Verdidebatt

Vår tids mest aksepterte ondskap

Vi mennesker har et stort iboende behov for å fremstille oss selv som gode skapninger, og benekter eller rosemaler dermed virkeligheten når det oppstår en konflikt mellom vår egen atferd og den moralske fornuft.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sitt essay «Politikk og det engelske språk» av 1946 skrev George Orwell at det politiske språket er konstruert for å få løgner til å høres troverdige ut og mord respektabelt. Med uro observerte han hvordan virkelighetens brutalitet ble forsøkt maskert ved hjelp av eufemismer.

Den umenneskelige bombingen av forsvarsløse japanske landsbyer under annen verdenskrig ble for eksempel omtalt som «passivisering». Massakrer og massegraver i Sovjetunionen – dette var «flytting av grensene» eller «reallokering av populasjonen».

Perverteringen av språket har åpenbart vedvart fram til vår tid.

I stedet for å referere til invasjonen av Irak i 2003 som en krig, vekslet henholdsvis amerikanske og britiske presseansvarlige mellom formuleringene «det irakiske regimeskiftet» og «frigjøringen av det irakiske folk».

Når en NATO-bombe på tragisk vis drepte et titalls uskyldige mennesker under en bryllupsseremoni i Afghanistan, ble den hendige formuleringen «kollateral skade» tatt i bruk for å beskrive hendelsen.

Israels teppebombing av Gazastripen under «Operasjon Støpt Bly» i 2008/2009, der noen hundretalls sivile mistet livet, ble på sin side betegnet som et «kirurgisk inngrep».

Og under den vestlige bombingen av regimetro bakkemål under den libyske borgerkrigen i 2011 var det angivelig ikke tale om en krigsdeltakelse overhodet, men om noe så komisk absurd som en «tidsbegrenset, omfangsbegrenset humanitær intervensjon».

Men ingenting av dette kommer i nærheten av eufemiseringen av en omkring ti minutters prosess, normalisert i vårt samfunn, der et ufødt menneskebarn gradvis suges ut av livmoren og får hode, hjerne, hjerte, armer, ben, hender og føtter hakket opp og skrapet i stykker.

Fremfor å kalle denne veldig makabre, blodige handlingen for hva den virkelig er – nemlig mord av et ufødt menneskebarn – benytter man seg av tilslørende, tekniske og emosjonelt nøytraliserende termer som «abort», «fosterreduksjon» og «svangerskapsavbrudd».

Den britiske forfatteren Peter Hitchens har dessuten påpekt at de kulturelt radikale i dette tilfellet gjør som de fleste sofistikerte mordere har gjort før dem i historien: Å avhumanisere sine ofre før de dreper dem.

Det er således ikke et ufødt menneskebarn som destrueres overhodet, kun en «klump med celler» (som til forveksling minner veldig om et menneskebarn, og som tilfeldigvis har organisert seg til å konstituere fingre, tær og et bankende hjerte).

Også begreper som «foster», «embryo», «fetus» og «svangerskapsobjekt» er med på å objektifisere det ubeleilige barnet som en planlegger å myrde.

En ubehagelig sannhet

Den virkelige grunnen til at det er så ubehagelig å medgi at abort er mord, er at vi er veldig klar over implikasjonene av dette: Det betyr at det er etisk problematisk å ha store mengder tilfeldig, kjærlighetsløs sex.

Her kommer vi også til kjernen i hele den kulturelle revolusjon, og i den evige strid mellom konservative og radikale (sistnevnte for tiden representanter for konvensjonell visdom og knugende konformitet i Norge):

Skal vi kun ta hensyn til egne interesser, i den utstrekning at vi er villig til å drepe våre egne barn for orgasmens skyld, eller er det mer riktig å forsvare prinsipper av moralske begrensninger for å ivareta andres nivå av velvære?

Altfor ofte fremstiller vi oss selv som viljeløse ofre for konsekvensene av egne bevisste handlinger. Dermed foregår diskursen stadig på premisset om at uønsket graviditet er uunngåelig. Intet personlig ansvar eller årsakssammenheng der.

Og når vi forfølger egne interesser på bekostning av andre, later vi som at vi egentlig bedriver hederlige ting som likestillingskamp og selvbestemmelse over egen kropp.

Jeg er slettes ingen pasifist. Det finnes etter alt å dømme legitime påskudd for mord av ufødte menneskebarn. Som alle moralske dilemmaer står vi overfor konflikterende verdier. Alt jeg etterlyser er en større villighet til å diskutere temaet på ærlige premisser, og med en større åpenhet om hvorfor vi feilbarlige mennesker så ofte gjør som vi gjør.

Undertegnede er aldeles ingen engel som svever over samfunnet, men et slett, selvisk menneske som kritiserer det innenfra. Av den grunn har jeg også forståelse for enhver som ender i en så vanskelig situasjon som en uønsket graviditet nok kan være, og i den anledning velger å gå for den enkleste løsningen.

Det er ikke meningen å være dømmende, men å rapportere om virkeligheten slik jeg ser den, uansett hvor ubehagelig den kan være.

Den moralske case

Går det an å finne et moralsk prinsipp som man faktisk kan rettferdiggjøre praksisen med, dersom vi nå, for argumentets skyld, velger å se bort i fra episoder med ekstreme omstendigheter (fare for morens liv, voldtekt o.l.)?

Jeremy Benthams utilitaristiske doktrine lyder «den største lykke til det største antall.» Det synes for meg opplagt at den beste måten å preservere et ufødt barns velvære og fremtidige lykke på ikke er å myrde det.

Skadeprinsippet til John Stuart Mill, avledet fra utilitarismen, avviser gyldigheten til personlig frihet og suverenitet over egen kropp i tilfeller der våre handlinger direkte eller indirekte skader en annen aktør.

Den gylne regel, først artikulert i Analektene om Konfucius, er en etisk læresetning de fleste humanetikere har trykket til sitt bryst. Men vil de følge den? I sin negative form heter den: «Gjør ikke mot andre slik som du ikke kunne ønske at andre gjorde mot deg.»

Jeg har en tradisjon med å spørre mine meningsmotstandere om de kunne ønske at de selv ble drept i livmoren (eller «abortert», om du vil). Foreløpig har ingen svart bekreftende på dette. Dermed er det følgelig moralsk galt å utsette andre for en slik behandling.

Med sitt såkalte kategoriske imperativ formaner Immanuell Kant oss til kun å «handle i akkord med den maksime som man samtidig kunne ønske ble en universell lov.» Igjen er mord av ufødte barn i konflikt med prinsippet, da ingen av oss engang ønsker det for oss selv.

Kant advokerer også at vi ikke skal behandle andre kun som et middel, men som et mål i seg selv. Om vi skulle behandle det ufødte menneskebarnet som et mål i seg selv, ville vi åpenbart ikke ha avbrutt dets vekst gjennom introduksjonen av vold etter vårt eget godtbefinnende.

David Humes emotive moralforståelse tilsier at det er vår emosjonelle respons, med opphav i samvittigheten, som dikterer hva som er rett og hva som er galt. I den anledning kan det henvises til hva selv det abortvennlige nettstedet ung.no opplyser om:

«Det er ikke uvanlig å få en reaksjon etter abort, enten med en gang eller på et senere tidspunkt. Skyldfølelse, sorg og anger er normale følelser etter et slikt inngrep.»

Samvittighetskvaler hos moren i etterkant av «inngrepet» er svært utbredt. Vi føler at det er galt, uansett hvor mye vi (med samfunnets hjelp) har fortalt til oss selv at det ikke er det, og at det er fullstendig urelatert til mord av en faktisk skapning.

Med John Rawls liberale modell om utgangsposisjonen, der vi skal designe samfunnet bak et slør av uvitenhet om hvor vi selv vil havne i strukturen, er forsvar av det ufødte liv nok en gang en naturlig konklusjon, siden det er en ganske stor mulighet for å ende opp i livmor.

I sinnelagsetikken står videre motivene for våre handlinger i fokus. Personlig får jeg meg ikke til å tro at personer med hendene sine tilgriset i andres blod – truende med strikkepinner til neste gang om kritikerne ikke tier – opererer med interessene til sine ofre i tankene.

Også i dydsetikken, hvor personlige kvaliteter som måtehold, rettferdighet og besindighet vektlegges, faller åpenbart mord av ufødte barn for opprettholdelse av et høyt nivå av seksuell promiskuitet utenfor.

I kristendommen finner vi en absolutt kode mot mord nedfelt i de ti bud, en oppfatning av menneskeverdet som hellig og ukrenkelig, og en moralforståelse som tilsier at de sterke har en plikt til å begrense seg selv for beskyttelsen av de svake.

Og i den hippokratiske ed, som forplikter leger til ikke å forvolde skade, fordømmes praksisen eksplisitt («ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer»).

Det finnes de av oss som er instinktivt skeptiske til leger som anser menneskeverdet som krenkbart og eder som verdiløse. Ei heller holder vi politikere som mener at pakter og avtaler er til for å brytes så voldsomt høyt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt