Verdidebatt

Sommerfeldt tydeliggjør kirkens splittelse

Biskop Atle Sommerfeldt uthuler kirkens fundament og legger veien åpen for vilkårlighet i bruken av Skriftens konkrete forkynnelse til lære og liv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg gjør (Vårt Land 3. februar) sitt ytterste for å marginalisere oss som lærer at alle synder, også de seksuelle, skiller oss fra Gud, og at aksept for synd derfor splitter kirken.

Sommerfeldt omtaler den kirkelige situasjonen som et «forsonet mangfold». Slik hopper han bukk over to selvsagte forhold. For det første tar han ikke på alvor at kirken for øyeblikket aksepterer to typer helt ulik lære i kirkens seksualetikk, og at det nettopp er forskjell i lære som ifølge vår lutherske bekjennelse skaper kirkesplittelse.

Overser. Dernest overser han at alvoret i spørsmålet handler om kirkens forkynnelse om synd, og om oppgjør med dette. Når en prest i forbønnshandling velsigner som Guds gode skapervilje handlinger som kollegaen i skriftemål avløser som synd, har kirken utstyrt seg med to slags veiledning om forsoning og om veien til fred med Gud. Da er den splittet.

De av kirkens biskoper som vil forkynne Bibelens og den verdensvide kirkes klassiske lære om at ekteskapet bare er mellom mann og kvinne, bør merke seg Sommerfeldts bruk av deres posisjon. Kirkemøtevedtaket fra 2007 som likestiller motstridende lære og bispemøtevedtaket om full aksept for «ikke-liturgisk» forbønn i 2008, har gjort et dypt teologisk spørsmål til simpel kirkepolitikk.

Jeg vil derfor spørre biskoper som for fredens skyld har akseptert forbønnshandlinger som de er imot: Kan deres åndelige lederskap leve godt med å bli brukt slik biskopen i Borg gjør? Vi som fastholder den bibelske og felleskirkelige lære om ekteskapet mellom mann og kvinne som seksuallivets rammer, må finne sammen i den åndelige kampen som foregår i vår kirke. Dette står om så mye mer enn kirkepolitikk.

Avslører. Biskop Sommerfeldt avslører seg klarest i sin uttalte mangel på tillit til Bibelens apostoliske autoritet. I strid med reformatorisk kristendom slår han fast at kirken ikke kan forholde seg til skriftordet som sådan, men til overordnede linjer om Guds handling i Kristus og om nestekjærligheten.

Slik uthuler han kirkens fundament og legger veien åpen for vilkårlighet i bruken av Skriftens konkrete forkynnelse til lære og liv. Alle som vil holde fast ved klassisk kristen tro, må være på vakt mot denne typen bibelbruk. I både kirker og bedehus trenger vi en ny tillit og kjærlighet til Guds ord slik det er gitt videre av profeter og apostler. Det er ved deres ord vi blir vis til frelse ved troen på Jesus Kristus og satt i stand til all god gjerning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. FEBRUAR 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt