Verdidebatt

Rett til å abortere frem til barnet skal fødes.

Hvor skal grensen for selvbestemt abort settes? Hvor langt ut i svangerskapet kan vi tillate abort, og er avgjørelsen om å abortere fostere som vil leve utenfor livmoren bare et privat anliggende?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

La meg starte med å si at jeg er en sterk tilhenger av kvinners rett til selvbestemt abort. Likevel mener jeg at abort utgjør et stort etisk dilemma. Det fødes omtrent 60 000 barn hvert år i Norge, og hvert år avbrytes opp i mot 15 000 svangerskap.  Jeg tenker at hver enkelt abort er et krevende valg, særlig for den kvinnen som er gravid. Jeg tror at samfunnet først og fremst skal lete etter muligheter for hjelpe kvinner i en slik fortvilet situasjon, i alle fall ikke fordømme eller angripe dem.  Kvinner fortjener valgmuligheter når de står nærmest klemt inn i et hjørne, og må gjøre sitt vanskelige valg. Jeg vil sloss for hennes rett til å gjøre valget om hun kan bli mor eller ikke, men like mye er jeg opptatt av hva samfunnet gjør for å øke hennes valgmuligheter, ikke å begrense dem til abort alene.  Ofte er kvinnens valg av abort tatt fordi hun føler at hun ikke har ressurser til å gå inn i morsrollen, at tidspunktet for å få barn er uheldig for henne, eller at omstendighetene rundt graviditeten gjør det umulig for henne å bære frem barnet. Det er i svaret på disse, hennes utfordringer, vi som samfunn må lete etter tilbud til gravide som overveier abort.  I dag stiller samfunnet seg ofte på sidelinjen og gjentar bare mantraet: "Det er ditt valg, du er den som skal leve med konsekvensene av ditt valg."  Jeg synes det blir for lettvindt, det blir en kollektiv ansvarsfraskrivelse som jeg mener verken tjener fortvilte gravide eller det samfunnet vi bygger med velferdsordninger, rettigheter og plikter for hverandre.

Når samfunnet gir noen en lovmessig rett, må også samfunnet sørge for at retten kan innfris innenfor rammen av en etisk ønsket praksis og innenfor rammen av forsvarlig forvaltning.  Retten til selvbestemt abort må også ha noen rammer. Etisk må det være slik at aborten utføres så tidlig som mulig. Desto lenger man kommer i svangerskapet, desto nærmere kommer vi grensen for når et foster er i stand til å leve utenfor livmoren.  I dag forløser man for tidlig fødte barn fra uke 24 - 25, - ja det er slik at omlag 5% av barn født i 21 svangerskapsuke overlever. I dag er grensen for selvbestemt abort satt til 12 svangerskapsuke.  Tatt i betraktning den teknologiske utvikling vi har hatt og fortsatt har på dette feltet, er 12 uker en god og fornuftig grense slik jeg ser det.

Å tillate abort så sent i svangerskapet som 7 - 8 måneder, betyr å abortere fostere som vil kunne leve utenfor livmoren. Det er også grunnen til at regelverket i Norge forbyr senaborter så langt ut i svangerskapet.  I dag er det mulig å få utført senaborter inntill 18 svangerskapsuke, og senere også om det foreligger spesielt tungtveiende grunner til det.  Når det gjelder senaborter er den alt overveiende begrunnelse for abort å finne i fosterets status. Da er ikke lenger avgjørelsen om abort eller ikke bare et spørsmål om kvinnen er istand til å bli mor eller ikke, men også et spørsmål om hvem hun føler seg i stand til å være mor for.  Når vi lager lover i dette grenselandet, må lovgivere innse at det er store farer for å ikke bare lovgi en rett til kvinner, men samtidig gir man tydelige poltiske føringer for hvilke egenskaper eller såkalte avvik fra en ønsket normal, som man setter for hvem som gis livets rett eller ikke.  At slike signaler får innvirkning på holdningene til og hos individer som lever med tilsvarende egenskaper ("avvik") er ganske innlysende.

Lege og professor Salvesen uttalerer seg til NRK og anbefaler at det må bli tillatt med abort senere enn 24 svangerskapsuke. Han lukker øynene for flere realiteter i sine kommentarer og synspunkter om kvinners rett til abort etter 7 måneders svangerskap. Han bruker begrepet "ikke-leve verdige liv" uten å si noe om hvem det gjelder for? Hvilke holdninger, eller økonomiske ressurser for den saks skyld, skulle overskrides før man fikk et leve-verdig liv? Skulle det være medisinere som satte grensen eller helseøkonomene? Jeg ønsker meg politikere som gjennom lov viser hvor grensen skal gå. Jeg vil ha mulighet til å la være å stemme på politikere ut fra hvilke lover og politiske idealer de velger å satse på for å bygge et fremtidig samfunn basert på inkludering og likeverd for alle - uansett genetiske egenskaper i indvidet. Det må gå en grense, også for retten til å avslutte livet i mors mage. Det er en kjennsgjerning at det finnes eksempler på aborter utført sent i svangerskapet fordi fosteret har et helt ufarlig og behandlingsbar tilstand som f.eks. leppe/gane spalte. I slike situasjoner hadde jeg for min del ønsket meg både leger og poltikere som sto opp for menneskeverdet og som satte klare grenser for hvor langt vi som samfunn er villig til å gå for å avslutte livet til dem som ikke blir født slik noen hadde gjort seg drømmer og forhåpninger om. Som far er jeg opptatt av å erkjenne at foreldreskap ikke kommer med en garantierklæring, - det gjør heller ingen barn. Ingen forblir slik vi ble født. Vi blir som vi blir opplært til. Vi blir et resultat av de holdninger og den praksis som omgir oss i familien, på skolen, i arbeidslivet og i samfunnet. Derfor ønsker jeg meg poltikere som vil vil sloss for et samfunn for alle. Ikke bare si det, men mene det og vise det i praktisk poltitisk handling.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt