Verdidebatt

Ventingens nøkkel

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det fortelles om en mann som er en mester til å åpne dører. I hans tunge nøkkelknippe finnes det nøkler til de veldigste porter så vel som til små sølvhjerter. Hvis han ikke har den nøkkelen som passer, lager han en. Derfor blir han budsendt av alle som trenger å få åpnet en dør.

En gang blir han tilkalt ned i en kjeller hvor en dør er stengt. Til hans overraskelse finner han ikke noe nøkkelhull, og heller ingen hengsler. Han prøver å finne en måte å åpne døren på, men må gi opp, og trett og overvunnet siger han ned på gulvet. Der sovner han.

I søvne ser han seg selv i en drøm. Han ser hvordan han legger fra seg nøkkelknippet og går bort. Da begynner dører å åpne seg – uten nøkler. Lys trenger ut fra døråpningene.

Mannen fortsetter å sove. Han ser ikke at døren der i kjelleren begynner å åpne seg foran ham. Lys strømmer ut fra åpningen og skinner over ham. Det flommer ut i rommet og lyser inn i kroker som aldri før har sett lys.

Snart vil mannen våkne. Han sover alt lettere. Om noen øyeblikk vil han forbauset se at døren foran ham er åpen, og han vil kjenne igjen lyset fra drømmen. Da vil han forstå at han har funnet en nøkkel han ikke kjente til. Det er ventingens nøkkel. Han vil feste den til knippet sitt, glad for å ha funnet en nøkkel til sammenhenger han aldri før har sett.

Fortellingen slutter med ordene: Kom, han må være alene når han våkner.

* * *

Det er ikke lett å vente. Faktisk kan det være noe av det vanskeligste vi gjør. Og jo større press vi lever under, desto vanskeligere blir det å vente. Likevel kan ventingens nøkkel være en av de viktigste vi har i nøkkelknippet vårt.

En mann oppsøkte et kloster for å være der noen dager. Han opplevde en krise i livet. Det hadde rotet seg til, og nå søkte han febrilsk etter et svar på sine spørsmål. Kanskje veilederen kunne gi råd og si de forløsende ord? Han la det frem for munken og spurte: Hva skal jeg gjøre? Munken svarte bare: Vent!

Ventingens nøkkel kan åpne dører inn til oss selv. En dag vil vi se sammenhenger som var ukjente for oss. Da ser vi også at tid og modning var det som skulle til.

Ventingens nøkkel kan også åpne dører til andre. Jeg kjenner en diakon som ofte ber denne bønnen i møte med mennesker: ”Gud, gi meg nøkkelen til hans / hennes hjerte.” Jeg liker den bønnen. Vi vil gjerne være til hjelp når vi forstår at andre strever. Vi vil være medmennesker, men vi er ikke tankelesere, og vi har ingen rett til å bryte oss inn i andre menneskers liv for å hente ut de skjulte tankene og følelsene bak hjertedøren. Det kan være tungt å se en annens smerte og lukkethet. Vi tenker at det vil være godt for den andre å dele sine tanker og sin smerte. Men vi vet at døren bare kan åpnes fra innsiden. Kanskje har vi likevel en nøkkel – ventingens nøkkel. Vi presser ikke, men vi stikker ikke av gårde heller. Vi blir. Vi er til stede den dagen det blir bruk for oss. Da vil kanskje underet en dag skje, og døren kan åpne seg.

(Fortellingen er gjenfortalt etter Ulrich Schaffer)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt