Tankefeil om sortering

I Vårt Land 25. februar hevdet jeg at «sorteringssamfunnet» ikke nødvendigvis er et dårligere samfunn. Det jeg mente med det var at abort av barn med downs syndrom ikke er verre enn andre aborter, og at et samfunn bestående av folk uten downs syndrom ikke er et verre samfunn enn bestående av folk med. Leder i Katolsk studentlag ved Menighetsfakultetet, Eirik Steenhoff, mener jeg bommer. Det er kanskje ikke et problem for meg, sier han, men det er problem for de med downs syndrom.

Jeg har forståelse for at noen med downs syndrom føler at de blir utsatt for en systematisk sortering. Og hvis det var slik at myndighetene påbød abort av fostre med potensial til å få downs syndrom, ville jeg vært sterk motstander av det. Det er imidlertid viktig å presisere at om ingen med downs syndrom blir født, så er ikke det et resultat av en villet plan. Hvem skulle i så fall ha denne planen?

Jeg tror ikke at kvinner tar abort fordi de ønsker at ingen barn med downs skal bli født eller fordi de mener mennesker med downs syndrom er mindre verdt. Tror Steenhoff det? Mer sannsynlig er det at hver enkelt kvinne tar et valg på bakgrunn av private anliggender. Man kan selvfølgelig være mot kvinners rett til å ta selvbestemt abort, men jeg tolker ikke Steenhoff i den retning.

At mange med downs syndrom blir abortert bort må derfor være utilsiktet konsekvens av mange kvinners individuelle og legitime valg. Og det er produktet av disse valgene man kaller «sorteringssamfunnet».

Jeg er åpen for at det finnes grunner som gjør at man er nødt til å innskrenke en kvinnes rett til selvbestemt abort. Men er et samfunn uten mennesker med downs syndrom en slik grunn?

For spørsmålet Steenhoff og andre må stille seg er hva man ønsker å gjøre for å nå målet om et samfunn hvor barn med dows syndrom blir født? Vil man forby eller manipulere informasjonen kvinner ønsker om tilstanden til og egenskaper ved fosteret? Vil man innskrenke en kvinnes rett til å ta selvbestemt abort? Vil man anklage den enkelte kvinne, som allerede tar et vanskelig privat valg, om at hun også er medskyldig i utrydningen av downs syndrom?

Bruken av begrepet «sorteringssamfunnet» antyder et samfunn hvor kun det normale er ønsket. Men Steenhoff og andre har til gode å påvise hvordan denne sorteringen skjer i dag. Bevisbyrden må ligge på dem som ønsker å begrense den enkelte kvinnes makt over hennes egen situasjon.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 5. mars 2014