Vi trenger ikke enkle regler for premature

Dersom en 3-åring dør, er det en tragedie som aldri bør skje. Vi føler tydeligvis ikke det samme for premature babyer.

I land vi bør kunne sammenlikne oss med, redder de opp mot 80% av de tidligst fødte, mens en mindre andel får senskader. Det gir positive ringvirkninger for andre grupper syke babyer, som også får økt overlevelse. I Norge redder vi ca 20% av barn født i uke 23. Det debatteres om vi skal senke grensen ytterligere. Mange er imot, noe de begrunner med lav overlevelse og stor risiko for senskader. Men et liv med senskader er sjelden verre enn døden.

Studier viser at premature som vokser opp beskriver sin livskvalitet som like god som sine jevnaldrende, uavhengig av senskader.

Fare for senskader betyr heller ikke at det er feil å satse. Vi kan ikke vekte fysisk smerte opp mot gleden av å bli lest for eller holdt, eller mot gleden av å oppleve sol og regn. Det er umulig å måle livskvalitet. Man kan balansere de positive mot de negative sidene, men vi vet ikke hvor stor vekt vi skal ilegge hver faktor. Og hva med alle faktorer vi glemmer å ta med?

Det å tilbakeholde aktiv behandling for premature som ikke forventes å klare seg, for så å bruke det dårlige utkomme til å rettferdiggjøre avgjørelsen, blir et selvoppfyllende profeti. Dessuten blir vi dårligere til å redde eldre premature.

Eldre barn eller voksne med 20% sjanse for overlevelse vil alltid bli forsøkt reddet. Vi har ingen øvre aldersgrense for hjerte-/lungeredning. Det er betenkelig med en absolutt nedre aldersgrense, og det er betenkelig at vi tillater at premature, med like gode odds som eldre pasienter, legges til side for å dø. Kanskje skyldes vår aksept av praksis at premature ikke har opparbeidet sterk tilknytning ennå, kanskje skyldes det at vi er i gråsonen der abort tillates. Men menneskeverdet etter fødsel skal være konstant, vi skal beskytte og behandle pasienter uavhengig av ytre faktorer. Allikevel satses det i større grad på premature med eldre foreldre, etter kunstig befruktning, og der foreldrene har høyere utdannelse, enn de med yngre foreldre, uten utdannelse. Noen premature er tydeligvis likere enn andre.

Vi trenger ikke enkle regler for vanskelige avgjørelser, vi trenger ingen absolutt grense. Dessuten - i etisk vanskelige situasjoner, når medisinsk utfall er usikkert, er foreldre som oftest vel så godt rustet til å ta avgjørelser for sitt barn som legene. Og det er de som skal leve med konsekvensene.

Innlegget ble først trykket i VG, onsdag 5. februar 2014.