Verdidebatt

Man snakker ikke om abort, fordi det gjør vondt

Hvem gikk i tog for dem som ikke tør å si noe fordi de benyttet seg av en selvbestemmelse?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg gikk ikke i tog. Det ble sikkert demonstrert både for og imot mer enn det som det ble gitt inntrykk av, men arrangørene sørget selv for først og fremst å sette fokus på ett tema. Jeg er kvinne, og jeg reagerer på dette.

Kvinnesak handler om mer enn abort og reservasjonsrett. Ingen av disse temaene er det mulig å omhandle tabloid.

For det første: Det finnes millioner av jenter som ikke får gå på skole fordi de er jenter. Hvem gikk i tog for disse?

For det andre: Jentebarn i  Kina blir drept fordi de er jenter. Hvem gitt i tog for dem?

For det tredje: Reservasjonsretten gjelder leger, ikke abortsøkende. Det er nettopp for å ivareta kvinnene at noen leger velger å slippe å måtte ta ansvar for deres valg. Soldater ble etter siste verdenskrig stilt til ansvar fordi de hadde fulgt ordre og ikke sin samvittighet. Og hva med kvinnelige leger som kjenner at dette med abort blir helt feil?Som kanskje selv har vært gravid og kjent de første sommerfuglbevegelsene i magen da denne celleklumpen begynte å røre på seg? Hvem gikk i tog for dem?

For det fjerde: Hva med alle jenter som blir omskåret hver år? Som får liv og kropp ødelagt med forferdelige midler? Hvem gikk i tog for dem?

For det femte: Hva med jenter som blir solgt som slaver, under dekke av at de skal få «begynne på nytt», og som blir utnyttet i sextrafikk i rikere land? Hvem gikk i tog for dem?

For det sjette: Hvem gikk i tog for alle jenter som ikke får likes på statusen sin på Facebook?

For det sjuende: Hvem gikk i tog for dem som «burde» ha blitt sortert ut før fødselen? De som ikke oppfyller kriteriene til et «normalt» liv? (Hvem har forresten fasiten på hva som er et normalt liv?)

For det åttende: Mange gikk i tog for å «beskytte abortloven». Dette var parolen som ble fremhevet, tabloid.
Debatten om reservasjonsretten handler ikke om å forandre eller fjerne abortloven i Norge!
MEN: Det er fortsatt, trettiåtte år senere, like mange aborter i Norge. 15.000 hvert år. Bak alle disse femten tusen kvinnene, jentene, damene, er det svært, svært mange som lider alene, i stillhet, fordi de ikke kan snakke med noen om det de måtte gjøre.

Denne selvbestemmelsen gir jeg i mange tilfeller ikke mye for:
- Hvilken jente på 16 år har et fritt valg når hun må velge mellom et barn hun aldri har sett, som kan «skaffe henne både sorg og vanskeligheter» (for ikke å snakke om veldig mye glede!), og en kjekk kjæreste, som hun både kjenner og er glad i, når han gir henne ultimatumet: «ungen eller meg»?

- Hvilken jente kjenner at det er et fritt valg når hun står midt i en utdannelse og ikke har noen rundt seg som kan hjelpe økonomisk og praktisk?
- Hvilken gravid kvinne kjenner at det er et fritt valg når samfunnet rundt sier at «syke barn koster for mye»?
- Hvor er informasjonen om forskjellige muligheter?
- Hvor er støtten, økonomisk, praktisk, etisk fra samfunnet, foreldre, kjæreste?
- Hva med barnefaren? Det må to til for å lage et barn. Folkeopplysningen er kommet så langt at folk faktisk vet hvordan barn blir til.

Og jeg blir forferdelig sint på kristne foreldre som tvinger sine døtre til abort for ikke å «bringe skam» over familien! Hva slags forkvaklet «kristendom» er det? Gud gråter!

Og, ja, barn har rett til å vokse opp med foreldre som elsker dem. Men da får vi begynne å ta tak der. Foreldre står i kø for å adoptere, men det er ikke nok barn, for vi tar livet av dem.

Gud ser barna som blir tatt av dage.
Men hva med  alle jentene som kjenner på fordømmelse, som vet at noe er galt, men som ikke kan sette ord på det? I sin omsorg ser Gud dem òg, men vet de det?

De som oppdager for sent at dette var et menneske - de har ingen å snakke med, for dette er Norges største tabu: Man snakker ikke om abort, for det gjør for vondt. Og for dem det ikke gjør vondt for, må vi i alle fall «ikke snakke om det, for da får de andre det vondt …»

Jeg fordømmer ingen! Det er ikke min oppgave. Men jentene/kvinnene som trenger noen å snakke med, må få vite at vi finnes.

Dette må vi snakke om. Man kan ikke fortsette å sette plaster på en byll som det må brukes kniv på. De som lider, må få snakke om det. Selv om de «valgte det selv».

Hvem gikk i tog for dem som ikke tør å si noe fordi de benyttet seg av en selvbestemmelse …?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt