De motstrømsengasjerte leger......og abort...Klarer vi begge deler?

I debatten om legers reservasjonsmulighet ser en klare mangler på differensiering mellom viktige problemstillinger.

Klare problemstillinger for debatten må, etter mitt syn, ligge fast. Oppsummert i punkt 1)
og 2).

1. Rett til selvbestemt abort.
Kvinners rett til selvbestemt abort innen tolvte uke er absolutt definert, og ikke gjenstand for diskusjon. (Enkelte hevder dette prinsippet er under diskusjon. De tar selvfølgelig feil. Derimot kan en uavhengig av dette gitte juridiske prinsipp, selvfølgelig problematisere om et reguleringsforsøk innen dette tema kan vanskeliggjøre kvinners mulighet til virkeliggjøring av deres åpenbare lovfestede abortrettighet.)

2. Legers mulighet til å distansere seg fra deltagelse i en "abort-behandlingskjede".

En klargjøring: undertegnede er tilhenger av dagens abortlov. Det betyr ikke at jeg oppfatter abort som uproblematisk. Faktisk slett ikke! Mitt hovedargument for dagens abortlov er, for så vidt, av ren pragmatisk karakter. Av typen: Dersom samfunnet ikke gir åpning for en abortmulighet (les rettighet) påløpes fullstendig uakseptable omkostninger av typen katastrofale selvpåførerte eller sjarlatanistiske uprofosjonelt utførte aborter, med vesentlig lidelse, evnt tap av liv, for en desperat gravid kvinne. Det overstående medfører, fordi standpunktet, i og for seg, ikke er vesentlig etisk fundamenetert, at undertegnede er i en konstant tvilssituasjon knyttet til abortspørsmålet. Derfor erkjenner jeg at feltet bør være åpent for kontinuerlig etisk refleksjon og diskusjon.

Optimalt bør leger praktisere etter gjeldende grunnleggende retningslinjer, oppsummert i pasientrettighetslov og helseperonellov. samt hevdvunne prinsipper for medisinsk praksis....av typen norm medisinere søker til i allminnelig praksis.

Til 1): La oss være enig om at dagens abortlovgiving ligger fast. Med dagens forslag til nyregulering, kan det evnt diskuteres om ordningen gjør det lettere, evnt gjør det vanskeligere, evnt ikke medfører vesentlig endring, av praktisk karakter, når det gjelder kvinners abortmulighet. Her er det, så langt jeg kan forstå, godtgjort at kvinner kan, dersom kvinnens selvvalgte fastlege reserverer seg, alternativt søke sin abortrettighet virkeligjort via: a) Kommunens helsesøster, b) alternativ allmennlege, c) direkte kontakt med sykehuset.

Jeg er enig i at det enkleste, selvfølgelig, ville være at selvvalgt fastlege umiddelbart hadde håndtert situasjonen. Er likevel usikker på om de andre alternativer er så vanskelig tilgjngelige at de umidelbart velter den reserverte fastleges mulghet til samvittighetsbasert reservasjon. 

Til 2): I diskusjonen vedrørende legers rett til å reservere seg mot å delta i abort-behandlingskjeden:

En må nå sondre mellom følgende faktorer (noe som i for liten grad er fremkommet i pågående offentlig debatt):

A) Fastleger som allerede har etablert praksis.
B) Fremtidige krav til fastleger.

La meg ta punkt A) først.
I denne kategorien forefinnes visse fastleger, ikke mange i tallet, men likevel, leger som
i visse tilfeller i årevis har praktisert reservasjon i forhold til aborthenvisninger. I de fleste bygder er disse leger godt kjent. Og de er ikke mange. Du kan antagelig telle dem på en eller to hender. Noen av dem er temmelig gamle. De utgjør ingen trussel, og abortsøkende vil være godt kjent med hvilke leger de kan oppsøke for å få virkeliggjort sitt behov for abort. Slik fungerer bygdenorge. Det vil, dessuten, være godt kjent, at både helsesøster og andre leger i nærmiljøet, kan håndtere en abortsøknad. Dessuten kan den abortsøkende kvinne ta direkte kontakt med et nærliggende sykehus.
Jeg ser derfor ikke at en reservasjonslege skulle utgjøre en vesentlig hindring for abort.

Punkt B) En kan ha visse motforestillinger i forhold til at kommuner, i fremtid, i det vesentlige, evnt utelukkende, tilbyr fastlegeavtale til leger som ikke reserverer seg. I en viss forstand kan en ende opp med en medisinsk virkelighet der det ikke finnes fastleger som reserverer seg mot å delta i abort-behandlingskjeden. Er ikke overbevist om at en slik virkelighet representerer en optimal/ønskelig verden. Kommunen må selvfølgelig sikre, som ethvert sykehus, at abortsøkende kvinner problemløst oppnår sine rettigheter. Innenfor disse rammer bør, med samme selvfølgelighet, reservasjonslegene ha sitt virke?

Sluttkommentar:
Undertegnede aksepterer, med en viss beklagelse, at vårt samfunn kan "ende opp med" ensrettede leger som alle aksepterer dagens aborforståelse/juridiske status. Er på ingen måte sikker på at dette representerer en slags optimalitet vedrørende dette spørsmål. Har selv hatt svært krevende/interessante debatter med reservasjonsleger, og vil med dette legitimere og premiere disse legers engasjement for viktige etiske spørsmål. Jeg tror vi trenger disse viktige motstrømssengasjerte, disse som våger sin karriere, sin økonomi, hele sin praktiske legehverdag, i troen og kampen for det de tror på/er overbevist om.

En kunne ønske at vi i et pluralistisk, antiautoritært, fleksibelt, mangefasettert samfunn kunne leve med "annerledestenkende" leger. De er en viktig ressurs. Jeg velger å se dem som forvaltere av et etisk univers som vi alle regelmessig bør la oss berøre av. Reservasjonslegene er med dette representanter for et viktig reservoir av etiske refleksjoner vi bør ta på alvor.

Og så skal, med all selvfølgelighet, dagens abortlovgivning ligge fast.

Klarer vi begge deler? Både abort...og motstrømslegene?