Moralsk språkforvirring

Av Jan Helge Solbakk og Morten Magelssen. Professor i medisinsk etikk. Lege og ph.d.-stipendiat, Senter for medisinsk etikk, UiO.

Det pågår for tiden en viktig debatt om reservasjon mot inngrep som har avslutning av liv før fødsel som siktemål.

Frontene er steile og temperaturen høy. Det skulle bare mangle. Det er tross alt ikke prisen på ost det krangles om, men forhold som berører dype moralske overbevisninger og trosoppfatninger hos de som ønsker en slik adgang – og sårbarheten hos de kvinner som på ulike vis vil kunne bli berørt av at fastleger ønsker å reservere seg.

Ufortjent. Helseministeren har fått mye pepper for sine bestrebelser etter å finne en språklig og politisk farbar vei ut av dette uføret. Det fortjener han ikke. Begrepet «reservasjonsadgang» representerer et forsøk på å navigere i et terreng som ser og anerkjenner begge parters behov.

Med andre ord: Er det mulig å etablere prosedyrer og praksiser som ivaretar kvinners ubeskårne rett til selvbestemt abort før 12. uke og som samtidig gir leger rom for å kunne reservere seg, uten å måtte slutte som fastleger? Dette er ikke et spørsmål som kan besvares moralsk. Snarere er det et empirisk spørsmål, som handler om hva som er mulig å få til i praksis.

Moralsk. Det moralske spørsmål er dette: Kan det overhodet forsvares i et pluralistisk samfunn at noen av etiske eller religiøse grunner kan reservere seg mot deltagelse i forberedelser som har avslutning av liv før fødsel som endepunkt?

De som hevder at en slik reservasjonsadgang ikke bør gis livsrom, selv om det praktisk sett ville kunne la seg gjøre, bør i det minste komme opp med en moralsk holdbar begrunnelse for at dette ikke skal være mulig i et pluralistisk samfunn. Å vise til at «alle må personlig utføre arbeidsoppgavene de er satt til», holder ikke. Det er en konklusjon som selv er i behov av en begrunnelse. For fastlegene samarbeider jo med kolleger som ivaretar de omstridte oppgavene.

Ufarliggjør. Så til de siste ukenes språkforvirrende debatt om 'fosterreduksjon'. Dette er et begrep som tilslører og ufarliggjør det saken egentlig handler om: nemlig fravalg av ett eller flere fostre til fordel for ett eller flere andre fostre, av ulike medisinske og sosiale grunner, eller endog på grunn av kjønn.

Det man snakker om, er altså en abortsituasjon koblet med medisinsk assistert familieplanlegging, og med en betydelig risiko for at gjenværende fostre også dør. Både teknisk og etisk er det derfor snakk om noe annet og mer enn et ordinært abortinngrep. Men dette fanges ikke opp av begrepet fosterreduksjon.

Forvrenge. Tvert i mot bidrar det til å retusjere og forvrenge hva som moralsk sett her står på spill. Slike villedende språkspill har det for øvrig vært flere av på dette feltet. Ta for eksempel ordene 'celleklump' og 'slimklump' som ble brukt i omtalen av fostre under de hissigste abortdebattene på 1970-tallet.

Etter ultralydteknologiens inntreden i svangerskapsomsorgen er det knapt noen som anvender slike ord i sin fosteromtale. I tillegg er det blitt helt vanlig at det første bildet i barnets fotoalbum nettopp er bildet fra første gangs ultralydtaking.

Tryllekunster. Et annet begrepet er 'pre-embryo', som ble introdusert da debatten om forskning på menneskelige embryoer var på sitt heteste på slutten av 1980-tallet. Da dukket plutselig dette begrep opp i debatten, like overraskende som kaninen fra tryllekunstnerens flosshatt. Men implikasjonene var ikke overraskende. Ved hjelp av denne eufemisme (forskjønnende omskriving av en ubehagelig eller tabubelagt sak) ble det etablert et tilsynelatende moralsk kostnadsfritt rom for slik forskning. For det var jo ikke lenger et embryo man forsket på, men et pre-embryo!

«Sproget er til for at skjule tanken – at man ingen har», uttalte salige Søren Kierkegaard. Kanskje kunne følgende omskrivning benyttes om de problemer og utfordringer som her diskuteres: Språket er til for å beskytte oss fra det moralske ubehaget i egen kultur.

Skjønnmaling. Vi har vedtatt retten til selvbestemt abort, men kan ikke vedta at abort ikke skal være et etisk dilemma. I stedet for åpent og direkte å snakke om hva saken egentlig handler om, enten livsavslutningen skjer før 12. uke eller senere, eller det er snakk om en selvbestemt abort, eller en senabort på medisinske eller sosiale indikasjoner, eller at ett eller flere fostre fjernes etter injeksjon av saltvannsoppløsning, blir derfor eufemismenes skjønnmaling en utvei flere og flere føler seg nødtvunget til å velge.

Om ikke annet ligger det derfor i ordbruken man velger en mulighet til å kunne reservere seg mot et altfor direkte og smertelig møte med virkeligheten der ute.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22. FEBRUAR 2014