What does the Ateists say?

Og det er riktig nok: Evidens i betydningen at mange forsøk gir samme resultat, finnes ikke for Gud. Dette naturligvis fordi miraklenes natur er nettopp at de representerer unntakene fra naturlovene. Hvis det var slik at mirakelet kunne gjentas uendelig mange ganger med samme resultat, så var det jo ikke lenger et mirakel, men en naturlov.

Jeg har derfor heller ikke evidens, i ordets egentlige betydning, for Guds eksistens. Men jeg har etter nøye overveielser kommet fram til at jeg vil dele følgende selvopplevde historie med VD’s lesere. Og bare for å understreke det med en gang: Dette handler ikke om meg, men om Gud. Dette er viktig for meg å understreke, siden historien lett kan oppfattes å sette meg i sentrum:

Høsten 1993 var jeg med en liten organisasjon som het Israelshjelpen til Nord-Kaukasus for i samarbeid med Jewish Agency å frakte jøder fra hele regionen med buss til flyplassen i Mineralnie Vody der JA organiserte flyvninger til Israel for jøder som ville vende hjem til Israel. Etter et kapringsforsøk mot bussene fra mafiaen i Derbent, valgte JA-representanten å foreløpig sende oss hjem. To busser ble imidlertid stående over vinteren i påvente av den videre utviklingen. I mai -94 måtte derfor jeg og en annen sjåfør dra ned til basen vår i Pjatigorsk for å hente dem. Men det var ennå ikke avklart om vi bare skulle ta dem med hjem, eller om vi nå kanskje skulle slå oss sammen med Exobus-prosjektet til Phil Hunter og Good News Travels fra Hull, England, som drev samme type arbeid i Kiev og Ukraina.

Ei av jentene ved JA-kontoret så da, sammen med et par venninner, muligheten for en liten ferie med gratis skyss, enten dette nå ble til Kiev eller til Moskva. Disse ble med i min buss, siden jeg kunne litt russisk.

Utpå kvelden nærmet vi oss grensen til Ukraina og vi var i behov for å få strøm til satellitt-telefonen vår for å komme i kontakt med Norge for endelig beskjed. Vi stoppet i en liten by, men fant ut at post og andre offentlige kontorer der vi evt kunne få låne strøm, var stengte. Vår eneste mulighet var å banke på hos private. Jeg og jentene gikk derfor inn i en lavblokk med leiligheter, mens min kollega passet bussene. Vi banket på første og beste dør, og ble tatt imot av et middelaldrende ektepar, dvs først og fremst av mannen. (Begge var nok noe alkoholiserte, og hun virket kuet under ham.) Vi gikk inn alle fire, men fant raskt ut at kontaktene ikke passet. Vi snudde derfor for å gå ut igjen.

Men da sto han der, mannen. Han hadde låst døren, og stilt seg opp foran den med kniv i hånden, og kommanderte oss nå til å sette oss ned på en divan. Vi hadde ikke annet valg enn å lyde, og der satt vi mens han strenet fram og tilbake foran oss med kniven i hånden, mens han vurderte hvordan han best kunne utnytte situasjonen. Selv satt jeg og «tunet», dvs ba til Gud, og lurte på hvordan Gud kom til å løse dette. For av en eller annen grunn (Gud), så var jeg ikke redd, men tvert imot full av tillitt til Gud (takk Gud!). Etter å ha sittet slik en stund, med mannen gående og viftende med kniv foran oss, så begynte han så smått å vise interesse for en av jentene.

Spontant ,og før jeg fikk tenkt meg om, reiste jeg meg da opp og sa med bydende stemme, men likevel i høflighetsform, som det sømmer seg på russisk: «Gi, er De snill, meg nøkkelen!». Mannen, som til nå stolt og arrogant hadde strenet rundt på gulvet, sank umiddelbart noe sammen. Han forsøkte å si noe, men hver gang han forsøkte, så avbrøt jeg ham med den samme høflige «kommandoen». Etter hvert sank han så mye sammen at han satte seg ned ved kjøkkenbordet som sto like ved, og han la til og med kniven fra seg på bordet. Situasjonen var altså ikke lenger så truende, men å gi meg nøkkelen, det gjorde han ikke.

Plutselig så slo det meg at: «Men Sigurd, du har ingen rett til å be om å få nøkkelen av mannen. Verken nøkkelen eller leiligheten tilhører deg, og du har derfor ingen Gud-gitt rett til å be om det. Det du derimot har Gud-gitt rett til, er å be ham om å åpne døren og slippe dere fri, for han har på sin side ingen rett til å holde dere fanget.»

Jeg fortsatt derfor i stedet med å si, fremdeles i bydende høflighetsform: «Åpne, er De snill, døren!». Umiddelbart reiste mannen seg opp og begynte å subbe seg mot døren, mens han spakt mumlet «da, da, da» (ja, ja, ja).

Da jeg nå så hvilken autoritet jeg hadde over mannen, så var det min tur til å bli arrogant. Jeg sluttet å vise mannen respekt. Jeg la høfligheten til side og begynte i stedet og bare kommandere enkelt: «Åpne døra!».

Som ved et trylleslag var all min autoritet forduftet; jeg så hvordan skikkelsen foran meg reise seg og var i ferd med å innta sin gamle stolte og arrogante «her er det jeg som bestemmer»-holdning. Jeg gikk umiddelbart tilbake til den respektfulle, men bydende, høflighetsformen. Mannen sank sammen igjen, åpnet døren, og lot oss gå.

Opplevelsen lærte meg mye om hvilken autoritet vi som Guds barn kan ha. Men like mye om grensene for denne autoriteten. Jeg må være ærlig å si at hendelsen er utrolig sterk å tenke tilbake på. Jeg håper den kan være til oppbyggelse for mine kristne søsken her på VD.

Men jeg lurer også på hva ateistene (og andre) her på VD tenker om en slik historie….?