Reservasjonsrett- etikk og perspektiv.

Jeg tror ingen er tilhenger av abort, men i valget mellom å bære fram et barn som ikke er planlagt eller ønsker og abort kan det abort vært det eneste realistiske alternativ. Det er det mange som er uenig om, og det respekterer jeg. Likevel er det noe med fokus og perspektivet som jeg uroes over. Det er alltid bare fokus på kvinnen og kvinnenes valg. Men en blir blind og uforstående til den verden en skal føde barnet til.

Kirkenes syn og forståelse av kvinner og seksualitet har i kirkehistorien vært komplisert. Kirkelærerne Augustin, Ambrosius, og Chrysostomos mente alle at kvinnen er et underordnet vesen, at hun ikke er skapt i Guds bilde og kun er skapt for å være mannens tjenerinne. Thomas Aquinas mener at kvinnen både kroppslig og åndelig er mindre verdt enn mannen. At hun egentlig er en slags "mislykket" mann. Den store kirkelige tenker mente også at grunnen til at jenter i det hele tatt ble født var tilfeller av miserabel spermkvalitet eller defekt livmor. Og salige Luther mente at kvinnen mest var å regne som et "halvt barn" eller et "praktfullt dyr". Og med det slikt syn på kvinner har menn, både i kirken og utenfor kirken, forlystet seg med kvinner – og om kvinnene kom i «ulukka» har det vært kvinnens feil og ansvar. I kirkebøker helt opp til min levetid har en anført at barn av ugifte kvinner var uekte barn. Parallelt med dette har kirken forfektet en seksualmoral som har vært helt umulig å etterleve. Med det resultat at seksualitet ble ytterligere komplisert og skambelagt. De uekte barna var helt og holden kvinnens ansvar. De ekte fedrene ble aldri stilt til ansvar. Det var mødrene som måtte bære skammen og nedverdigelsen.

I 1960 og 1970-årene skjedde det en seksuell revolusjon i den vestlige verden. Det er to forhold på er årsaken til denne «revolusjon», for det første en ny offentlig åpenhet rundt seksualitet, som blant annet kom til uttrykk i forskningsrapporter (Kinsey-rapportene) om amerikanske kvinners og menns seksualliv, det andre tilgangen til billige og sikre, industrielt fremstilte prevensjonsmidler. Men dette er ikke forenlig med kirkenes seksualmoral. Krav om avholdenhet til en er gift er en umulighet – og kirkens moral blir derfor en illusjon. Men illusjonen er med på å forsterke skam og uanstendighet hos de kvinner som kommer «i ulykka». Aldri er det mannen som må bære smerten og fornedrelsen. Det er i denne konteksten en må forstå at kampen for fri abort ble en viktig kvinnekamp.

I dag er det noen leger som vil toe sine hender, og ikke delta i prosessene som fører fram til abort. Dette skal for disse legene være etisk viktig. Men de kan henvise kvinnen til sin kollega, som kan henvise… Da blir det plutselig etisk akseptabelt.

Hvorfor er det ikke viktig for disse legene og ikke delta inndekte i en kjede som fører til abort, men reservere seg – og få velferdssamfunnet til å akseptere en slik reservasjonsrett.

Jeg undres på hvorfor disse få legene ikke heller vil si at det er etisk viktig at menn tar ansvar. At prevensjon må være godt tilgjengelig og gratis. Hvorfor står de ikke på barrikadene og kjemper for at enslige mødre skal få rammevilkår som gjør det mulig for barnet å vokse opp i gode og harmoniske hjem. Hvorfor sloss de ikke for at fedre skal ta ansvar selv om de ikke bor sammen med mor og barn.

Det virker alt for enket å si at det er moralsk høyverdig at fastlegene skal hareservasjonsrett ved henvisning til abort. Kan de ikke flytte fokus, flytte blikket, og se hvordan skal en få et samfunn der en respekterer kvinnens valg til å føde et barn som hun er alene om. Det kan bli en vinnersak for både KrF og for de leger som er i et moralsk dilemma.