En "samaritansk kirke"

Gustavo Gutierrez, frigjøringsteologiens «far» beskrev formuleringen «en samaritansk kirke» som høydepunktet i dokumentet fra Aparecida. «En samaritansk kirke» var utgangpunktet hans for en improvisert tale han holdt i Roma under en samtalekveld om Kirkens «forrang for de fattige» nå i februar. Gutierrez deltok sammen med lederen for Den katolske kirkes troskongregasjon, kardinal Gerhard Müller, og den honduranske kardinalen Oscar Rodríguez Maradiaga.

En samaritansk kirke, hva er så kjennetegnet ved den? Den er ifølge Gutierrez, først og fremst kjennetegnet av tjeneste. Men for å forstå hva denne tjenesten handler om må vi gå tilbake til liknelsen om den barmhjertige samaritan, eller samaritanen, sa han, og fortsatte: «Samaritanen er ikke kristen, men likevel er han en del av evangeliet gjennom sitt eksempel. I liknelsen gir Jesus oss en historie, en fortelling for å besvare spørsmålet om hvem som er vår neste. Vanligvis tenker vi at den sårede er vår neste, men hva slags mening ligger gjemt i det? Det er der vi også finner svaret på hva som menes med en samaritansk kirke.

Det betyr at det mennesket jeg nærmer meg blir min neste. Vi har ingen neste. De er ikke der. De blir vår neste fordi vi nærmer oss dem. I det øyeblikket vi nærmer oss dem, blir de vår neste gjennom vårt engasjement, vår handling – dette er et forhold som skaper nærhet til dem som er langt unna. Vår neste er en person som ikke er nær oss. Det er ikke personen ved siden av oss. Vår neste er ikke den vi måtte finne på vår vei. Men det mennesket vi nærmer oss i den grad vi forlater vår vei, vår egen sti, for å kunne møte andre.

Den barmhjertige samaritanen forlater sin egen vei for å hjelpe den skadede mannen. Noen ganger skjer det at vi gir prioritet til dem som er oss nærmest. Det er ikke poenget. Den skadde mannen er anonym. Den skadde mannen er uten betydning. Samaritanen vet ikke hvem den skadede er. Han kan være et godt menneske, vi vet rett og slett ikke. Samaritanen vet det heller ikke. Han vet bare at denne personen har blitt forlatt og mishandlet, det er grunnen til at samaritanen nærmer seg ham.

Hva som motiverer samaritanen til å kjenne nærhet til denne personen er hva han føler i det han ser ham. Han ser et menneske i nød. Og dette mennesket trenger hjelp. Slik blir samaritanen en neste for denne forslåtte mannen. Og mannen blir en neste for samaritanen. I dette øyeblikket kan vi si at den skadde er en neste, men bare fordi han ble til en neste. Han ble til det i samme øyeblikk som samaritanen nærmet seg ham. Dette innebærer en gjensidighet. Samaritanen nærmet seg et skadet menneske og de ble oppmerksomme på hverandre samtidig.

Dette er meningen med liknelsen om den barmhjertige samaritanen – den forteller oss at det forventes mye av oss. Det er enkelt å hjelpe dem som er nær fysisk sett, familie, hjemby, nasjon. I liknelsen handler det om nærme seg dem som er langt unna. Hva betyr det da at Kirken må være en samaritansk kirke?

Hvis vi blir inspirerte av fortellingen om samaritanen kan vi gå til Evangelii Gaudium (Gledens evangelium – dokument av pave Frans) som slår fast at Kirken er en kirke i bevegelse mot periferien, som ferdes på utsiden av seg selv. En forpliktelse ovenfor Jesus Kristus om å tjene de fattige. Og denne kirken, hvis vi følger definisjonen, ville være en samaritansk kirke: på vei mot den andre, på utkikk etter andre for å gjøre dem til en neste. For litt siden sa jeg at vi i virkeligheten ikke har noen neste. Vi skaper dem gjennom vår hengivenhet, ved vår kjærlighet. Slik kan våre naboer bli til vår neste … I ansiktet til en hver person, til et hvert menneske, særlig i deres tårer og smerter er det nødvendig at vi gjenkjenner Kristi ansikt med tårer og smerte … (en henvisning til Lukas 10 og Matteus 25).

Vi trenger å innse betydningen av å gå på utsiden, av å nå ut. Som pave Frans har sagt, så vil de fleste vil ikke ha en kirke som er sentrert om seg selv. Vi er nødt til å bevege oss mot utkanten. Det er en fristelse å skulle forbli på samme sted. Men det er ikke hva evangeliet forventer av oss, det er ikke behovet.

Det jeg har sagt er forutsetningen for begrepet «de fattiges forrang». Det er hovedsaken. Dermed må vi spørre oss hvorfor forrang? Fordi vi ikke kan glemme at Guds kjærlighet er universell. Men på samme tid så har de som lider, er i nød, forrang. De fattige er de første fordi de er de siste. Dette er grunnen til at de kommer først.

Vi sier at vi vil være nær de fattige og dermed tenker vi at vi er bedre. Men vi må huske på Guds kjærlighet er universell, det er opplagt at de fattige må elskes. Det er det som er meningen, det akkurat det liknelsen om den barmhjertige samaritanen forteller.

En samaritansk kirke er en åpen kirke, er en kirke som er oppmerksom på menneskelig nød. Pave Frans har understreket betydningen av å bevege seg ut, mot utkanten. Pavens tale i Aparecida (august 2013) handlet om at Kirken ikke trenger disipler eller misjonærer – den trenger misjonerende disipler. Ideen om at vi skal forlate stien vår, men ikke ønsker det, men likevel må, det er det sentrale. En samaritansk kirke er en fattig kirke, en misjonerende kirke og en påskens kirke».