Å dekke over det ubehagelige

Den nylig avdøde harvardprofessoren Chris Argyris forsket mye på læring. Han sa blant annet:

«Profesjonelle har en kunnskapsbeholdning som begrenser deres læring. De innrømmer sjelden at de tar feil og de vet ikke hvordan de skal lære av de feil de gjør. Når de blir utfordret, går de i forsvar og tenderer til å flytte oppmerksomheten vekk fra seg selv og over mot atferden til andre…de tar i bruk et forsvarspreget resonnement». (Argyris 1991).

Læring handler om hvordan vi mener verden fungerer og hvordan vi kan håndtere problemer vi møter. Vi preges av vaner, rutiner og tankemønstre som preger våre handlinger. Læring har både å gjøre med årsak-virkningssammenhenger (ballen faller faktisk ned på gulvet når jeg slipper den) og med overføring av verdier og normer fra mennesker rundt oss (far sier det er galt å stjele, og straffer meg når jeg gjør det).

Evnen til å reflektere over vår egen kunnskap er viktig. Den amerikanske pedagogen John Dewey hevdet at vi mennesker er «instrumentelle» på den måten at vi ønsker å handle på intelligente og adekvate måter, med en kunnskap som er problemløsende og situasjonsbestemt. Dewey mente at læring skaper behov for utforskning («inquiry»). Det vil si at vi ikke bare memorerer og gjengir det vi har «innlært». Vi trenger å gå fra innlæring til kunnskapsutvikling.

Kunnskapsutvikling er en prosess.  Det handler på den ene siden om individuelle faktorer som hvilke handlingsteorier vi kopler med vår nye kunnskap, vår bakgrunn, erfaring, nysgjerrighet, evne til å utforske og flere andre faktorer. På den andre siden har vi de kontekstuelle faktorene som handler om hvilke muligheter vi har for å teste ut våre handlingsteorier i dialog med andre mennesker gjennom god meningsutveksling. På denne reisen møter vi filter og forsvarsmekanismer som kan hindre oss fra å lære.

Chris Argyris har vist hvordan det kan utvikle seg kollektive forsvarsmekanismer som hindrer at læring skjer (Argyris 1990). Det er ofte slik at vi bruker mer energi på å forsvare vår egen oppfatning enn å utforske andres. Hvis vi er låst i vårt eget perspektiv, er det fort gjort å trekke slutninger som det ikke er hold i. Dette har å gjøre med hvilke data vi har tilgang til, hvordan vi velger ut data, hvordan vi tolker data og hvordan vi trekker konklusjoner. Dette har Chris Argyris sammenfattet i den kjente modellen «slutningsstigen». Når læringen kommer ut av kurs, blir vi det Argyris kaller «dyktig inkompetente». Da ender tingene tragisk nok med at vi ikke lærer det vi burde lære.

Her vil jeg prøve ut en tanke som jeg ber deg reflektere over: Kan det være slik at vi i Norge er i berøring med noen tydelige kollektive forsvarsmekanismer mot læring når det gjelder abort?

Når det kommer til forsvarsmekanismer mot læring, snakker Argyris og Schön om hvordan vi kan agere ut fra «modell 1» eller «modell 2».

Modell 1 dreier seg om at vi er opplært til å handle slik at vi ikke mister kontrollen, spesielt i møte med pinlige eller truende situasjoner. Denne lærdommen forvandler vi til handlingsteorier. Disse handlingsteoriene blir til regler som brukes for å konstruere, igangsette og kontrollere handlingene våre i hverdagen.

Samfunnet vi bor i støtter disse handlingene gjennom «sosiale dyder», for eksempel omsorg, støtte, ærlighet, hederlighet og respekt for andre. Våre handlingsteorier og samfunnets sosiale dyder kombineres for å oppmuntre til det vi kaller defensivt resonnement og innøvde handlinger. Samfunnet bidrar slik til å hjelpe oss med å beholde kontrollen og ikke tape ansikt. Vi føler oss vel når vi greier å skape de ønskede konsekvensene; å ikke miste kontrollen og ikke tape ansikt. Problemet er at dette til syvende og sist kan bli dysfunksjonelt og hindre viktig refleksjon og læring.

Jeg vil prøve ut en tanke til her: Kan det være, slik som mange hevder, at det er knyttet mye skyld og skam til abort? Og kan det være at nettopp dette gjør at det blir viktig for oss å hjelpe hverandre til å beholde kontrollen og ikke miste ansikt i møte med dette problematiske? Kan det faktisk være slik at samfunnet gjennom sosiale dyder trer inn for å hjelpe oss å redde ansikt, og forteller oss «hvite løgner» om at noe som er problematisk egentlig ikke er det? Kan det være slik at dette har utviklet seg til noe dysfunksjonelt i det norske samfunnet?

«Ikke si at abort er drap», sa en av debattdeltakerne i en TV-debatt jeg var med i om reservasjonsrett på NRK før jul. Kan det være slik at abort faktisk er å ta et liv, men at hun i beste hensikt ville dekke over dette for å hjelpe de som har tatt abort å beholde kontroll og redde ansikt? Hva ville vi sagt, med så mye omsorg, støtte og hjelp som mulig, om vi var helt ærlige? Og på den andre siden; hvordan kan vi faktisk best gi nødvendig omsorg, hjelp og støtte til kvinnene som står overfor det vanskelige valget abort er?

De sosiale dydene i Argyris «modell 1» atferd handler om hvordan vi blir dysfunksjonelle når vi vil hjelpe andre å beholde kontrollen og ikke tape ansikt. Han beskriver dette slik:

Omsorg, hjelp og støtte: Godta og ros andre mennesker. Fortell de andre det du tror vil få dem til å kjenne seg vel. Unngå å få dem til å føle seg fornærmet ved å fortelle dem hvor mye du bryr deg om dem og, om det er mulig, vær enig med dem i at de andre handlet feil.

Respekt for andre: Bøy deg for andre mennesker og kritiser ikke deres resonnement eller handlinger.

Ærlighet: Lyv ikke for andre mennesker eller fortell andre alt det du tenker eller føler.

Styrke: Forsvar din posisjon for å vinne. Hold din posisjon i kampen mot andre. Å føle seg sårbar er et svakhetstegn.

Integritet: Hold fast ved dine prinsipper, verdier og din tro

Modell 1 atferd er preget av «advokatvirksomhet», at vi ønsker å argumentere for vårt eget syn på en så overbevisende måte at vi vinner de andre over til «vår side». Slik kan vi få kontroll over de andre, noe som vil føre til at de blir underdanige og avhengige av oss. Samtidig forårsaker ofte modell 1-atferd at vi velger å ikke være helt ærlige. Slik fungerer ofte den politiske debatten. Det blir hensiktsmessig og effektivt for meg å gjøre de andre ineffektive eller passive. Jeg argumenterer for mitt syn. Samtidig sier jeg ikke hele sannheten for ikke å provosere den andre. Slik beholder vi status quo og kontroll. Men salderingsposten blir altså kollektiv læring og utvikling. Dette mener jeg er et varsko til begge sider i den polariserte abortdebatten vi nå ser.

Argyris peker på «modell 2» som en mye bedre og mer hensiktsmessig løsning. Jeg mener at dette er noe begge sider i abortdebatten kan ta med seg på veien videre til egen refleksjon. Punktene under om modell 2 atferd er til orientering min egen frie oversettelse fra engelsk:

Omsorg, hjelp og støtte: Styrk den andres kapasitet til å konfrontere sine egne ideer, til å skape et vindu inn i sitt eget sinn, og møte ansikt til ansikt antakelser, skjevheter og frykt som har styrt deres handlinger overfor andre mennesker.

Respekt og støtte: Støtt andres kapasitet til selvrefleksjon og utprøving av egne standpunkt uten å bli så oppbrakt at de andre mister sin effektivitet og følelsen av selvbestemmelse og valgmuligheter. Fortsett å prøve ut dette godet.

Styrke: Forsvar din posisjon og kombiner den med utforskning og selvrefleksjon. Å kjenne seg sårbar og samtidig oppmuntre til utforskning er et tegn på styrke.

Ærlighet: Oppmuntre deg selv og andre mennesker til offentlig å teste ut sin evne til å si det de ennå frykter å si. Gjør mindre av det som skaper forvrengning eller dekker over forvrengning.

Integritet: Forsvar dine prinsipper, verdier og tro på en måte som inviterer andre til utforskning og læring, og som oppmuntrer de andre til å gjøre det samme.

I Norge ser vi nå en svært polarisert debatt om abort, som går langs gamle skillelinjer. Mitt spørsmål er om debatten har nå har beveget seg inn i så låste posisjoner at den ikke lenger er fruktbar, og at den faktisk hindrer viktig læring på begge sider. Jeg kan se at jeg selv bidrar til en god del modell 1-atferd, og velger derfor å stille meg åpen for mer dialog og selvrefleksjon i debatten, selv om jeg også står fast på mitt eget standpunkt i forhold til abort og reservasjonsrett.

Noen spørsmål til refleksjon til slutt:

1. Hvordan kan vi skape en mest mulig ærlig og fordomsfri debatt om abort, der vi på den ene siden ivaretar omsorg, hjelp og støtte til dem som vurderer eller ønsker abort, og på den andre siden oppmuntrer alle til ærlighet, læring, utforskning og selvrefleksjon?

2. Er det noe vi kan lære når det gjelder modell 1 og modell 2 atferd i forhold til forskning på abort i Norge?

3. Er det mulig å få til en «deframing» der begge sider i debatten går sammen om å lære og utforske, i stedet for bare å forsvare egne «historiske» standpunkter og forsøke å overbevise andre?

4. Hva er den beste måten å oppnå det mange er enige om at vi ønsker - og som abortloven oppmuntrer til  - nemlig færre aborter i Norge?