Utfordrende faste

Allerede i går, første dag av fasten, tenkte jeg at jeg ikke kommer til å klare det. Gjentatte ganger, alt fra morgenen av ble jeg grepet av uro. Og jeg ble skamfull, for i denne bekymringen lå innrømmelsen av at jeg ikke har full tillit til Gud. Tillit til at han kan lede meg gjennom utfordringer, og tillit til at han alene er nok.

Når jeg har bestemt meg for å være generelt måteholden denne fasten, innebærer det at jeg må være var for alt det jeg i hverdagen lener meg på som ikke er Gud. Er jeg stresset, sint, fortvilet eller frustrert, håndterer jeg det som regel ved å spise sjokolade, kjøpe bøker, se fjernsyn, kjøre indre monologer i reprise eller klikke meg mer eller mindre bevisstløst gjennom nettaviser. Bare av og til ber jeg og legger det i Guds hender. Det er kanskje ikke helt sant: Jeg ber, for så å følge opp med mine mestringsstategier, og de virker for en stund.

Det var altså det som slo meg i går, at jeg ved å forplikte meg på måtehold i fasten, faster fra mestringsstrategiene mine. Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å klare det, og den innrømmelsen gjør meg skamfull, for det skulle slettes ikke være vanskelig å ha tillit til at værendets kilde skulle være nok. Og det skulle heller ikke være vanskelig å stille meg åpen for å motta det han har å gi. Likevel er det slik.