Verdidebatt

Kriterier for sorteringen i Rossaviks sorteringssamfunn?

Pol.red. Frank Rossavik i Bergens Tidende kommenterer Goksøyrs appell om sortering og funksjonshemmedes rett til liv. Han gir henne liten støtte, og er forbausende tilbakeholden med å betrakte spørsmålene i et samfunnspolitisk perspektiv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

La meg begynne med forskjellene på abort og selektiv abort. I Norge har vi en abortlov som sikrer den gravide rett til selv å avgjøre om hun vil bli mor eller ei. Vilkåret er at hun må gjøre det valget i løpet av svangerskapets 12 første uker.

Selektiv abort er et spørsmål om hvem man skal bli mor til eller ikke.

Ved selektiv abort har man ikke selvbestemmelse i samme grad, og selv om man kan foreta senabort helt frem til 18 – 20 svangerskapsuke, så forutsetter det at minst ett av abortlovens fire vilkår for slik abort er tilstede. Dessuten tas avgjørelsen av en nemnd.

Personlig er jeg tilhenger av selvbestemt abort inntil 12 uke, men jeg har klare motforestillinger om hvor langt retten til selektiv abort bør gå.

Mine motforestillinger er prinsipielle og begrunnet i verdier om likeverd og retten til å være annerledes. Dessuten er min motstand også knyttet til mine egne erfaringer som funksjonshemmet, og til min helt klare oppfatning av at dagens praksis for selektiv abort i stor grad er bygget på myter og vrangforestillinger om sykdom og funksjonshemming.

"Ingen bør tvinge en kvinne til å føde et barn hun ikke vil, eller ser seg i stand til, å få." sier Rossavik i sitt innlegg "Dilemmaene ved abort" i Bergens Tidende mandag 24.2.2014.

Han og mange med han, mener likevel at prinsippet om kvinnens selvbestemmelse må begrenses slik at kvinnens valg ikke blir for drøyt som han sier:

”.. det er et drøyt stykke fra å bestemme seg for å ta abort fordi fosteret viser seg å ha en alvorlig funksjonshemning eller sykdom, til å ta abort fordi man ønsker et barn av et bestemt kjønn eller med blondt hår.”

Han har full støtte for et slikt syn i dagens abortlov. Kvinnen har ikke rett til å få vite barnets kjønn før etter 12 svangerskapsuke, dvs. tidsrammen for selvbestemt abort.

Våre lovgivere sier at barnets kjønn i seg selv ikke skal gi grunnlag for abort. Kjønnsselektering er diskriminering, og derfor forbyr vi det er det klare budskapet fra våre lovgivere og stortingspolitikere.

Her har våre lovgivere gjort et verdivalg som de setter høyere enn kvinnens rett til å gjøre sitt eget valg om hvem hun vil være mor for.

Det er også derfor vi velger våre lovgivere, - for at de, på demokratisk vis, skal gjøre overordnede verdivalg på alles vegne.

Verdivalg er ikke bare enkeltindividers valg, og ofte blir individuelle verdivalg avgjort av de verdier som gjenspeiler seg i de samfunnene vi lever i. Derfor er politiske valg ekstra viktige, både direkte og indirekte.

I kvinneundertrykkende samfunn blir jenter betraktet som mindre verdt enn gutter. En slik diskriminerende oppfatning av jenter er det viktig å sloss mot. Derfor bruker vi i vårt samfunn lovgivingen for å bekjempe slike holdninger og forhindre slik uønsket praksis.

Samme vilje til å tale for likeverdet råder ikke når vi bytter ut begrepet ”kjønn” med begreper som ”sykdom” eller ”funksjonshemming”.

I vår kultur er begrepene sykdom og funksjonshemming blandet sammen, og fordi vi som samfunn og våre lovgivere nærmest har abdisert og overlatt verdivalgene i denne sammenheng til legevitenskapen, oppfattes ikke disse biologiske varianter som en del av det ”fargerike fellesskap”, men betraktes og omtales som belastninger og lidelser.

Det har selvsagt i stor grad påvirket samfunnets syn på annerledeshet og de av oss som derved blir ”avvikere”.

Slik var det også med homofili frem til begynnelsen av 1970 tallet. Homofili ble betraktet som sykdom. Diagnostisk forankret i psykiatrien og sykdommens symptomer, homoseksualiteten, var forbudt.

Homofili ble betraktet slik vi ser det i dag både i Russland, i Uganda og mange andre steder i verden som sykt, uønsket og som en lidelse for dem som rammes og deres familier.

Historien har ettertrykkelig vist oss at det verken var medisin eller terapier som var svaret på samfunnets holdninger og praksis overfor homofile. At lovgivere lenge hadde abdisert og aksepter at homofili skulle betraktes som sykdom, ga legitimitet til den diskriminering som LHBT personer måtte gjennomleve.

Først når homofile kjempet for likeverdet og politikere innså at homofili verken var sykt eller uønsket, men bare et naturlig uttrykk for den menneskelige variasjon, ble sykdomsstigmaet fjernet og likestilling gjort til det politiske målet.

At Rossavik, som selv er åpent homofil, legger seg så flat for oppfatningen av hva som er sykdom og funksjonshemming, er ikke bare historieløst men også ganske skuffende.

For hvor sykt er det egentlig å ikke kunne gå, eller løpe fort nok?

Hvor sykt er det å ikke høre eller hører dårligere enn andre?

Hvor sykt er det å bare kunne se lite eller ingenting?

Hvor sykt er det å forstå mindre eller saktere enn gjennomsnittet?

Om funksjonsnedsettelsen som slike tilstander medfører, gjøres til et anliggende for legevitenskap så blir terapier og medisiner svaret. Har man ikke terapier som virker, blir fort eliminering eneste gjenværende terapi.

Om funksjonshemmingen nevnte tilstander medfører gjøres til politikk så er tilrettelegging av samfunnet, velferdsordninger, likestilling og bekjempelse av diskriminering velfungerende ”terapier” som gjør at opplevelsen av å være, eller å få funksjonshemmede barn, verken behøver å bli en lidelse eller tragedie.

På samme måte som lovgivere allerede har gjort et verdivalg og sagt klart i fra at kjønn i seg selv ikke er et selvstendig abortgrunnlag, etterlyser jeg også politikernes vilje til å gjøre et verdivalg om retten til å bli født som annerledes.

Min viktigste etterlysning er ikke Rossaviks solidarisering, selv om den hadde vært svært ønsket. Det jeg virkelig etterlyser i debatten om sorteringssamfunnet, er først og fremst politikere som ikke abdiserer i forhold til erkjennelsen av at det er politiske valg som kommer til å avgjøre om funksjonshemmedes liv blir tragedier og belastninger eller ikke.

Sorteringssamfunnet er ingen nyhet. Sortering skjer, har alltid skjedd og vil for alltid komme til å skje. Spørsmålet er; Hvem skal ha rett til å sortere, og etter hvilke kriterier?

- Om autonomi er viktigst, må den gravide kvinnen selv kunne ta alle valg om det barnet hun vil føde og fostre, også barnets kjønn.

- Om samfunnsverdier som aksept for retten til å bli født som annerledes, inkludering og likeverd kan trues av enkeltindividers valg, må lovgivere gjøre verdivalg som setter ønsket standard for hva som skal være lovlige handlinger utført i Norge og/eller betalt av fellesskapets kasse.

Både gravide kvinner som står overfor fortvilte valg, og for mennesker som lever med genetiske tilstander som i dag gir grunnlag for selektiv abort, trenger lovgivere som viser at likeverd og likestilling kan gjøres mulig for alle om det bare finnes politisk vilje.

Politikere som ikke innser det, har trolig ikke annet å gjøre enn å toe sine hender, og overlate sorteringen av hvem som skal ha livet rett til den gravide med sykdomsveiledning fra medisinere som samfunnets beste tilbud.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt