Ragnhild Knudsen: Veit ikkje om abortkampen var verdt prisen

I november i fjor intervjua eg for Vårt Land Børre Knudsen i serien «Hva livet har lært meg» etter å ha besøkt han og kona Ragnhild i Spania der dei har hatt sin andre vinter i varmare strøk enn i Indre Troms.

I samband med filmen om Børre, med lansering denne veka, har eg henta fram att eit intervju eg same dag hadde med Ragnhild Knudsen. Ho hadde sterke refleksjonar om livet som kone og mor til fem i spennet mellom mannens sterke kall i abortsaka – og samfunnet og kyrkja som reagerte til dels sterkt på Børres kamp: «Jeg har lært mye om falskhet», sa ho.

Her er intervjuet som bør leie til refelksjonar hos dei mange som reagerte på Børres kamp, men også hos andre som kanskje gløymer at dei har ein familie når dei står i ein kamp.

Her er intervjuet med Ragnhild Knudsen:

«Jeg har lært mye om falskhet

Hun har stått ved mannens i strid mot abortlov og myndigheter. Men fembarnsmoren Ragnhild Knutsen spør om resultatet var verdt innsatsen.

Hun fikk «pusteproblemer» i møte med prester som rakket ned på Børres kamp «uten å gjøre noe selv». Hun er kritisk til støttespillere som «forbrukte Børre» og slet ham ut. Hun måtte streve med hverdagen. Her er Ragnhild Knudsens refleksjoner:

Om mørketid:

- Jeg hadde håpet å komme til Vestlandet da Børre søkte Jostedal i 1968, der kunne jeg være mer i balanse enn jeg har vært i mørketiden i nord. Den har gjort meg nedfor. Men Børre ville hjelpe til i prestemangelen og ble kapellan i Malangen. Så var vi enige om at Børre ikke skulle søke Balsfjord i 1971. Men da Børre snakket med biskop Norderval, ble han overrumplet av biskopen som sa: «Jeg kaller deg til Balsfjord». Biskopen ringte straks departementet og sa han hadde en søker. Én gang tenkte jeg å ta barna og dra. Det var mens Børre var kapellan, helt uten hjelp, han var nesten aldri hjemme og hadde dårlig lønn. Vi hadde små barn. Jeg hadde utdannelse og et yrke, menvar usikker på om jeg ville klare meg.

Om livet i nord:

– Vi har gått mye med telt og soveposer og hadde lenge en lavo stående en times vandring opp i fjellet. Å gå dit var eneste måten å komme oss unna på og få litt fred. I lyse somre ble vi bondefanget i troen på at det sikkert kunne gå bra en vinter til. Men så ble mørketiden neste vinter like ille. Og det året datteren vår ble født, i 1975, var det gråvær hver dag fra 18. mai til hun ble født 20. august.

Om nytt mot:

–  Flere ganger skjedde det ting som gjorde at jeg fikk nytt mot, som da jeg var med på et soknebud med nattverd til en 100-åring. Den gamle reiste seg og sa: «Takk for det hellige embetet». En liten jente sa en gang til sin mor: «Presten ba for oss i dag også, han ba for enker og farløse». Slik viste Gud oss hvorfor vi skulle være der. Kanskje kan jeg si med Terje Vigen: «Bedst var det, kan hænde. det gik som det gik, og så får du ha tak da, Gud!».

Om dommen i Høgsterett:

– Jeg trodde vi skulle dra fra Balsfjord da. Men så gikk halve menighetsrådet av og ville fortsatt ha Børre som prest. Vi ble fanget. Det skulle vel være slik. Vi ble også så glad i folk: Kjøpmannen som hjalp oss når vi ikke hadde penger. Legen som støttet abortloven, var den første som ringte etter at Børre var avsatt og sa at vi alltid var velkomne hos dem og at Børre hadde gjort det kirken skulle gjøre.

Om kampen:

– Jeg hadde ikke problemer med Børres aksjoner, men med den slitsomme hverdagen. Mange ringte og skulle snakke med Børre i timer. Mange tryglet om hjelp. Hadde Børre penger i lomma, ga han pengene bort, selv om vi hadde ubetalte regninger. Men én aksjon fikk jeg problemer med. Det var da Børre tok en trebolle med bukkeblod og helte over seg foran Stortinget. Trebollen hadde vår sønn laget på sløyden og gitt meg. Børre tok den uten å spørre. Han bad heller ikke politiet om å få den tilbake. Trebollen ble hovedsaken for meg, selv om jeg kunne forstå aksjonen da jeg fikk den forklart. Børre glemte stadig klær under aksjonene. Det var slitsomt når vi hadde så dårlig råd. En tid etter avsettelsen bodde vi i en hytte uten vann og strøm.

Om Børre i fengsel:

– Jeg opplevde ikke dette godt. Vi hørte ikke noe fra noen mens Børre satt i fengsel. Jeg har lært mye om falskheten i mennesket – inkludert i oss selv. Vår familie har vært i krig. Mange forstod ikke at en familie med fem barn stod bak.

Om striden rundt Børre:

– Jeg reagerte sterkt da Børre ble kalt «gal» av en psykiater som ikke hadde møtt ham. Noen hevdet at Børre «ødela abortkampen». Selv hadde de ikke gjort noe som helst. Mange ville bare ha fred. En kvinne ringte en gang og ba om unnskyldning. Jeg reagerte når det ble sagt at det var «Børres kamp». Da var jo kirken ferdig med sin kamp. Det hadde vært en oppvåkning. Men da Børre ble dømt, forsvant kirken. Jeg hadde pustebesvær i møte med prester som sa de «var enig med Børre, men uenig i måten». Hadde alle stått skulder ved skulder, hadde ikke Børre og Ludvig Nessa måttet sette i gang ekstreme aksjoner. At de og andre prester som satte livet inn i kampen, er fratatt kappe og krage og retten til å preke, forundrer meg.

Om bispevigsling i 1997:

–  Jeg var utslitt og kjente sterk motvilje. Jeg opplevde at folk hele tiden ville bruke Børre til sitt spill – og at de forbrukte ham. En gang Børre var meget sliten, sa han likevel ja til å være med på et møte et sted – men vi ble lovet hvile på formiddagen. Ikke før var vi på plass før han ble dratt med på noe annet. Da han stod på talerstolen på det møtet han var kommet for, var Børre helt utslitt. Jeg så det som om vi ble «dradd til skafottet» da vi var på vei til bispevigslingen i Kautokeino. Børre så det annerledes, han hadde vanskelig for å si nei. Han var kalt og så det som et symbol. Motvillig støttet jeg ham.

Var det verdt innsatsen?

- Jeg trodde at vi kunne reversere loven og mentaliteten. Siden vi ikke klarte det, spør jeg om det var verdt det. Våre barn betalte en høy pris. De og vi har sår. Børre var mye borte. Hele ungdomstiden gikk for barna våre mens vi trodde kampen skulle føre frem. Vi har barn som vil oss vel. Vi håper de etter hvert får forståelse for at kampen var nødvendig. Vi prøver nå å snakke oss gjennom dette og å lege sårene slik at vi kan tilgi hverandre. Jeg håper at jeg før jeg dør kan si at det var verdt det. Men jeg er ikke der ennå.»

Her burde det vere mykje å reflektere over.