Totalitær anti-diskriminering

Loven Forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, også kalt Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kan få store konsekvenser for samfunnet slik vi kjenner det i dag.

Loven skal gjelde på alle samfunnets områder og gir bare unntak for familieliv og rent personlige forhold. Den gir dog arbeidsgivere rett til forskjellsbehandling i ansettelsesprosesser dersom det er saklig begrunnet i arbeidsgiverens virksomhet, som for eksempel hos religiøse organisasjoner.

Men lovens forbud mot trakassering er generell, og det heter i §8: «Trakassering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.» I lovens proposisjon kommer det frem at trakassering handler om en krenkelse av en persons verdighet.

Når man finleser disse formuleringene i loven, blir det tydelig at vi står overfor store utfordringer med tanke på ytringsfriheten. Hva virker krenkende, nedverdigende eller ydmykende for homofile i dagens Norge? Den nye loven har en klar og logisk sammenheng med innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov. Med innføringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven opphevet Stortinget den naturgitte koblingen mellom biologiske foreldre og barn. Det er viktig å være klar over at Stortinget da ga «medmor» en verdighet på lik linje med kjødelig mor, og med far. Det er derfor naturlig at kritikk av «medmor» som fenomen kan oppleves som en krenkelse av verdigheten for dem det gjelder. Det samme gjelder for menn som har skaffet seg barn ved surrogatmor.

Stortingets vedtak betyr at kritikk av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kan defineres som trakassering. Å hevde at barn blir utsatt for alvorlig diskriminering i en-kjønnede parforhold ved at de blir fratatt mor eller far, blir et angrep på loven selv. At slike påstander vil oppfattes som både fiendtlige og ydmykende av noen homofile, er det ingen tvil om. Og når loven forutsetter omvendt bevisbyrde, er det de som f.eks. forsvarer barns rett til mor og far, som må bevise at de ikke krenker eller trakasserer homofile og bifile.

Vi har med diskrimineringsloven om seksuell orientering fått en lov som likner på det som mange i Norge anklager Russland for, en lov som forbyr arbeid for et politisk ståsted. Det vil for eksempel bli svært vanskelig å føre en kamp for å få tilbake den gamle ekteskapsloven, ettersom homofile aktivister vil kunne påstå at dette arbeidet i seg selv oppleves som krenkende.

Men loven omfatter ikke bare ytringer. Også arbeidsgivere skal bidra til at lovens ånd blir virkeliggjort. Alle arbeidsgivere, også de som har lov til å forskjellsbehandle ved ansettelser på grunn av religiøse grunner, pålegges en aktivitetsplikt internt i sin egen organisasjon.

Arbeidsgivere skal etter den nye loven arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Denne aktiviteten er virksomheten pålagt å gjøre rede for i sine årsberetninger.

Dette innebærer at et konservativt kirkesamfunn blir pålagt å arbeide for en lov og en ideologi som de er dypt uenige i. Og for Den norske kirke blir troen på at man kan leve med to syn en illusjon, siden det bare vil være legitimt å fronte det liberale synet internt i organisasjonen.

Det er vanskelig åkomme utenom ord som«totalitært» i møte med en lov som dette. Proposisjonen til den nye loven bekrefter at hensikten med loven er å bidra til holdningsendringer i samfunnet. Men loven er en logisk konsekvens av et ideologisert syn på kjønn og seksualitet, et syn som ikke er forenlig med klassiske, liberale prinsipper.