Verdidebatt

Frans-faktoren

Er Frans-faktoren bare et spørsmål om symboler? Kommer det virkelige forandringer? Til det er svaret: Symboler er virkelige. Religion er symboler.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hæ? Kardinal hvem? Sånn var de første reaksjonene da den nye paven viste seg på balkongen for snart et år siden. Journalister googlet febrilsk, og katolikker klødde seg i hodet. En Vatikan-kjenner tvitret: «Denne paven kommer til å gjøre lite av seg.»

28. februar i fjor gikk pave Benedikt av. Ved å velge som etterfølger en som ikke hørte til i Vatikanets indre sirkler, stemte kardinalene for endring; ikke i kirkelære og dogmatikk, men en administrativ overhaling av kirkens sentrale administrasjon – kurien. Forandring var det bruk for. Pave Benedikts pontifikat ble rammet av en serie tabber: foredraget i Regensburg som provoserte mange muslimer, en ny sjanse for en holocaustfornektende biskop, og ikke minst en famlende og treg respons på overgrepsskandalene. Kardinalene mente at det trengtes noen utenfra til å rydde opp. Men har de fått mer enn de ba om? Frans er blitt en medieyndling. Han har vært forsidegutt i Rolling Stone og ble kåret til årets navn i Time.

Symbolhandlinger. Der pave Benedikt, den tyske teologiprofessoren, uttrykte teologien i fotnoter, uttrykker Frans seg gjennom symbol-handlinger: Han lar den store pave-residensen stå ubrukt. På skjærtorsdag vasket han føttene til tolv innsatte i et ungdomsfengsel. Tidligere har fotvaskingen til minne om Jesus som vasket de tolv disiplenes føtter, foregått i Peterskirken. Den første symbolhandlingen var navnevalget. Ved å ta navn etter Frans av Assisi viste paven hva han mener er viktigst: omsorg for de utstøtte, for miljøet og arbeid for fred.

En av nøklene til Frans’ suksess er at han ikke er Benedikt. Det er skapt en positiv fortelling rundt Frans, og alt han gjør tolkes i lys av den. Foreløpig er det hans store mulighet. Motsatt med Benedikt. Som mektig kardinal i kurien i over 20 år før han ble pave ble han kalt Vatikanets bulldogg. Søkelyset ble fra første dag satt på det som ikke lyktes. Da de hvite duene Frans slapp fra balkongen foran en stor folkemengde, ble angrepet av kråker, ble det til et budskap om fred. Hvis det samme hadde skjedd for Benedikt, ville overskriften vært «Paven sender duer i døden».

Overgrep. Mange av de tiltakene mot overgrep som Frans får ros for, stammer fra slutten av Benedikts tid. Men Benedikt og folkene rundt ham greide ikke å overbevise når de sa at hensynet til de overgrepsutsatte var viktigere enn å beskytte kirken. Oppgjøret med fortida vil måtte skje ved troverdige symbolhandlinger. Det som har skjedd, kan ikke gjøres ugjort. Med sitt blikk for symboler burde Frans være i stand til å ta det nødvendige oppgjøret som overgrepsskandalen krever og la ofrene få den oppreisningen de trenger slik at både de og kirken kan gå videre. Da står andre utfordringer i kø, særlig når det gjelder samlivsetikk.

Så spør noen: Er Frans-faktoren bare et spørsmål om symboler? Kommer det virkelige forandringer? Til det er svaret: Symboler er virkelige. Religion er symboler. Pavens verktøykasse består nesten ikke av annet. De som tror paven raskt vil kunngjøre endringer i kirkens lære om homofili, skilsmisse, kvinnelige prester eller prevensjon, vil bli skuffet. Paven har i praksis ikke makt til å gjøre det, og ikke ønsker han det heller.

Åpnere samtaler. Forandringer vil skje på en annen måte: Når Frans retter oppmerksomheten mot fattigdom og andre samfunnsutfordringer, gjør han de andre kontroversielle spørsmålene mindre viktige. Når han sier at kirken først og fremst må vise omsorg for de homofile, innebærer det verken aksept av homofilt samliv eller ny kirkelære. Men det gjør om på prioriteringene. Det blir mulig å snakke friere om de sakene som er vanskeligst for kirken, og åpnere samtaler vil føre til endringer på sikt.

Vi ser allerede at det er kommet et nytt samtaleklima. For et par uker siden publiserte de innflytelsesrike tyske biskopene sine svar på en rekke spørsmål Frans hadde sendt ut om samlivsspørsmål. Der sier de rett ut: Katolikker flest finner kirkens holdning til skilsmisse kald og virkelighetsfjern, og de bryr seg ikke om kirkens lære om homofili og prevensjon. Når biskoper tør å stille ærligere diagnoser, er det også mulig å vurdere andre medisiner enn den tradisjonelle: å terpe på den rette læren. Frans’ tanker om kirken gir mer rom for å prøve og feile. En amerikansk prest sukket lettet: «Det er litt som da jeg studerte i begynnelsen av 70-årene. Nå kan vi endelig drømme igjen!»

Grasrotkvinner. Frans' lære om kirken og ydmykhet er et tveegget sverd når det gjelder kvinners rolle i kirken. Paven kommer ikke til åpne for kvinnelige prester. Noen spekulerer i at det er prinsipielt mulig å utnevne kardinaler som ikke er prester; altså at Frans kan utnevne kvinnelige kardinaler. Men det er også lite sannsynlig.

Frans’ melding til nye kardinaler har vært: Å være kardinal er ingen big deal. Kirkens virkelige liv er i menighetene, blant vanlige folk. Men der er kvinnene allerede ofte den drivende kraften. Når Frans sier han vil gi mer rom for kvinner i kirken, kan det være mer oppmerksomhet til grasrotkvinnene han har i tankene heller enn kvinner med kapper og høye hatter i Vatikanets korridorer.

Rydde. Hvor stor effekt har Frans-faktoren i Vatikanet? Det er for tidlig å si. Tiltrengt reform er på trappene i den såkalte Vatikan-banken, og hele kurien blir grundig gjennomgått. Paradoksalt nok har fattig-Frans hyret inn nesten alle de store multinasjonale konsulentselskapene til å rydde. Kanskje de vil vise seg som nødvendige allierte.

Frans-faktoren har flere paradokser. Når Frans snakker om de fattige og langer ut mot grisk kapitalisme, er innholdet det samme som Benedikt og Johannes Paul sa, men Frans (eller journalistene) får det til å høres nytt ut.

Kardinalene stemte for forandring, men fikk de mer enn de ba om? Vatikan-kjennere rapporterer at mange kardinaler virker overraskende fornøyde. De forteller at Frans har gjort det mye morsommere å representere den katolske kirke. Det er mer stas å snakke med journalister og politikere når utgangspunktet er pavens suksesser og ikke tabbene. Det er gøy å lede en organisasjon der folk har forventninger og drømmer for framtida. Kanskje det er den sterkeste Frans-faktoren: Frans har gitt kirken fornyet tro på seg selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. FEBRAR 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt