Per Kristian Aschim

18

Hva er et synodalt bispeembete?

Hva skjer med bispetjenesten når kongens kirkestyre er avviklet? Bispemøtet oppfatter det slik at "bispeembetet omgjøres (...) fra et kongelig bispeembete til et synodalt bispeembete". Hva betyr det? Og har Bispemøtet trukket for raske konklusjoner?

Publisert: 21. feb 2014

Når Bispemøtet nærmest konstaterer at ”bispeembetet omgjøres (…) fra et kongelig bispeembete til et synodalt bispeembete”( BM 17/13), trekker de konklusjoner på en samtale som ikke har vært ført. Bispemøtet foregriper den ”gjennomtenkning av ansvars- og oppgavefordeling mellom Den norske kirkes nasjonale organer” som Kirkerådet, Kirkemøtet og Bispemøtet mener det er behov for. Kirkerådet har også vedtatt at spørsmålet om ”ledelse i en endret kirkeordning” skal utredes, og at denne utredningen særlig må belyse forståelsen av tilsynet.

I saksdokumentet om Kirkeordning (BM 17/13) heter det:

Det bør legges til grunn at Kirkemøtet etableres som Kirkens øverste organ, med normgivningskompetanse for all kirkelig virksomhet. Bispeembetet omgjøres med det gradvis fra et kongelig bispeembete til et synodalt bispeembete. Bispemøtet kan etter dette ikke lenger fremstå som uavhengig og sidestilt Kirkemøtet, men må forstås som inkludert i og underlagt Kirkemøtet. Denne bevegelsen gir Bispemøtet en ny begrensning, samtidig som det gir Kirkemøtet en ny mulighet.

Det er her Bispemøtet foregriper begivenhetenes gang. Det bør etter mitt syn stå til diskusjon hvordan bispetjenesten (”bispeembetet”) forankres kirkelig når det ikke lenger forankres i kongens kirkestyre. Denne diskusjonen har så langt jeg kjenner til ikke foregått noe sted – annet enn eventuelt i Bispemøtet. Betyr dette at Bispemøtet legger ned sin selvstendige stilling og legger seg inn under Kirkemøtet uten diskusjon?

Er det gitt at alt som tidligere lå til Kongen skal underlegges synoden, Kirkemøtet? Eller kan man tenke seg at bispetjenesten gis en form for selvstendighet? Bispetjenesten er en tilsynstjeneste i kirken. Tilsynstjenesten innebærer bl.a. å ha tilsyn med at kirkens råd og utvalg ”utfører sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære”. Betyr Bispemøtets formulering at biskopenes tilsyn med dette skal være underlagt Kirkemøtet? Blir ikke da Kirkemøtet overtilsyn og overbiskop i kirken? Og – er det sånn vi vil ha det?

Jeg savner en rekke avklaringer: Hva er et ”synodalt bispeembete”? Hva det nå enn er: Er et synodalt bispeembete eneste alternativ til et kongelig bispeembete? Er den eneste tenkelige relasjonen mellom (kirke)synode (Kirkemøtet) og bispesynode (Bispemøtet) at den siste er underlagt den første?

Ut fra eksempelet med tilsynsfunksjonen, mener jeg det går an å argumentere for at biskopene og Bispemøtet kan ha og bør ha en selvstendig stilling og myndighet i kirken i visse funksjoner og på visse områder. Jeg mener også dette bør komme organisatorisk til uttrykk – ved at Kirkerådet ikke har myndighet til å avgjøre personvalget ved tilsetting av biskoper. Biskopene bør velges etter en prosedyre som sikrer at den som blir valgt har bred tillit, og at tilsettingsorganet er bundet til å tilsette den som vinner valget. Dette kan løses ved å omgjøre dagens bispeavstemning til et avgjørende valg, med krav om at en må ha minst halvparten av stemmene for å bli biskop. Hvis ingen oppnår dette i første valgomgang, går de to som har fått flest stemmer videre til en andre valgomgang, slik man velger biskoper i Sverige (og presidenter i Frankrike).

Så må jo den grunnleggende myndighetsfordelingen og myndighetsrelasjonene i kirken fastlegges i en kirkeordning som Kirkemøtet (hvor biskopene har sete) bør vedta. Men jeg kan ikke skjønne at det med nødvendighet legger biskopene under Kirkemøtet i ett og alt.

Innlegget er også publisert i Luthersk kirketidende 4/2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Trond Hans Farner Kverno

19 innlegg  248 kommentarer

Athanasius contra mundum (= Athanasius mot resten av verden)

Publisert over 5 år siden

Interessante refleksjoner. Det passer svært godt med en norsk tenkning der bispene - og utnevnelsen av dem - er direkte underlagt synoden. Historisk sett passer dette imidlertid ikke helt. Biskopene skal etter gammel skikk ivareta lære og liturgi. (Lex orandi lex credendi). 

I gitt tilfelle er det imidlertid slett ikke sikkert at det er et synodeflertall som ivaretar sannheten. Jeg nevner Athanasius i overskriften min her - han var vel mere avsatt i sin embetstid enn i funksjon. Men hadde ikke kirken hatt - også - slike biskoper, hadde det knapt nok vært noen kristen kirke. Arius' lære hadde overtatt. Og med all respekt - den læren kan knapt kalles kristen i egentlig forstand.

Biskoper som er underlagt synoden i ett og alt er ingen god løsning. Heller ikke er synode som er bundet av biskoper uansett hva de mener eller lærer noen god løsning. Dualiteten  mellom embete og råd kan være smertefull. Men helt nødvendig.

 https://en.wikipedia.org/wiki/Arius

https://en.wikipedia.org/wiki/Athanasius_of_Alexandria

Kommentar #2

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Eg er samd med at biskopane bør vere sjølvstendige til ein viss grad, men det går an å lese dette inn i papira. Kva meiner dei t.d. med ‘normgjevingskompetanse’? Er det berre snakk om kompetansen, men ikkje retten til å normere? Er dette noko alle i kyrkjemøtet skal ha, eller er det nok at einskilde har det? Viss det er nok at einskilde skal ha det, kven skal det så vere? ‘Tilfeldig’ valte folk i kyrkjemøtet eller kanskje biskopane sjølv?

Det hadde også vore interessant å finne ut korleis ein ser på dette omgrepet i lys av Skrifta (som i luthersk tradisjon er norma normans, den normerande normen) og vedkjenningane (som i luthersk tradisjon er norma normata, dei normerte normene). Vil ‘normgjevingskompetansen’ då i stor grad vere forankra i eksegetisk, kyrkjehistorisk, systematisk-teologisk og liturgisk kompetanse (som er det viktigaste ein treng i tolkinga av Skrifta og vedkjenningane)?

For at biskopane ikkje berre skal verte (evt. forbli) gallionsfigurar burde ein late dei få vere tonegjevande, førande, i dette, og ein burde også sett som eit krav at nye biskopar har tilstrekkeleg ‘normgjevingskompetanse’ (hovudsakleg i eksegese, kyrkjehistorie og systematisk teologi og liturgikk), og at ein let det kyrkjepolitiske ligge i bakgrunnen. Etter Lønnnig, Baasland, og evt. Skjevesland, kor er Den norske kyrkja sin versjon av t.d. Joseph Ratzinger, N.T. Wright eller Rowan Williams?

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere