Verdidebatt

Når er vi pilegrim?

For noen holder det med å gå til kirken hver søndag eller til en kjærestes grav

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi vet alle at vi skal dø. Vi dør litt hele tiden - og til slutt er det ikke mer. Underveis leter vi etter mening. Vi finer ikke alltid svarene i oss selv. Av og til er vi på sporet av noe utenfor oss selv. Vi føler at vi er på vei. Kanskje har vi hatt en god opplevelse og føler Guds nærvær - eller kanskje har vi det mer som predikeren og  er omgitt av tomhet, eller kanskje tror vi oss oppgitt som en Job, eller som Guds sønn, når han fortvilet roper  -min far hvorfor har du forlatt meg?

Til tross for fortvilelse gir vi ikke opp. En dame jeg kjenner vil gå til Santiago de Compostela. Hun ville oppsøke fellesskapet og utfordre skjebnen. Hun ville rydde opp i livet sitt. Hun visste at caminoen ville gjøre henne godt. Den gjør henne godt - hun er på vei og vil være der om noen år. Hun er blitt pilegrim. .

Min venninne er på vei til Santiago de Compostela. Hun begynte et sted i Tyskland og går noen uker av veien hvert år. Hun kan ikke som de gamle pilegrimer bare forlate alt. Spørsmålene ligger hjemme og svaret kanskje i Santiago de Compostela. Eller kanskje finnes svaret bare et sted underveis. Det vil hun kanskje vite en dag. «Helligstedet» er fiskeren og apostelen Jakobs grav. Jakob ble halshogget i Jerusalem (og således kristenhetens første martyr). Liket ble plassert på en båt og fikk drive avgårde uten ror og mannskap. Det endte opp ved Spanias kyster og senere i en grav under katedralen i Santiago.. Jakob var sønn av jomfru Marias søster og således Jesu søskenbarn. Millioner av mennesket vandrer årlig til St. Jakobs grav. Vi håper alle på mirakler.

Det gjorde også de mange som vandret til Selja. Her kunne man komme nærmere de hellige Seljumennene. Irske munker som fant veien til Selja - eller som drev i land der - med seg hadde de prinsessen som ikke ville gifte seg med en hedensk vikinghøvding .De gikk senere alle i døden på Selja, da Sunniva ba til Gud om å få slippe møtet med flere truende hedninger - hun ba til sin Gud og omkom da steiner  raste sammen foran hulen hvor hun og hennes reisefølge befant seg . Siden kom miraklene. Siden vokste fortellingen. Og hvorfor ikke? Her møter vi båtflyktningen som ikke gir avkall på sin integritet, og som går i døden for våre synders skyld.

La oss vandre mot dette. I Norge ble det forbudt å gå i pilegrim etter reformasjonen. Noen fortsatte likevel med dette i all hemmelighet, og nå er vi stadig flere som er underveis. Vi søker også mot Selja. Fortellingen om Sankta Sunniva er oppmuntrende. Vi går gjerne der hvor vi kan minnes henne. Fortellingen gjorde også inntrykk for 800 år siden. Benediktinere reiste et kloster her, og pilegrimene strømmet til. Olav Tryggvason, Olav Haraldsson de var begge innom helligstedet. Noen sier at kirken vår ble unnfanget nettopp her.  I dag er det bare ruinene tilbake, men her lengst vest i landet møter vi dramatisk natur og sporene av klosteranlegget  som setter oss på sporet av en tid hvor alt var tro og mening. Mange av oss søker mening og sammenheng. Underveis mot minnene, sporene finner vi kanskje igjen veien til troen ( på livet?).

For noen holder det med å gå til kirken hver søndag eller til en kjærestes grav

klosterruiner på selja (C) Nils Krister Larsen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt