Verdidebatt

Asylsøkere har også religionsfrihet

Troverdige vitneutsagn fra prester, diakoner og andre som har stått utlendingen nær gjennom 
konverteringen, må tillegges mer vekt enn i dag.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skerevet av Erik Høydahl, Knut Refsdal, Berit Hagen Agøy
, hhv generalsekretær for KIA.  
generalsekretær, Norges kristne råd og generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

UNE tapte for andre gang da Borgarting lagmannsrett 4. februar slo fast at to afghanske konvertitter snakker sant om sin nye tro.

Lagmannsretten uttalte at konvertittenes kristne tro i «tilstrekkelig grad var vist seg å være troverdig» og at konverteringen dermed var et faktum. Som følge av det fikk konvertittene asyl. Med denne dommen har nå to rettsinstanser overprøvd UNEs vurderinger av konvertittenes religiøse troverdighet. Det må få følger for hvordan UNE forholder seg til konvertitter.

De siste årene har vi vært vitner til et økende omfang av konvertitter fra land som Iran og Afghanistan. Det spesielle med disse landene er at konvertitter kan risikere forfølgelse på grunnlag av deres nye tro hvis de sendes tilbake. Man har derfor fått en del saker hvor utlendingens «påståtte» religiøse tilhørighet er avgjørende for utfallet i asylsaken. UNE står da overfor den nesten umulige oppgave det er å skulle vurdere troverdigheten av et menneskes religiøse tro.

Hvor mye tro? For hvordan kan utlendingsforvaltningen vurdere et menneskes religiøse troverdighet? Hvor mye tro er nok for at man blir en troverdig troende, og hvordan måles det?

Et felleskirkelig krav de siste årene har vært at alle saker hvor religiøs troverdighet er avgjørende for utfallet av saken, må behandles av en nemnd hvor utlendingen selv får forklare seg. Det utgjør et minimum av rettssikkerhet for asylsøkeren, og er bedre enn om saken avgjøres av saksbehandlere kun basert på skriftlig informasjon – noe som dessverre er tilfelle i flere saker.

Men selv med oppmøte i nemnd hefter det mange sammensatte utfordringer: Hvor god er tolkens kompetanse på religiøse nyanser og begreper? Hvor artikulert språk om sin nye tro har en fersk konvertitt som attpåtil kanskje er analfabet? Hva forventes det at utlendingen kan om sin nye religion? Er det adekvat å spørre om hvor i Bibelen (hvilken bok og i hvilket kapittel) man finner de ti bud – et spørsmål som nylig ble stilt i en nemnd (og ironisk nok ikke formulert med tanke på at de finnes i både 2. og 5. Mosebok).

Doble standarder. Det er svært vanskelig å skulle vurdere troverdigheten av et annet menneskes religiøse tro. Når bevisbyrden legges på konvertitten, kan en lure på om staten opererer med doble standarder. I folkekirkelig teologi og statskirkelig tradisjon  er det (med rette) blitt hevdet at dåp er eneste kriterium for fullverdig medlemskap i kirken. Men dørterskelen synes å være vesentlig høyere for en konvertitt som forventes å kunne «bevise» sin tro gjennom både dokumentert, langvarig kirkegang, artikulert troshistorie og avanserte kunnskaper om kristendommen. Dette er tester et gjennomsnittlig, norsk kirkemedlem sannsynligvis ikke ville bestått.

Borgarting lagmannsrett legger til grunn at «bevismaterialet i saken setter domstolen på en vanskelig prøve». Retten legger også til grunn at det er «dokumentert at antallet søknader om asyl fra afghanere som påberoper seg overgang til den kristne tro har svingt med muligheten til å få opphold.»

Vitneutsagn. Det som imidlertid er utslagsgivende for rettens positive konklusjon og overprøving av UNEs vurdering, er dåpsmenighetens praksis og vitneutsagn, samt at konverteringen har vært en prosess som har pågått over tid. I dommen heter det: «Imidlertid underbygger så vel vitneforklaringene som seriøsiteten i menighetens tilnærming til ankemotpartenes konverteringsønske, at asylforklaringen om konvertering til kristendommen må anses som sannsynliggjort. Den tid prosessen har tatt bestyrker denne vurderingen.»

Dommen er enstemmig. Den må inkluderes i rettskildegrunnlaget for UNE og UDIs videre arbeid med konvertittsaker. Troverdige vitneutsagn fra menigheter, prester, diakoner og andre «fagkyndige» som har stått utlendingen nær gjennom konverteringsprosessen må tillegges mer vekt enn det som er praksis i utlendingsforvaltningen i dag.

Det er nettopp de menneskene som har vært involvert i en menighets kontakt med og dåpsopplæring av en innvandrer som er de best egnede til å avgjøre konvertittens religiøse troverdighet. Så må utlendingsforvaltningen foreta den helhetlige vurderingen om eventuelt opphold på bakgrunn av dette.

Bispekrav. Bispemøtet i Den norske kirke ba 14. februar i år regjeringen følge opp Sundvollen-erklæringens punkt om å utrede behovet for beskyttelse basert på religion eller seksuell praksis, og stille i bero aktuelle saker inntil den varslede utredningen foreligger. Vi støtter biskopenes krav. Norge har forpliktet seg til å gi asyl til mennesker som risikerer forfølgelse på grunnlag av blant annet religion.

Da må vi også ha et system som klarer å forstå ulike sider ved religion og religiøse menneskers ulike væremåter og tenkemåter. I et møte i dag vil Mellomkirkelig råd for Den norske kirke uttale seg om at Borgarting lagmannsretts enstemmige dom mot UNE som et tydelig eksempel på at systemet ikke er godt nok slik det er i dag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. februar 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt