Mellom dialog og profeti

«Jeg vil nekte å komme til en homofobisk himmel. Ja, jeg vil heller si nei, takk, jeg vil mye heller komme til det andre stedet.»

Erkebiskop Desmond Tutu uttalte dette for et halvt år siden. I samme intervju sa han at han aldri ville tilbe en Gud som er homofob, og han sammenlikner diskrimineringen og undertrykkingen av lesbiske og homofile med apartheid. I Norge har biskop em. Rosemarie Köhn lagt seg på tilsvarende linje.

Det er frigjørende og livsbekreftende at biskoper sier noe som jeg kjenner er sant i hele meg. Når Tutu og Köhn sier dette, går de inn i profetens sted. Profeten som roper: «Hør! Hør!» og er sikker på Guds vilje og hva som er rett.

Påvise overgrep. Dette er en viktig del av kirkens tradisjon og oppgave: Å kjempe mot undertrykkelse og påvise overgrep og destruktive handlinger har alltid vært et kall for Guds folk. Utfordringen er at denne kompromissløse holdningen står i konflikt med ønske om dialog mellom parter som er uenige. Dette blir tydelig i spørsmålet om homofilt samliv.

Kirkesplittelse, bibeltroskap, enhet, uenighet, synd og diskriminering er ord som kan beskrive diskusjonen om LHBT (lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner) i kirken. Noen mener LHBT blir diskriminert, mens andre mener at det er de konservative som nå blir diskriminert.

Verdifull. Jeg har vært en aktør i diskusjonen siden 2006, og er blitt stemplet som aktivist, en som ønsker å ødelegge kirken og ikke er tro mot det kristne budskapet. Grunnen til at jeg kastet meg inn i kampen, er at jeg fikk et kall om å fortelle kirke og folk at homofil og lesbisk kjærlighet er like verdifull og like skapt av Gud som heterofil kjærlighet.

At kirken tradisjonelt har tatt feil, og at homofile og lesbiske ikke trenger å velge mellom å elske et annet menneske og å tro på den kristne guden. Dette kallet ble bekreftet av teologien og bibeltolkningen jeg hadde lært gjennom teologistudiet på Menighetsfakultetet og på Wartburg Theological Seminary i USA.

Jeg har selv tatt feil og ment at lesbiske og homofile må leve avholdende. At Guds ord var klart og tydelig og Bibelen entydig. Men gjennom å møte Gud og meg selv på nytt, ble også teologien endret. Nå mener jeg at Bibelen støtter synet om at lesbiske og homofile også skal få mulighet til å finne en livspartner og samtidig være fullverdige kirkemedlemmer. Noe annet er galt. Den samme konkusjonen har en kommet til i apartheid-spørsmålet. Det samme har skjedd i spørsmålet om slaver og kvinnens plass i samfunn og kirke.

Ropt for livet. Utfordringen er at profeten og diplomaten går vanskelig sammen. Profeten roper ut Guds vilje, og krever umiddelbar omvendelse. Budskapet skal anerkjennes. Diplomaten vil derimot bevege den andre i sin retning, og samtidig forstå hvor den andre befinner seg. Det er alltid rom for kompromiss. Jeg har mange ganger blitt kritisert for å være unyansert og bastant. Det de ikke har forstått, er at jeg har ropt for livet. Jeg har ropt høyt, for at troen min skal overleve. Jeg har ikke hatt luksusen å kunne forhandle om denne sannheten, selv om jeg har prøvd å være forståelsesfull som mulig.

De som krever at lesbiske og homofile skal gå i dialog med meningsmotstandere, forstår ikke hvor dypt dette går. Om andre ønsker å i dialog og forhandle om oss, må det være opp til dem. Det er ikke min jobb. Jeg er som sagt kalt til å rope ut at vi er like bra, like skapte og like gode til å elske som alle andre. Det mener jeg vi må få gjøre også i kirken.

Profetenes tegn. Jeg håper årets kirkemøte får stå i profetens tegn. At Den norske kirke endelig anerkjenner budskapet Tutu, Köhn, og mange av oss andre har ropt: Gud er ikke homofob, og nå tiden inne for at kirken skal feire lesbiske og homofile kjærlighet. At flertallet av biskopene nå også mener dette bør gjøre Kirkemøtet sikker i sin sak.

Ikke avvis oss enda en gang. Da tror jeg faktisk ikke dere gjør Guds vilje.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.2.2014