Atle Sommerfeldt

28

Ekteskapet - ikke avgjørende 
for kirkens enhet

De som mener ekteskapet er et bekjennelsesspørsmål, svekker bekjennelsen i langt mer sentrale spørsmål.

Publisert: 3. feb 2014

I den pågående prosessen med å avklare Den norske kirkes holdning til den inkluderende ekteskapsloven av 2009, er det synliggjort tre hovedposisjoner.

Den ene posisjonen mener at homofilt samliv er synd og derfor ikke kan gis anerkjennelse verken av staten eller av kirken.

Den andre gruppen anerkjenner «at også mennesker av samme kjønn kan elske hverandre og ønske å leve i tillit, troskap og samhold livet ut. De bør ha rett til å gjøre det i former som ivaretar og ordner dette sam-
livet» (Bispemøtets fellestekst). De fleste i denne gruppen har reservasjoner mot ekteskapsloven fordi de mener at ekteskapet som institusjon ikke kan inkludere likekjønnet inngåtte ekteskap. Hovedsynspunktet er at uavhengig av hva staten gjør, kan ikke kirken gi en liturgisk aksept av et likekjønnet ekteskap.

Den tredje gruppen vil hevde at det ikke er tilstrekkelige teologiske grunner til å avvise en inkluderende ekteskapsforståelse. De åpner derfor for at det kan utvikles en liturgi for inngåelse av slike ekteskap og for velsignelse av alle borgerlig inngåtte ekteskap etter den inkluderende ekteskapsloven fra 2009.

Mangfold. Disse tre hovedposisjonene vil sannsynligvis finnes i Den norske kirke i uoverskuelig fremtid slik de gjør i våre nærmeste søsterkirker. Utfordringen er derfor å utvikle et forsonet mangfold, det sentrale enhetsbegrepet i den økumeniske bevegelse. I et forsonet mangfold forsones vi av bekjennelsen til Den treenige Gud og Guds handling for oss i Jesus Kristus slik dette uttrykkes i Skriften og de oldkirkelige bekjennelsene. Et samlet bispemøte har fastslått at de syn som kommer til uttrykk i Bispemøtets uttalelse, er en akseptert del av et forsonet kirkelig mangfold. Også de som avviser homofilt samliv inkluderes gjennom BM-vedtaket i 2008 selv om disse ikke er representert i dagens bispemøte.

I dagens debatt er det de som tilhører en fjerde posisjon som er mest høylytte. De mener at synet på homofili, homoseksualitet og ekteskap er bekjennelsesspørsmål og at hele Bispemøtet bryter med kirkens bekjennelse. De finner det derfor teologisk legitimt å avvise Jesu og Paulus sine påbud om å fastholde kirkens enhet i et forsonet mangfold og etablerer dermed en annen bekjennelsesgrunn enn de oldkirkelige bekjennelsene.

Nytolke. Skriften og bekjennelsen gjør ikke homofili, homoseksualitet eller ekteskapet til et bekjennelsesspørsmål som kirkens enhet står og faller med. Andre argumenter må brukes for å legitimere at vi skal nytolke Skriften og bekjennelsen slik at disse spørsmålene gjøres til en hovedsak for kirken.

De mange innlegg og annonser som denne grupperingen produserer, gjør ikke dette. De argumenterer indirekte ved at det de mener er konsekvensene av andres syn gjøres til bekjennelsesspørsmål.

Siden jeg er en av dem som får disse sterke anklagene mot meg, tar jeg i denne omgang opp fire
temaer: Skriftsyn, advarsler om samfunnsfare, å holde frem testspørsmål og forholdet til andre kirker.

Skriftens autoritet. Det hevdes at å akseptere homofilt samliv undergraver Skriftens autoritet fordi dette bryter med eksplisitte utsagn i både Det gamle testamentet og Det nye testamentet.

I en luthersk kirke er ikke Skriftens autoritet knyttet til å fastholde enkeltutsagn om det kristne livet, men å fastholde Skriftens fokus som er Guds handling for oss og med oss i Kristus fra skapelse til forløsning, og til budet om nestekjærlighet. Min posisjon styrker derfor Skriftens autoritet fordi den fokuserer på Skriftens kjerne og fastholder Skriften autoritet på det som er dens spesielle Gudsåpenbaring.

Ideologisk misbruk. I tradisjonen fra Bispemøtet i 1954 hevder en at akseptering av homofilt samliv har store samfunnsmessige konsekvenser, særlig for barns oppvekstmiljø. Min oppfatning er at dette er en ideologisk og ikke teologisk påstand. Posisjonen deres forankres i ekteskapet som en såkalt skaperordning. Teologihistorien viser at skaperordningsbegrepet er svært utsatt for ideologisk misbruk, preget av samtidens ideologi.

Testspørsmål. En etablerer noen såkalte testspørsmål som ikke i seg selv er bekjennelsesspørsmål, men som det hevdes avdekker om en egentlig er Skrift– og bekjennelsestro. På 70-tallet var det synet på kvinner i kirke og samfunn og kvinners ordinasjon til prestetjeneste som var testspørsmålet for bekjennelsestroskap. Mange av dem som den gangen gjorde dette til et testspørsmål, har nå endret syn, men gjør nå synet på homofili og ekteskap til det nye testspørsmålet. Min posisjon er at en slik testspørsmål-ideologi er tidsåndsbestemt og kirkepolitisk og derfor begrunner dårlig et spørsmåls bekjennelsesstatus.

Kriminalisering? Det hevdes at vi må ta hensyn til våre økumeniske relasjoner der mange samarbeidende kirker fastholder motstand mot å akseptere homoseksualitet og en inkluderende ekteskapsforståelse.

Men hvilke holdninger i for eksempel kirkene i Afrika og Øst-Europa er det vi skal ta hensyn til? Mekane Yesus-kirken deltar i «Det fellesreligiøse 
Rådet i Etiopia mot homoseksualitet» – som i likhet med den anglikanske erkebiskopen i Uganda og kirkeledere i mange andre afrikanske land ønsker strengere straffer for homoseksualitet.

Er det disse holdningene vi skal ta hensyn til? Eller er det Den russisk-ortodokse kirkes støtte til å kriminalisere homopositive ytringer og organisasjoner vi skal ta hensyn til? Realiteten er at den økumeniske kirke er delt i dette spørsmålet og gir liten veiledning for oss. Vi må derfor arbeide for gjensidig anerkjennelse og ikke la dette spørsmålet bli sentrum.

Undergraver. Denne feilfokuseringen hos dem som mener ekteskapet er et bekjennelsesspørsmål, svekker bekjennelsen i langt mer sentrale spørsmål. Det klareste eksempelet er at de undergraver kirkens dåpsteologi ved å ha få begrensinger på samarbeide med kirker og menigheter som ikke anerkjenner Den norske kirkes dåp.

Alvorlig er det også at de skaper usikkerhet og frykt hos mange kristne når kristne ledere hevder at dette spørsmålet avgjør om en er innenfor eller utenfor den kristne menighet. Det legger utålelige byrder på menneskers samvittighet og bidrar til å dra offentlighetens oppmerksomhet bort fra kirkens bekjennelse og Skriftens sentrum. Da er en ganske langt fra en bekjennelsesfundert, evangelisk-luthersk kristendom, og bidrar ikke til å skape et forsonet mangfold der ulike syn kan leve respektfullt ved siden av hverandre og ha hjemstavn i den samme kirke.

FØRST TRYKT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 3. FEBRUAR 2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #151

Jostein Sandsmark

91 innlegg  455 kommentarer

"Det beste for menneskene - - "

Publisert over 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.


Statistikken sier noe annet enn deg. Sist jeg så en var det temmelig likt fordelt mellom homo-/heteropar mht skilsmisser. Det er ingen grunn til å tro at en av gruppene er bedre enn den andre. Hvorfor skulle det være slik i så fall? Så nevner du barna.

Det er ikke jeg som sier noe om skilsmissehyppigheten for homofile og lesbiske. Både før og etter denne kommentaren fra Njål Kristiansen viser Statistisk Sentralbyrå at hyppigheten er klart større for gruppene som gifter seg samkjønnet. 

"Hvorfor skulle det være slik?" spør han videre. Jeg forestiller meg at et brutt forhold er et klart tegn på ikke-lykke. Hvorfor skulle de ellers forlate dette samlivet som "er det beste," - hvis det ikke var u-utholdelig?

Det er da rart at det som skulle være det optimale samlivet - at partene der oftere må ta det vonde skrittet og skilles?

Men "det beste" må også ses i videre perspektiv enn bare for det enkjønnete paret. Det er jo nettopp dette som rulles opp for oss - i media som våger å ta opp slikt: Problemene som skapes for barn med opp til 5 foreldre, surrogatien og etikken (mangel på etikk) ved utstrakt bruk av bioteknikk.

Hva med "suget etter far" - som E. Rimehaug skriver om, og higet etter å kjenne/finne sin identitet og sine røtter. Er der også "barnas beste" som har fokus og forrang i et enkjønnet samliv? 

Kommentar #152

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Jostein Sandsmark. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke jeg som sier noe om skilsmissehyppigheten for homofile og lesbiske. Både før og etter denne kommentaren fra Njål Kristiansen viser Statistisk Sentralbyrå at hyppigheten er klart større for gruppene som gifter seg samkjønnet.

Homofilt samliv er nok ikke mer optimalt enn annet samliv. Homofile er en del av verden, og en del av verdens lodd hvor de også bærer den samme lodd som andre. Uansett samlivsform ligger det personlige belastninger bak og jeg vil ikke legge sten til byrden for noen av de som har brutte relasjoner. 

Vi kan alle ha opplevet at skatten vi fant ved foten av regnbuen ikke var den skatten vi søkte.

I gamle dager valgte homofile å heller avsverge eller underkue sin homofil og giftet seg heterofilt, sørget for et visst antall barn kanskje, og bygget opp en passende fasade. Var de lykkelige da? Var samfunnet lykkeligere med kjennskapen til at rundt omkring satt både homo- og heterosexuelle i ulykkelige ekteskap? Gavnet det barna at mor og far var ulykkelige med hverandre?

Enten relasjonene er slik eller slik, kan man ikke dekke over at legninger har eksistert i parforhold uavhengig av barn. Hvis fortielse og underkuelse er modellen er naturligvis en hver skilsmisse et nederlag man ikke skal ta, men heller holde ut inntil døden skiller oss ad. Jeg ser det problematiske i at barn opplever splittede familier og jeg ser det like problematiske i at noen barn får ugreie storfamilierelasjoner. Samtidig måtte det vært bedre om man hadde hatt aksept for at noen ikke er disponert for å gifte seg heterofilt, og da heller burde latt det være i utgangspunktet. Det er hovmodig å etterpå fastslå med et fett glis at "til pass for dem" eller "hva sa jeg". Hvis man først har havnet i en ulykkelig situasjon må det være bedre om vi forsøker å finne løsninger som fungerer for de berørte parter. Langt fra alle samkjønnede par har barn. De som har barn har dem gjerne fra tidligere relasjoner, men barn i felles relasjon er relativt få. 

Jeg er ikke i tvil om at både enkeltpersoner og omgivelser kan gjøre mer for å lette barnas byrde. Én ting man kan gjøre i den forbindelse er å akseptere barna med den bakgrunn de har fått, og fra samfunnets side legge til rette for aksept både av foreldre, deres valg og den situasjon som har oppstått uten å legge sten til byrden. Det vil si at vi gjør rom for de som er i vanskeligere situasjoner enn oss selv ved å ta alle med i kretsen uavhengig av sosiale kår.

Jeg er for egen del ikke noen tilhenger av surrogati eller befruktning med donorprodukter hverken av den ene eller annen art. Det spissede forsvaret for disse formene får andre gjøre, men jeg vil vokte meg vel for å rette et spesielt søkelys på de som er i den situasjonen, på de som er frukter av foreldres valg selv om de er unnfanget i utlandet til den utstrekning at barna skal lastes. Jeg ser helst at barn alminneliggjøres uansett opphav og bakgrunn, og at barn er barn slik vi har fått bukt med uttrykket "lausunge". Såpass sosialt sinnelag burde vi kunne vise uten å synes at vi krenker oss selv ved å være lindrig i vår adferd. 

Jeg er glad for at samfunnet sørger for vielser for samkjønnede par og forventer ikke at noen kirkesamfunn skal gå inn for det samme. Det er forskjell på samfunnet som sekulær stat og som teokrati. Jeg foretrekker det sekulære samfunn og vil ikke forlange noe av noen kirke som den ikke kan stå inne for. Det lys burde skinne over alle kirke/homodebattene om dagen. Det er ikke samfunnets fremtid som avgjøres, men kirkenes forhold til homofile. Den tid da kirken kunne bestemme samfunnets lover er forbi. 

PS; Et annet sted påpekte jeg noe angående ditt abortsyn. Du har også utelatt å svare på dette. Tøff som du er fikser du sikkert den biffen.  

Kommentar #153

Ruth Hauge

0 innlegg  315 kommentarer

Personlige belastninger?

Publisert over 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Homofilt samliv er nok ikke mer optimalt enn annet samliv. Homofile er en del av verden, og en del av verdens lodd hvor de også bærer den samme lodd som andre. Uansett samlivsform ligger det personlige belastninger bak og jeg vil ikke legge sten til byrden for noen av de som har brutte relasjoner.

Kaller du det en personlig belastning når en kvinne bryter ut av ekteskapet for å raelisere seg selv? Eller når en mann er lei av en kone han har brukt opp, eller han/hun som etter mange år har bestemt seg for "å komme ut av skapet"?

Jeg vil heller ikke legge belastninger til hva man måtte ha av grunn, men jeg vil heller ikke lette byrder som er av egoistiske grunner. Man må ta konsekvensene av sine handlinger.

Ingen med sine fulle sanser i behold vil i dagens Norge tro at ting løser seg av seg selv. Ingen vil heller av samme grunn tro livet er problemfritt.

Men evner man ikke å jobbe med ekteskapet og heller bryter ut, vil man heller ikke greie det neste. og ikke det neste.

Livet er ikke problemfritt, og jeg vet at noen får mer å hanskes med enn de aller fleste. De som kjenner meg og min ektemake vet hva vi har hatt å slite med. Men vi holder ut, for det er mer å vinne enn å tape.

Respekt er et ord man også bør ha med. Og i det ordet ligger også respekt for både hverandre og barna.

Jeg vil presisere at jeg vet noen ikke kan leve i voldelige ekteskap. Jeg har forståelse for alle sider, men i kirken blir det fullstendig feil å gjøre mot Guds eget ord. 

Kommentar #154

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Ruth Hauge. Gå til den siterte teksten.
Kaller du det en personlig belastning når en kvinne bryter ut av ekteskapet for å raelisere seg selv? Eller når en mann er lei av en kone han har brukt opp, eller han/hun som etter mange år har bestemt seg for "å komme ut av skapet"?

Et hvert samlivsbrudd er belastende for alle som er i samlivet. Det er av de virkelig store prøvelsene i livet på linje med død i nære relasjoner, flytting, brann og tap av jobb. Jeg finner det vanskelig å anbefale noen å skille seg. Slik jeg opplever det er det best å holde ut, men jeg er klar over at det ikke alltid lar seg gjøre. 

Jeg vet ikke om man jobber nok med sitt forhold. Min erfaringsbakgrunn er for spinkel til at jeg kan generalisere. Min anbefaling vil være at man forsøker helt inntil det ikke lenger er evident at det ikke finnes annen utvei.

Det andre du skriver vet jeg ikke om jeg har noe forhold til.  

Kommentar #155

Ruth Hauge

0 innlegg  315 kommentarer

Til Sommerfeldt - igjen

Publisert over 5 år siden

Jeg ser ikke mye fra deg her, men håper du følger med: 

Først: Dere biskoper og prester som ivrer for likekjønnet ekteskap bruker nestekjærlighetsbudet i deres argumentasjon. 

Men nå er det jo sånn at nestekjærligheten ikke krever noen fysiske gjerninger. Den krever intet, faktsik. Det burde, etter mitt syn, holde for dere med følgende: "Delt glede - dobbelt glede. Delt sorg - halv sorg". For det å dele i sjel og ånd er mye større gjerninger enn de fysiske. 

Det fysiske krever og krever og blir aldri mett og utøst. Ånden derimot, den gjør både mett og utørst i Kristus Jesus. Dere vil ha mye mer igjen for å være en neste i ånden, men dere hykler nestekjærlighet.

Muligens blir det noen ekstra i kirkebenkene hos dere som blir klødd i øret, men mette blir de ikke.

Jeg har merket meg at dere mener dere å være bedre apostler og teologer enn Paulus, men noen plass i Bibelen vil dere ikke få. 

Les hva han sier, mannen som en gang var en grusom mann, men som fikk åpenbart lyset. Ja, det er sikkert grusomt å lese hva Jesus åpenbarte for ham, men det skal svi. Merk deg hva han sier om å være ett - sånn er også ekteskapet mellom mennesker:

Rom 6 : Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større?  2 Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?  3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?  4 Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.  5 Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. 6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden.  7 For den som er død, er befridd fra synden.  8 Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham.  9 Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. 10 For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. 11 På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. 

Selv opplever jeg disse spørsmålene som ganske avgjørende for kirkens enhet, for nå er kirken delt - her også - hvor mye mer tåler kirken? Hva blir det neste?

Kommentar #156

Ruth Hauge

0 innlegg  315 kommentarer

Vet ikke det

Publisert over 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Et hvert samlivsbrudd er belastende for alle som er i samlivet.

En kan vel ikke si det, for da ville man vel fortsatt i samlivet? 

Men nå er de først og fremst visse biskoper og prester jeg har problemer med her:

Det er de som gjør meg til deltaker i dette, siden de er talsmenn for min menighet. De gjør meg dermed til deltaker, og det liker jeg ikke. De sårer meg (og alle mine medsøsken) kraftig med dette de gjør. De svikter meg og mine søsken for kjøttets skyld, og det er vondt!

De gjør min tro og ånd til spott og spe.

De underkjenner også Guds ordning. De gjør Gud til en verdslig, etter mitt syn.

Kommentar #157

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Ruth Hauge. Gå til den siterte teksten.
En kan vel ikke si det, for da ville man vel fortsatt i samlivet?

Nei, det finnes samliv som er så belastende at de ikke kan fortsette. Da er det også riktig å bryte ut. Jeg tipper at jo mer belastende samlivet er kan det av og til vise seg å være svært belastende å bryte ut. Noen ganger er det dessverre ingen annen løsning. 

Kommentar #158

Helge Skår

45 innlegg  330 kommentarer

Borg biskop har ført homofilidebatten til lokalplanet

Publisert over 5 år siden

Pga, lav interesse for denne tråden jeg starta, tenkte jeg jeg kunne kopiere den over hit, det ser ut til å være stor interesse for temaet og bispen her. Jeg mener iallfall at bispens handlemåte med å foregripe begivenhetenes gang, og søke å finne ut hvilke menighetsråd som er homovennlige og ikke, ikke er bra for samarbeidet rundt omkring:

"Ved forrige menighetsrådsmøte sto det en spesiell sak på programmet. Biskop Atle hadde sendt brev til en lokal prost, som videre hadde bedt den enkelte lokalmenighet svare på spørsmål rundt velsignelse av gifte homofile.

"Borg biskop har bedt prostene i bispedømmet legge til rette for at likekjønnede ektepar kan bli bedt for i en kirke når de ønsker det", står det i brevet.

Vi ble anmoda om å ta stilling til om den lokale kjerka skal kunne brukes av egen eller andre menigheters prester til forbønnshandlinger for likekjønna ektepar, og om menighetsrådet ville protestere til biskopen om noen brukte kjerka til dette.

Gjennom 4-5 år som medlem eller vara til dette menighetsrådet, har jeg levd lykkelig uvitende om de lokale holdningene til homofilisaken. Saken har mest blitt diskutert i mediene, og lokalt har vi ikke hatt større fokus på teologiske uenigheter, hverken innad i rådet, eller i forhold til presten.

Men biskop Atle er utålmodig. Jeg vet ikke åssen ståa er andre steder i landet, kanskje de har fått lignende brev der.

Saken ble tatt opp på møtet. Den lokale presten sa at evt. protester fra menighetsrådet sannsynligvis ikke ville bli tatt hensyn til uansett. Saken endte med et solid flertall for lokal velsignelse av homofile par, jeg utgjorde mindretallet. Den lokale presten sa ho hadde utført dette andre steder tidligere, og gjerne kunne gjøre det igjen.

Andre steder har kanskje saken fått annet utfall, det vet jeg ingenting om. Uansett mener jeg at denne saken er lite egna for lokaldemokratiet. Hvorfor er det så viktig for et homofilt par å få en enkeltprest sin velsignelse? De har uansett ikke den norske kirkes velsignelse, ettersom det ennå ikke er akseptert av kjerkemøtet. Og det interessante er vel om en har Guds velsignelse, og det trur jeg aldri noen prest kan garantere dem.

Jeg mener at homofili ikke er bra for folk, men syns den saken har blitt fokusert så mye på gjennom så mange år, at jeg egentlig ikke ønsker å tenke stort på den. Andre tema er langt mer aktuelle for folk flest.

Homofilidebatten er ført i mange andre tråder. Det jeg vil ta opp her, er om det er det enkelte menighetsråd som skal avgjøre om homofile par skal velsignes heller ikke. Gud er en ordens Gud, heter det vel i Bibelen. Det her gir inntrykk av å skape mer splid og kaos.

Jeg mener at kjerka bør vente med lokale velsignelser av homofile par til et evt. kjerkemøte en gang i framtida bestemmer seg for at dette er greit. Og jeg mener at de homofile ikke kan være fornøyd med en velsignelse fra en lokal prest. Enten aksepterer Den Norske Kirke likekjønna ekteskap fullt ut, eller så gjør den det ikke. Lokale førtidsvarianter er etter mitt skjønn ikke av det gode.

Sånn lokalt er det jo òg et spørsmål om et lite menighetsråd skal kunne ta en såpass omdiskutert avgjørelse uten å innkalle til menighetsmøte. 

Biskopens brev har iallfall ikke inspirert meg til videre engasjement i Dnk, og heller ikke bidratt til større enhet lokalt"

Kommentar #159

Ruth Hauge

0 innlegg  315 kommentarer

Takk

Publisert over 5 år siden
Helge Skår. Gå til den siterte teksten.
Homofilidebatten er ført i mange andre tråder. Det jeg vil ta opp her, er om det er det enkelte menighetsråd som skal avgjøre om homofile par skal velsignes heller ikke. Gud er en ordens Gud, heter det vel i Bibelen. Det her gir inntrykk av å skape mer splid og kaos.



Takk for at du la inn ditt innlegg her!

Jeg er av den mening at om man hadde lest Bibelen som helhet, så er det dette som bør være avgjørende.

For Bibelen er Guds Ord, alt sies å være innåndet av Gud.

Jeg ser i noen diskusjoer om dette emnet, at enkelte velger å bruke kun Nestekjærlighetsbudet i sin bedømmelse. Men hva sier egentlig det budet? Sier det at nestekjærligheten krever fysiske handlinger?

Jeg kan ikke se det. 

Den kjærligheten man deler med sin neste, er Gud. For det er Gud som er Kjærligheten.

Og Kjærligheten krever intet.

Vi har to bud, begge er like store. Hvorfor er de det, tro?

Matt 22: 34 - 40:

Men då farisearane fekk høyra at han hadde målbunde saddukearane, lom dei saman,

og ein av dei, ein lovkunnig, ville setja han på prøve og spurde:

"Meister, kva bod er det største i lova?"

Jesus svara:"Du skal elska Herren din Gud av heile ditt hjarta og av heile di sjel og av heile din hug.

Dette er det største og fyrste bodet.

Men det er eit anna som er like stort: Du skal elska nesten din som deg sjølv.

På desse to boda kviler heile lova og profetane."

For meg virker det som biskoper og prester overser at disse to budene er like store. At de egentlig er ment å være Guds del i oss, og ikke har noe med kjødet å gjøre.

Og så sier han følgende: På desse to boda kviler heile lova og profetane. Altså er ikke loven og profetene opphevet i disse to budene. Loven ligger i budene. Derfor kan vi ikke bruke nestekjærlighetsbudet uten å ta med hva loven sier om ekteskapet. Gjør vi det, da gjør vi Jesu egne ord til skamme.

Når så biskoper og prester, på tross av uenighet, velger å gjøre sin neste imot og innføre en praksis som er Guds ord imot, da finner jeg ikke nestekjærligheten. Da finner jeg at kjødets lov fortsatt er gjeldende i disse biskoper og prester.

For er ikke også prester og biskoper som ikke er enig med dem, deres neste? Hvorfor vil de såre sin neste ved å innføre noe som ikke er Guds ordning?

Noe svar på dette vil jeg nok ikke få fra dem, for de vil ikke svare på sånt. DE har jo funnet at nestekjærligheten teller mest i de fysiske lover..

Ja, dette er bare mitt syn da, og bare litt av det. Jeg kunne sikkert skrevet side opp og siden ned om dette.

Godt å få det ut uansett 

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2236 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 1998 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1615 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1385 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1357 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1272 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1193 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1124 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1114 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere