Linken mellom abort og etiske spørsmål. Vi er blitt kollektivt enige om å late som om den linken ikke finnes.

Hun spør altså om vi vil ha reservasjonsrett mot samtale om de vanskelige etiske spørsmålene.

Samtalen om abort og etikk, hvis den finnes, blir enten en tom og meningsløs debatt eller en skyttergravskrig, mener hun. Noe vi er mange som har erfart.

– Saken handler om de grunnleggende holdningene vi har til livet i dets mest sårbare faser, skrev professor i idehistorie, Reidar Aasgaard i Dagsavisens nettdebattforum «Nye meninger».

Han trekker fram problematiske sider rundt hvilke nye grunner til abort vi skal godkjenne. Vi har f.eks. en pågående debatt om etikken i å velge bort et antall fostre i de tilfellene hvor man er gravid med trillinger, eller om det er akseptabelt med abort på bakgrunn av kjønn.

Videre trekker Aagaard frem den logiske konsekvensen av å ikke ta enkeltindividets samvittighet på alvor i det aktuelle spørsmålet: Hva vil skje dersom, eller når, folkeflertallet tvinger gjennom en lov som gir rett til legeassistert eutanasi, dødshjelp? Vil man da også nekte leger rett til å reservere seg mot å ta del i prosessen?

Det er blitt sagt at det ikke tar mange minutter i etiske debatter om liv og død før man trekker inn erfaringen fra Nazi-Tyskland. Det er det all grunn til i en debatt som denne. Leger utførte de uhyrligste eksperimenter under dekke av nasjonens interesser og de vedtatte lovene. Ønsker vi oss virkelig et samfunn uten etisk reflekterte leger med personlig integritet?

– Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonene utøves i et moralsk vakuum, skriver Kristin Clemet på sin blogg, også hun med referanse til Nazi-Tyskland.

Toleranse for samvittigheten?

– Et støvete, merkelig ord er plutselig tilbake i offentligheten – samvittighet, skrev Ingunn Økland i en klok kommentarartikkel i Aftenposten på kvinnedagen.

Hva er samvittigheten og hvilken plass skal den ha i vårt moderne samfunn? I debatten om legers reservasjonsrett eller –mulighet, ble enkeltindividets samvittighet stilt opp mot samfunnets lover.

V.B. Vyller i Legeforeningens Tidsskrift belyser dette.

– Striden…kan forstås som en konflikt mellom to livssyn, et idealistisk og et pragmatisk. Idealisten – som tilhører et mindretall – bekjenner seg til visse overordnede moralprinsipper som i sin tur er forankret i samvittigheten, og han hevder at disse prinsippene enkelte ganger «lyser over loven». Idealisten vil ofte være kristen eller muslim, men ikke nødvendigvis – han kan også begrunne sitt ståsted sekulært (gjennom for eksempel naturrettstanken, som ligger til grunn for FNs menneskerettighetserklæring). I abortspørsmålet mener idealisten at et foster er et fullverdig menneske, og at en abortkonsultasjon alltid berører to personer – moren og det ufødte barnet.

– Pragmatikeren, som tilhører et flertall, er skeptisk til overordnede moralprinsipper. Han mener at moral hovedsakelig kommer til uttrykk gjennom samfunnets lover, som i sin tur er formet gjennom rasjonell tenkning og demokratiske prosesser. Helsearbeidere må underordne seg disse lovene, fordi de gjennom en kontrakt forvalter en oppgave på samfunnets vegne. I samfunnslivet er pragmatikeren tilhenger av liberale politiske ideer, som toleranse. Samvittigheten er derimot en privatsak og dessuten en usikker kilde til moralsk innsikt fordi den er koplet til følelseslivet.

Pragmatikeren ender fort opp i et etisk dilemma, argumenterer Wyller. På den ene siden er han motstander av at samvittigheten settes opp mot loven. På den annen side er toleranse en av hans liberale grunnverdier. Han vil derfor komme i konflikt med sine verdier hvis han ikke tolererer en annens rett til å følge sin samvittighet. Det er paradoksalt å legge merke til at mange av de mest høyrøstede i debatten vi nå har vært gjennom, nettopp er personer som vanligvis gjør krav på å anerkjenne toleranse som en av de viktigste verdiene i et moderne samfunn.

– Reservasjonsdebattenillustrerer det liberale dilemma. Samfunnet må verne samvittighetsfriheten og sikre reservasjonsadgang, i motsatt fall svikter det sine liberale grunnverdier, konkluderer Wyller.

Samvittighet og integritet

– Det er ofte mennesker med stor integritet som gjør etiske valg til samvittighetsspørsmål. Unge menn som ikke vil bruke våpen mot andre, og leger som vil verne om livet, skrev Økland.

Hun tok også en gjennomgang av samvittigheten i filosofihistorien. Det er en tynn historie, sier hun og henviser til at Nietzsche og Kierkegaard er de som har vært mest opptatt av den. Ellers er det særlig med reformasjonens oppgjør med den katolske kirkes autoritet og pietismens fokus på individets ansvar overfor Gud, at samvittigheten blir tillagt økende betydning. Samvittigheten har altså en lang tradisjon for å stå i opposisjon til autoriteter, påpeker Økland.

I dag er det de sekulære kreftene som dominerer det offentlige rom i Norge. Den etiske debatten rundt spørsmålene om liv og død er nesten forstummet. Da vekker religiøst begrunnede protester oppsikt og provoserer den dominerende politiske korrekthet.

– Konkret moralsk kritikk fremstår som ensbetydende med moralisme, forstått som besserwissen av utålelig sort, sier filosofen Arne Johan Vetlesen sitert av Ingunn Økland.

– Når stormløpet mot reservasjonslegene roer seg ned, vil det kanskje være tid for å erkjenne at denne ufarlige minoriteten speiler en uro som ligger og slumrer også i deler av den kompakte majoritet, det være seg helsearbeidere eller kvinner som selv har stått midt i valgsituasjonen, avslutter Økland.

Gud eller mennesker?

I Bibelen er samvittighetsspørsmål sentrale. Det er nettopp i en slik konflikt mot samtidens autoriteter som Økland er inne på, at et avgjørende prinsipp i kristen etikk presenteres.

Peter, Johannes og de andre disiplene blir kalt inn på teppet til de religiøse lederne i Israel etter å ha forkynt at Jesus har stått opp fra de døde. De har også gjort undre i hans navn. Dette faller lederne tungt for brystet og de pålegger disiplene å tie. Da svarer Peter og Johannes: «… Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham» (Apostlenes gjerninger 4:19).

Allerede i neste kapittel er argumentet gjengitt i «lovs» form: «Men Peter og de andre apostlene svarte: ‘En skal lyde Gud mer enn mennesker’.» (Apostlenes gjerninger 5:29).

Dette er en nytestamentlig stadfestelse av et prinsipp vi får tydelig demonstrert også i Det gamle. Flere dramatisk eksempler på dette finner vi i Daniels bok. Også her er sammenhengen opposisjon mot samtidens autoriteter, denne gangen sekulære myndigheter i Babylon.

Mest dramatisk er kanskje historien i Daniel 3 om Daniels venner som trosser kongens ordre om å tilbe ham som gud. Konsekvensen er dødsdom. Imidlertid griper Gud inn og redder dem fra den brennende ovnen. Dette blir til et vitnesbyrd om integritet og tro på en høyere makt enn den lovgivende politiske makten kongen representerte. Vi har også den like kjente historien om Daniel som velger løvehulen fremfor å svikte sin Gud.

Det er ingen tvil om at historier som dette ligger til grunn for kristnes samvittighetskamp når man opplever verdikonflikter i møte med et sekulært samfunn.

Paulus uttrykker det samme på en litt annen måte: «… og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Korinter 10:5).

Igjen en tydelig prioritering av hvilke autoriteter en kristen velger å forholde seg til. Det er dette som har drevet mennesker til å velge martyriet heller enn å svikte sin samvittighet. Den troendes perspektiv på liv og død går langt utover de begrensede antall år vi får leve her og nå. Dette er argumenter den som ikke tror har vanskeligheter med å forholde seg til. Derfor blir det konflikt.

Norge var en gang et land som tydelig markerte sitt kristne verdigrunnlag. I år feirer vi 200 årsdagen for Grunnloven av 1814 som tydelig fremhevet vår kristne arv. Fremdeles har vi korset i flagget selv om det virker som det mest provoserende man kan gjøre i dagens samfunn er å stå opp for kristne verdier.

Selv om kanskje «den kompakte majoritet» i dag er mer sekulær enn kristen, bør vi ha toleranse og storsinn nok til å respektere menneskers samvittighet. Denne gangen gjaldt det noen få legers rett til å reservere seg mot å bli involvert i abortprosesser. Neste gang gjelder det våre nye landsmenn og deres muslimske, buddhistiske eller andre religioners samvittighetsbånd. Ønsker vi virkelig at retten til å ta liv skal overstyre alle etiske normer eller grunnleggende verdier? Det bør være et betimelig spørsmål i kjølvannet av denne saken.

PS! Artikkeloverskriften er som det fremgår nedenfor «nesten» stjålet fra Anki Gerhardsen.

Kilder:

«Reservasjonsrett mot samtale», Anki Gerhardsen i Journalisten, 29. januar 2014. http://www.journalisten.no/node/41539

«Samvittigheten er blitt et tabu», Ingunn Økland i Aftenposten 8. mars 2014. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Samvittigheten-er-blitt-et-tabu-7493721.html#.UyHafSTKy71

«Reservasjon og det liberale dilemma», Y. B. Wyller i Tidsskrift for Den norske legeforening, 11. mars 2014. http://tidsskriftet.no/article/3146872

«Kvinnedagen, legeforeningen og reservasjonsretten», Reidar Aagaard i Nye meninger, Dagsavisen 12. mars 2014. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread298844/#post_298844

«Reservasjonsrett på avveie», Kristin Clemet på Civita blogg, 10. mars 2014. http://clemet.blogg.no/1394457891_reservasjonsdebatt_p_.html

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Jeg er en av de som sliter med å forstå hvilke filosofiske prinsiper som legges til grunn for å være mot reservasjonsrett. Er man pragmatisk burde reservasjon ikke være noe problem ettersom det angår få og finnes gode alternativer. Politikeren Jette Christensen har argumentert som om reservasjonsrett i seg selv er problematisk, uten at jeg har klart å forstå hva slags etisk tenking som egentlig ligger til grunn.

Jeg mistenker at lydighet mot stat og storting er det som anses som viktigere enn religiøs og politisk overbevisning, men svært få ser ut til å gå inn i etikken for å se på hvilke verdier og utfordringer som går mot hverandre i reservasjonsdebatten.

Det striden handler om er hvorvidt leger skal kunne velge å ikke signere noe de anser som en dødsdom over et foster. Hadde vi hatt dødstraff i Norge vil jeg tro at reservasjonsdebatten hadde vært helt en helt annen.

Kommentar #2

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Et enkelt prinsipp

Publisert rundt 5 år siden
Markus Westermoen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er en av de som sliter med å forstå hvilke filosofiske prinsiper som legges til grunn for å være mot reservasjonsrett.

Prinsippet er enkelt: Fastlegefunksjonen er en økonomisk avtale mellom det offentlige og den enkelte lege. Denne funksjonen innebærer visse forpliktelser. En av disse er at legen skal ivareta sin pasient på best mulig måte og henvise en abortsøkende kvinne videre til rett institusjon som skal utføre inngrepet. Fastlegen deltar ikke i utførelsen av inngrepet.

De som ikke ønsker å oppfylle de forpliktelsene som fastlegeordningen innebærer, har selvsagt full rett til å reservere seg fra denne ved å ikke gå inn i denne ordningen - det er ingen tvang, men en frivillig avtale og legen har fortsatt full rett til å virke som lege.

Ingen lege blir tvunget til å være med på abortinngrep.

Så enkelt er det!

Kommentar #3

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Erling Grape. Gå til den siterte teksten.
Ingen lege blir tvunget til å være med på abortinngrep.

Reservasjonsmulighet ble praktisert, men en forskriftsendring gjorde at den forsvant over natten. Det å lage forskrifter er departementets rett, men når staten gjør grep som rammer den enkelte er det normalt at man forsøker å finne en ordning som alle kan godta. Om kommunen skal legge en vei og eksproprierer huset ditt, så argumenterer man sjelden med at "ingen er tvunget til å bo akkurat der" - heldigvis.

Dersom prinsippene bak er så "enkelt" som at leger må ivareta pålagte oppgaver, selv om avtalen ensidig kan endres fra statens side, så mener jeg det er bekymringsverdig, og er noe alle arbeidstakere, og i allefall de innen offentlig sektor, bør kjempe imot.

Abortloven, og noen andre lover og forskrifter har reservasjonsrett i lovteksten, så en fjerning av reservasjonsrett for selve inngrepet krever en endring av loven.

Noen leger anser også fosteret som sin pasient, og uten reservasjonsmulighet kan disse måtte velge mellom å drepe pasienten eller å gi opp jobben. Å ta jobben fra slike leger umiddelbart er selvfølgelig den enkeleste løsningen - men at det for noen synes å være et enkelt valg som ikke trenger noen dypere etisk refleksjon er bekymringsverdig.

Kommentar #4

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Reservasjonsrett har aldri eksistert

Publisert rundt 5 år siden
Markus Westermoen. Gå til den siterte teksten.
Reservasjonsmulighet ble praktisert, men en forskriftsendring gjorde at den forsvant over natten.

Jeg vil gjerne se at du dokumenterer at det har foreligget en såkalt reservasjonsrett i forbindelse med å henvise til abort for fastlegene.

En slik reservasjonsrett har aldri eksistert!

Kommentar #5

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Markus Westermoen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er en av de som sliter med å forstå hvilke filosofiske prinsiper som legges til grunn for å være mot reservasjonsrett.

Reservasjonsrett må forholde seg til noe som kan beskrives og oppfattes i nåtid, eksempelvis hvilke oppgaver det er forventet at en fastlege utfører. Hvis en lege ved inngåelse av en fastlege-kontrakt skulle kunne reservere seg mot å utføre noen av oppgavene som er beskrevet, vil konsekvensen være at vi får et sett av forskjellige typer fastlege-stillinger. Om dette er ønskelig politisk sett, vil vel de neste månedene gi oss svar på.

Reservasjonsmulighet kan forholde seg både til det som kan beskrives og oppfattes i nåtid, men også åpne for at fremtiden gir nye grunner til å kunne reservere seg. Det er vel dette 4-parti samarbeidet har gått inn for. Ved godkjent reservasjon vil en igjen få en på forhånd klassifisering av fastlegene.

Den såkalte samvittighetsgrunnen til å reservere seg kan etter min mening kun gjelde fastleger med allerede inngåtte fastlegeavtaler, som kan hevde at stillingsinstruksen har endret seg ved den presiseringen som ble gjort av forrige regjering og som den nye regjeringen ønsker å ytterligere tydeliggjøre.

At samvittigheten skal kunne ha noen rett slik jeg oppfatter "rett" brukt i forhold til reservasjonsretten, høres for meg merkelig ut. Samvittigheten er for meg en veiviser som forteller deg hvordan du forholder deg til valg i en tenkt fremtid, og kan derfor aldri hevdes å ha noen "rett".

Kommentar #6

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Markus Westermoen. Gå til den siterte teksten.
Noen leger anser også fosteret som sin pasient

Hvis begrepet foster og pasient defineres innenfor samme språkkontekst som abortloven, og det mener jeg det må, kan ikke leger oppfatte fosteret som en pasient før etter 12 ukers svangerskap.

Kommentar #7

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Erling Grape. Gå til den siterte teksten.
Jeg vil gjerne se at du dokumenterer at det har foreligget en såkalt reservasjonsrett i forbindelse med å henvise til abort for fastlegene.

"Reservasjonsrett" som juridisk rettighet for fastleger har aldri eksistert, men reservasjonsmulighet har vært parktisert.

Norges kristelige legeforening diskuterte reservasjon i 2011, før debatten kom for fullt og sier (om reservasjon): "Per i dag aksepterer Helsetilsynet og Rådet for legeetikk også slike reservasjonsønsker, og vi ser derfor ikke behov for at lov og forskrifter endres."  (nklf notat om reservasjon fra 2011

I en annen reservasjonssak svarer helsedepartementer til rådet for legeetikk av 24.02.09 at det ”er intet rettslig i veien for at legen kan gis en reservasjonsrett dersom kommunen legger til rette for at det lesbiske paret kan få samme hjelp av en annen lege”. Her brukes begrepet "reservasjonsrett", men sammenhengen viser at kommunen har siste ordet.

Vg skrev i februar 2012 at reservasjon var en 30 års lang praksis, og rundskrivet som er utgangspunktet for hele reservasjonsdebatten bærer preg av å være en innstramming. Den åpner opp for reservasjon for leger uten listeansvar - men om kommunen nekter kan leger ikke reservere seg så lenge kommunen har et arbeidsgiveransvar, selv om man ikke er fastlege.

Reservasjonsavtaler mellom kommune og lege vil jeg anta er konfidensielle og kan derfor ikke legges frem som "bevis" på at reservasjon har vært praktisert.

Når det gjelder jussen så har nok Dahlen rett i at en lege som anser et 11uker gammelt foster som pasient har loven mot seg. Det går inn i det Haugen har skrevet først, for når noe er lov så diskuterer vi ofte ikke etikken i det. Vi må akseptere både at noen ting er lov selv om de ikke er etiske, og at noe er u-etisk selv om det er lov. Forsvinner den refleksjonen, og moral og lov blir samme sak, så er det lite som skiller vårt tankesett fra fundamentalisme.

Merk forøvrig at samvittighetsfrihet er en "menneskerett" (art.18), ikke bare et begrep, men hva dette betyr i praksis varierer fra land til land.

Helt prinsipielt mener jeg at spørsmål om liv og død normalt burde avgjøres av leger i samtale med pårørende, og ikke primært av staten. Videre mener jeg at samvittighetsfrihet er en menneskerett som ikke kan begrenses av avtalerett eller helserettigheter med mindre rammene er strengt definerte og ikke kan endres ensidig. 

I 2009 var det 15 leger som reserverte seg mot abort i Helse Sør-Øst. For meg er det ubegripelig at disse få må "svartelistes" og/eller fratas jobben fordi et flertall av folket ikke vil akseptere deres overbevisning. At noen mener helserettighet må komme før samvittighet, eller som Grape, at en frivillig inngått avtale er bindende også for samvittigheten, kan jeg forstå - men at motstanden er av en så ideologisk art at det ikke kan godtas unntak for minoriteter, har jeg vanskelig for å forstå.

...og nå begynner ommskjæringsdebatten. Burde man kunne reservere seg mot å omskjære en jødisk eller muslimsk gutt? Prinsippene burde være omtrent de samme, men argumentene i omskjæringsdebatten vil nok bli helt annerledes.

Kommentar #8

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Markus Westermoen. Gå til den siterte teksten.
men at motstanden er av en så ideologisk art at det ikke kan godtas unntak for minoriteter, har jeg vanskelig for å forstå.

Så lenge vi diskuterer lov og rett, vil nødvendigvis avklaring av begrepene og innhold i disse begrepene kunne oppfattes ideologisk (rettstaten som sådann er etter det jeg kan skjønne en ideologi i seg selv).

Dette står ikke i noe motsetning til å gjøre etiske refleksjoner og nyte godt av en samvittighet i møte med hverdagens prøvelser, og jeg ser ingen nødvendig sammenheng mellom å være tydelig og ideologisk når det rettslige diskuteres og å opptre ideologisk i møte med medmennesker.

Kommentar #9

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Rett

Publisert rundt 5 år siden

`Merk forøvrig at samvittighetsfrihet er en "menneskerett" (art.18), ikke bare et begrep, men hva dette betyr i praksis varierer fra land til land.` (Westermoen)

Da reservasjonsmuligheten kobles opp mot menneskerettighetene er det ikke rart denne muligheten omtales som reservasjonsrett. Det er en hårfin balanse her og at `rett` diskuteres istedenfor mulighet blir ganske så naturlig.

Det er liv eller død vi snakker om. Det er sant. Derfor fikk ikke kvinner rett til abort før på 70 tallet. Det er også religion vi snakker om her. Det er del av motstanden mot abort loven - religion - også har vi loven som sier helt spesifikt at det er kvinners valg alene. Vi har og lov om alt helsepersonell som plikter å rådgi en kvinne hvis hun vurderer abort. Derav følger evnt henvinsning. Å henvise og å rådgi henger sammen. Rådgi står fast.

Det er også politikk i dette. Kvinner som vil ta abort er ofte i en sårbar situasjon og kanskje vil hun holde dette for seg selv. Som er hennes rett, før 12 uker. Almennlegers forening, Oslo bystyre og andre vil vektlegge - i denne situasjonen - at hensynet til kvinnen veier tyngre enn den priviligerte leges situasjon. Å ikke ville henvise til noe som er norsk lov - en lov man og kanskje er enig i (eller er legene som ikke vil henvise virkelig enig i loven?) - det argumentet er ikke godt nok.

Det vi trenger i Norge er fokus på forebygging. Det er på høy tid. Men, her kommer nok også et problem. For jeg tipper at KrF ikke vil snakke om elsking eller sex og kondom eller annen prevansjon. Opplysning ang sex og forebygging av abort har vært for lite i Norge. Hvorfor? Når en ser til aborttallene så burde dette vært gjort noe med for lenge siden. Isteden forsøker noen nå å omgå norsk lov. Få det inn formelt, i loven, at det er greit å utføre i praksis noe som er helt i strid med abortloven. Jeg forsår det ikke.

Samvittighetsfrihet handler om å ikke bli tvunget til noe. Valg av jobb faller ikke innunder dette. Fordi en er lege skal man kunne jobbe hvor som helst - mot - fordi en er kvinne og søker abort så skal man ikke kunne henvende seg til en hvilken som helst lege - det følger av dette at legen blir favorisert. Alle med statusyrker eller som ellers er priviligert....de blir favorisert lettest. Dette ser venstresiden, mens høyresiden - så klart - ikke bryr seg om dette forholdet. Synd å si det, men. Det er helt ventet.

Når det gjelder omskjæring så er dette også vanskelig. Best tid for omskjæring er veldig tidlig i livet. Men ser en bort i fra dette så blir det galt av offentlige norske sykehus å utføre dette, da det først og fremst er religiøst/kulturelt betinget. Vi har ingen statskirke lenger. Vi er i ferd med å frigjøre oss fra den. Så kan man ikke ha omskjæring, på rutine, ved norske offentlige sykehus. Det sier seg selv.

Kommentar #10

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Jeg har lyst til å legge til at spiren til liv i en kvinnes kropp er ikke synlig og merkes ikke av andre enn henne selv de første par månedene. Slik er kvinnen skapt. Dette er og et argument for at det er hennes viten, og hennes viten alene - og hun bestemmer hva som skal skje. Innenfor et fornuftig lovverk her i Norge - inntil 12 uker. Hun må også vurdere mannen som har gitt spiren. Dette har hun så litt tid på. Mye som skal vurderes.

Det som egentlig ligger under her av verdisyn er kontroll over kvinners kropper. Kontrollere hennes ferdsel osv. For å hindre uønskede graviditeter. Som mange religiøse samfunn opererer etter.

Men alt dette vil man ikke `ha på seg`. Nei, man prøver heller å Omgå Loven med fine (ny)ord og uttrykk

Kommentar #11

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

"Dette står ikke i noe motsetning til å gjøre etiske refleksjoner og nyte godt av en samvittighet i møte med hverdagens prøvelser, og jeg ser ingen nødvendig sammenheng mellom å være tydelig og ideologisk når det rettslige diskuteres og å opptre ideologisk i møte med medmennesker." (#8)

Det er rett at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom liv og lære, selv om møtet med medmennesker burde være lakmustesten på vår ideologi. Nåde og tilgivelse blir spesielt viktig når avstanden er stor og våre handliger strider mot våre idealer eller vår overbevisning.

 

Hoen anser reservasjonslegene som den sterke part, og ser ut til å mene at reservasjonsleger ikke er forpliktet til å gi informasjon (reservasjonsrett mot samtale?). Så lenge antallet reservasjonsleger er så lite og presset fra samfunnet er så massivt klarer jeg ikke å dele denne oppfatningen. 

Hoen "tipper at KrF ikke vil snakke om elsking eller sex og kondom eller annen prevansjon". Kanskje få vet det, men KrFU deler ut kondomer, og har gjort det en stund. Norge er forøvrig ikke helt som "mange religiøse samfunn", selv om vi har hatt en prest som statsministe. Begrunnelser og mekanismer som gjelder i Iran eller Saudi-Arabia (religiøse) eller USA's sørstater og Uganda (sekulære) gjelder ofte ikke i Norge. 

Valg av jobb er ikke noe du tvinges til, men å bli spesialist i almennmedisin tar minst 7+5 år, og bor man langt fra sykehus finnes det kanskje ingen lege-jobber der man prinsipielt kan reservere seg. ("Konverter eller flytt!")

Jeg skrev:"Vi må akseptere både at noen ting er lov selv om de ikke er etiske, og at noe er u-etisk selv om det er lov"

Dete skulle selvfølgelig vært:  "Vi må akseptere både at noen ting er lov selv om de ikke er etiske, og at noen ting ikke er lov selv om de er etisk forsvarlige" - men det håper jeg alle forstod. 

 

Kommentar #12

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

De som vil reserveres seg er pliktig til å gi informasjon uansett. Å gi informasjon henger sammen med en evnt henvisning. Derfor er det ikke ok å kunne reservere seg mot henvisning.

Det er hvis problemene blir for store at en må senke kravene til loven og etablere en gråsone. Dette er ikke tilfelle med de få reservasjonslegene.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere