Kjell Arne Norum

60

Tagging og tigging

Publisert: 3. feb 2014

Oslo er en velholdt by. Når jeg går gjennom gatene, ser jeg hvordan husfasadene lyser av velstand.  Selv slitne, gamle leiegårder er for lengst pusset opp til sin fordums glans. Parkene er velstelte. Vi ser at alt er vel i denne by.

Men det er én ting som skjemmer: taggingen. Kruseduller som er meningsløse for de fleste av oss. Svarte tegninger på rene vegger. Irritasjonen vokser og sinte tanker kommer frem. Hvordan ville taggerne ha likt det selv, om vi kom hjem til dem og laget riper i stereoanlegget deres?

Taggingen forteller oss at alt likevel ikke er vel i denne byen. Bak fine fasader er en nød som vi ikke ser. Det er noen som roper: ”Se meg, da!”

Taggingen korrigerer vårt bilde av virkeligheten. Den bremser vår selvtilfredshet. Sminken sprekker. Byens fine fasade har trekk som forteller om ensomhet og savn. Vi fornemmer et ordløst rop etter – ja, etter hva? Er det noen som lytter?

***

Oslo er en by med overflod. Butikkene skinner av den velstand som kjennetegner Norge i dag. Den private økonomien er god for de fleste. I hjemmene flommer barnerommene over av leker og kosedyr. Og hva med en oval week-end i Paris? Utenkelig for noen tiår siden. Merkeklær og styling, gourmetmat og fine viner - vi har råd til det. Vi fortjener det visst også, i følge reklamen. Et, drikk og vær glad! Folk er smarte og velkledde. Gatebildet med motebutikker og utesteder lokker oss til å tro at alt er vel i denne by.

Men det er én ting som skjemmer: tiggingen. Stusselig innpakket i sine mørke klær sitter de der, tiggerne, i all slags vær. Noen få kroner ligger i kruset. Noen prøver å fange vårt blikk. Andre sitter apatiske, eller de har lagt seg helt overende for å få seg en hvil. En håndskrevet plakat forteller om barna som er igjen hjemme. Et bilde av Jesus skal mykne våre sinn. Irritasjonen vokser igjen. Hvorfor er de så mange? Hvorfor kommer de akkurat hit? De skaper en uro i oss. Er det samvittigheten? På annethvert gatehjørne skjer det igjen. Det er vanskelig å møte deres blikk. Vi gjør oss harde, men liker ikke helt oss selv. Vi repeterer argumenter for og mot å gi i kruset. Sinte tanker kommer frem. At de ikke kan bli hvor de var!

Tiggerne forteller oss at alt ikke er vel i denne verden. De korrigerer vårt bilde av virkeligheten. Ja, den tjenesten gjør de oss! Kanskje vi skulle tenke litt mer på det. Vi må hjelpe dem der de bor, sier vi til hverandre. Det er sant nok, men det er ikke sikkert vi ville ha sagt det hvis vi ikke hadde sett dem her.

Hvorfor er det så vanskelig å møte blikket deres? Det er fordi vi vet at de er mennesker som vi. Det er det som gjør oss urolige. Og det er en god uro, i all sin plagsomhet. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Godt stykke, Norum...

Publisert over 6 år siden
Kjell Arne Norum. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor er det så vanskelig å møte blikket deres? Det er fordi vi vet at de er mennesker som vi. Det er det som gjør oss urolige. Og det er en god uro, i all sin plagsomhet.

men på Jesus tid var det også fattigdom. Folk ble sjelden eldre enn 50 år. Jesus sa: "De fattige har dere alltid hos dere, men jeg er ikke alltid hos dere."

I Norge skylder alle nordmenn like mange penger som det står på konto i oljefondet, 5 billioner kroner. Staten eier riktignok 1 million kroner pr. innbygger, men den voksne befolkningen skylder altså privat tilsammen 5 billioner! Vi er ikke så rike som vi ser ut til...

Nå skal det ikke være noen unnskylding for ikke å hjelpe, men det virker helt umulig. Har du gitt til en tigger, så er det nok av andre rundt neste hushjørne. Møter du blikket til dem også?

Norge gir mest i verden til fattige land, regnet pr. innbygger. Men går du mottakerlandene nærmere i sømmene, så går utrolig mye penger til dem som allerede har så det holder. 

Til neste år er det 70 år siden krigen, det vil si at jeg og min generasjon har levd hele livet uten krig i våre nærområder. Det skal EU har stor ære for, istedet for å krige, se 1. og 2. verdenskrig, så har vi forstått at det beste og klokeste er å levet i fred med hverandre. Da kommer velstanden til landene. I de siste årene er det riktignok mange av landene som har levd over evne, men gjennom ny politikk og andre lands hjelpsomhet  har det igjen begynt å bli bedre. Men uten stor arbeidsinnsats og kristen kulturarv  er vi dømt til fattigdom. 

Kommentar #2

Kjell Arne Norum

60 innlegg  670 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Svaret må være at vi skal gi med varmt hjerte og kjølig hode. Det vil si at vi skal hjelpe der vi kan, men at det må skje på måter som virkelig er til hjelp og som når dem som trenger det.  

Dersom vi kan hjelpe ett menneske, så er det bedre enn å ikke hjelpe noen. Du kjenner kanskje ordtaket: ”Jeg kan ikke hjelpe alle, sa den gjerrige, og hjalp ingen.”

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere