Åpent brev til Marte Wexelsen Goksøyr

Tusen takk for den flotte talen du holdt på Eidsvoll under åpningen av grunnlovsjubileet! Da jeg hørte på deg ble jeg rørt, stolt og skamfull. Rørt fordi du gav en stemme til de som selv ikke har noen stemme, stolt fordi lille deg stod der høyreist og formidlet budskapet med beste retorikk, men også skamfull fordi du stod der helt alene. I ettertid har jeg vist talen for begge klassene jeg har på videregående skole, og elevene synes du er en skikkelig flink og tøff dame, og at budskapet du formidler er viktig!

Men hvorfor er du så alene, Marte? Hvorfor er alle vi som er helt enig med deg, så tause? Norge er et ekskluderende samfunn, sier du. Nei, burde alle svare, men vi gjør ikke det, og det er fordi vi vet at du har rett. Norge er nemlig ikke inkluderende, i Norge skal nemlig alle mennesker være like. Om du ikke følger med mengden, skiller du deg ut, da er du utenfor. Så går vi alle rundt omkring og er redde for at vi skal bli den som blir utenfor. Du bør ikke kle deg annerledes, du bør være tynn, få en fin jobb hvor du tjener mest mulig penger, og ha et minst mulig komplisert liv. Du bør spise kortreist mat, trene på et populært treningssenter, og føde ett barn (to blir alt for slitsomt) under tre kilo som er vakkert og lytefritt. Det er det som betyr noe for oss nordmenn i 2014.

For 40 år siden hadde man visst mye å kjempe for, Marte: studentene ville ha økt studielån, samene kjempet for beiteområdene sine og kvinnene ville ut i jobb og bestemme over egen kropp. I dag har studentene det så godt at ingen klager, vannkraft har gitt lys og varme, vi har fått likestilling og selvbestemt abort. Det er ikke så mye å kjempe for i dag, Marte. Vi lar rikssynsere som Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, bestemme for oss hva som er riktig eller galt å mene, hva vi bør si og ikke si, hva som bør vises og ikke vises på TV. Slike som henne bruker sin innflytelsesrike penn i media så ofte hun kan. Ja, og om vi ikke direkte heier på henne, er det noe som heter at «den som tier, samtykker», og hun får sette standarden.

For slike som Marie Simonsen mener at alle skal mene det samme som henne, Marte. Hvis vi nå har en lov som sier at alle kvinner har rett til selvbestemt abort i Norge, så må alle mennesker i Norge mene at abort er helt greit. Selv leger, som har avlagt ed på å redde liv, skal ikke kunne reservere seg fra å ta, det de er overbevist om, et liv. Hvordan har samfunnet vårt blitt sånn? Hvorfor har det gått fra den ene ytterligheten, at abort var ulovlig, til at komiker og kronikkforfatter Sigrid Bonde Tusvik i Dagsavisen skriver at hun «nesten er lei seg for at hun aldri har tatt abort»? Det er fordi vi lot feministene på 70-tallet få bestemme hva som var et liv, og lar rikssynserne i dag bestemme hva som er et liv. Det er fordi vi ikke tør å mene noe annet, vi tør ikke skille oss ut, vi vil ikke være annerledes.

Men det som enda tristere, Marte, er at vi alle sammen har sluttet å bry oss. Vi velger bort å vurdere abort som et etisk dilemma. Vi vil ikke en gang vurdere om de 42 000 000 aborterte fostrene i verden i løpet av et år, er et liv, det vil si barn. Vi kan jo risikere å komme fram til et svar som ikke passer for oss. Vi vil jo selv bestemme over våre liv, være herre over egen kropp, leke Gud. Vi vil ha et perfekt liv, koste hva det vil.

Derfor ble jeg stolt, Marte, da jeg så deg stå foran Eidsvollsbygningen å rope høyt: jeg vil leve! Jeg hadde lyst til å rope tilbake: det er du som lever, Marte! Vi andre er bare zoombier som følger strømmen, som lar oss drive med. Du må rope høyere, Marte!!! Du må vekke oss!!! Bare ved å være deg selv er du det beste våpnet i krigen, og forhåpentligvis våkner vi en dag og står sammen med deg i kampen om livet!