Falsk trøst

De siste ukene har det vært debatt om helvete i flere medier. Det begynte med en kronikk av ateisten Gunn Hild Lem på NRKs nettsider. Der påstår hun – forutsigbart nok – at det umulig kan være slik at en god Gud kan straffe mennesker i all evighet.

Antagelig vil ingen kristne oppleve det som enkelt å tro på et helvete. Når Paulus skriver om mennesker som «ender i fortapelsen» gjør han det «med tårer» (Fil 3,18-19). Tanken på at jødene hadde vraket Jesus omtalte Paulus som «en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte» (Rom 9,2).

Men uansett hvor sterk motstand vi kjenner mot tanken om et helvete: Guds motstand er enda større. Han vil redde ethvert menneske. På korset ropte Jesus «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det skjedde fordi Gud ville hindre at et eneste menneske noen gang trenger å rope det samme.

Er alternativet bedre?

De som ikke tror på Gud bruker gjerne læren om en evig fortapelse til å anklage kristne for en skadelig gudstro. Gunn Hild Lem snakker om barnemishandling: «Dersom du fullt og helt tror at det dine foreldre og ditt miljø har fortalt deg er sant, at syndere skal brenne i helvete, da er det absolutt mulig at effekten vil være mer langvarig og ødeleggende enn handlinger.»

Nå er det ingen tvil om at tanken om en fortapelse er dypt alvorlig – og både kan smerte og skremme. Men hva så med alternativet? Er det alltid fristende å avlyse dommedag? Er det virkelig mye bedre å tenke at rettferdigheten aldri vil skje fyllest?

Filosofen Arthur Schopenhauer hevdet at bare idioter kunne tro at livet hadde noen mening. Han hentet inspirasjon fra østlig mystikk og mente at det beste som kunne skje et menneske var å miste lysten til å leve. En nålevende filosof, Alex Rosenberg, slår også fast at livet ikke har noen mening. Ingen har egentlig noen grunn for å stå opp om morgenen.

Er slike overbevisninger mindre skremmende enn klassisk kristen tro?

Godheten skal vinne

Realiteten er at Bibelen ofte presenterer Guds dom som noe trøsterikt. «Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (Rom 12,19). På den siste dag skal Gud sørge for rettferdighet. Da vinner godheten over ondskapen.

Det kan være vanskelig å tro på en evig fortapelse. Men for kristne er det noe som bør være enda vanskeligere: Å gi Jesus beskjed om at han opptrer ukjærlig når han advarer mot fortapelsens mulighet.

Dessverre er det mange prester og kirkeledere som også de siste ukene har garantert at alle blir frelst eller avvist at fortapelsen innebærer evig pine. De kan raskt bli rammet av en alvorlig anklage fra Jeremia 6,14. Der raser Gud mot profeter som «leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.»

På den siste dag er det Gud som skal holde dom – ikke vi mennesker. Heldigvis. For han som skal dømme er fullt ut rettferdig og fullt ut kjærlig. Det er ingen av oss. Tvert imot trenger vi å bli frelst før vi skal møte for Guds domstol.

[ FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN ]