Kirken som klassedelt arbeidsplass

"Hvor skal du hen?", sa Ole Brum, og skyndte seg etter. "Ingen steder", sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit.

Noen ganger føles det slik når Den norske kirke diskuterer sin egen fremtid. De fleste inklusive undertegnede, roper etter én felles arbeidsgiverlinje. Men hvem aksepterer helt konsekvensene av det? Fortsatt skal prestelønningene komme fra staten, mens alle andre kostnader skal dekkes av kommunene gjennom fellesrådene. Betyr det at driftsmidlene er låst i prester og annen aktivitet? Det er ingen fri kirke om det ikke blir mulighet for å prioritere i egen ressursbruk, altså å flytte midler mellom det som i dag er de to linjene.

Debatten har naturlig fokus på de to linjene, men glemmer at mange menigheter også har egne ansatte til menighetsaktivitet eller annen virksomhet som eksempelvis barnehagedrift. I en nær fremtid må mer baseres på innsamlede midler og følgelig vil denne arbeidsgiverdelen øke. Med dagens ytelsesbaserte pensjonsordninger vil mange menigheter ikke våge å satse, fordi de i lang fremtid kan risikere å måtte samle inn midler i benkeradene til pensjon for tidligere ansatte. Mange menigheter avvikler også drift av barnehager nettopp av denne grunn. Systemet vil derfor over tid presse denne gruppen over på innskuddsbaserte ordninger. Hva så med de andre ansatte?

Skal kirken utvikles til å bli en mer markert klassedelt arbeidsplass? Med prestene øverst, fellesrådsansatte i midten og menighetsansatte nederst på en rangstige? En slik rangstige er ikke ønskelig for noen og heller ikke forenlig med det budskapet vi forkynner. Prestene er viktige, men representerer et mindretall av de kirkelige ansatte. Uten å ta stilling til hvilken organisasjon som skal representere arbeidsgiverfunksjonen i kirka, er det en utfordring når presteforeningen ikke vil akseptere KA i denne funksjon. Dette er holdninger som ikke kunne vært akseptert i det private næringsliv.

Pensjonsordningene en samfunnsutfordring og i særdeleshet en utfordring for kirken i tiden som kommer. Det er ikke sagt at den ene ordningen er mye dårligere enn den andre i et livsløp. Likevel er risikoen for arbeidsgiver langt høyere med dagens ytelsesordning. Skal kirken være fremtidsrettet bør dette temaet avklares raskt for at kirka skal fremstå som en god og likestilt arbeidsplass for alle som jobber der. Det finnes allerede ulike gode overgangsordninger. Stortinget har også vedtatt muligheter for en hybridmodell. Spørsmålet blir neppe avklart i årets tariffoppgjør. Likevel må ikke Kirkerådet glemme denne viktige saken i søken etter kirkens fremtidige struktur.

Kirken har et forvalteransvar. Vi lever i et samfunn hvor deler av pensjonskostnadene sendes til kommende generasjoner. Dette er en etisk utfordring som kirken må ta svært alvorlig.

Kirken bør i motsetning til Ole Brum, vite hvor den går.