Verdidebatt

Fine-tuning; et faktum

Er moderne vitenskapelige teorier riktige, er "fine-tuning" ikke noe å diskutere, men et faktum. Så langt ok, men hvordan er det man kommer herfra til «Gud må ha skapt det»?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Først; hva er egentlig dette med «fine tuning», eller «fininnstilling»?

Det er kort fortalt at universet vårt befinner seg i et krysningspunkt av naturkonstanter som (blant annet) muliggjør ansamling av masse i den grad at stjerner, planeter og andre større himmellegemer kan oppstå. Det overveldende flertall av universer der man fikler med noen av disse grunnleggende konstantene ville resultert i universer som imploderer etter «kort» tid, før dannelse av himmellegemer er mulig. Motsatt, og ennå mer sannsynlig, er at universet ville ekspandert så raskt at ingen elementer ville rukket å utøve tiltrekningskraft på hverandre, og hele universet ville fylles med frie partikler for langt fra hverandre til at de noensinne ville samles.

Er moderne vitenskapelige teorier riktige, er dette ikke noe å diskutere, men et faktum. Det er altså ut fra det vi i dag mener å vite ekstremt få varianter av konstantene som tillater liv. Så langt ok, men hvordan er det man kommer herfra til «Gud må ha skapt det»?

Argumentet går som følger:

1.      Det er mange naturkonstanter.

2.       Antall mulige kombinasjoner av verdien på disse naturkonstantene er tilnærmet lik uendelig.

3.       Enhver nevneverdig tukling med dem medfører et univers som ikke tillaterkomplekseansamlinger med partikler.

4.       Vi vet bare om ett univers (underforstått, det finnes bare ett univers).

5.       Det tillater komplekse ansamlinger med partikler.

6.      Dette må forklares.

7.      Gud er årsaken (eller som de angivelig vitenskapelig anlagte teologer sier: «mestsannsynligvis årsaken»; hva enn de mener med det).

Hadde det vært hele historien, så hadde «fine-tuning» pusherne kanskje hatt et marked. Men dette er på langt nær hele historien, og det er, som vi skal se, en rekke innvendinger man kan og bør ha mot denne svært forfeilede tenkemåten.

A.      Konstantene kunne vært annerledes

At konstantene i seg selv vurderes til å kunne ha vært annerledes peker i en retning også innenfor vitenskapen, selv om teister altså velger å avskjære utviklingen akkurat her. Istedenfor å postulere at denne ekstremt tilfeldige begivenheten er sammenstilt av gud, så kan man faktisk forsøke å finne en vitenskapelig forklaring. Å si at det er en ekstrem tilfeldighet er for øvrig en unødvendig påpekning, da alle partikulære hendelser innebærer en sammenstilling av ekstremt usannsynlige elementer.

Vi har faktisk flere vitenskapelige forklaringskandidater på dette for teistene «uoverstigelige» problem. Multiversteorien, hvorav det finnes flere underkategorier, er av de foreløpig mest populære. Mange av vår tids fremste teoretiske fysikere mener de data vi sitter på gjør det mer sannsynlig at et multivers eksisterer enn at det ikke gjør det. Med en tilnærmet uendelig mengde universer er det selvsagt ikke lenger noe spektakulært over usannsynligheten av vårt eget; den opphører.

Videre har vi sykliske modeller av universet, altså «big-bang/big-crunch» sykluser. Siden det ikke er noe teoretisk i veien for at et big-bang kan skape et helt annet univers så er det heller ikke med en slik teori noe spektakulært over at vårt univers også vil skapes.  Disse er mindre utbredt, men det finnes også noen moderne alternativer her. Poenget er uansett at ingen seriøse vitenskapsmenn har «gitt opp» og avblåst alle håp om en vitenskapelig forklaring. Det er det kun de premature konklusjonene til ulike utålmodige teister som forsøker å overbevise oss om.

Jeg må også påpeke at jeg ikke klarer å lese kritikk av ovenstående forklaringsmodeller som «for teoretiske til å kunne legges til grunn» uten å trekke på smilebåndet; og det uten at jeg av den grunn tror noen av dem av nødvendighet være riktige. Fra tid til annen er det noen som mener at vi må ta «utgangspunkt i hva vi vet» og konkluderer videre med gud. Denne tendensen danner imidlertid et tydelig mønster i menneskets historie, best oppsummert som «God(s) of the gaps». Når noen altså allikevel forsøker å slå ihjel «teoretiske» forklaringer på et problem med kongen av alle ikke-forklaringer; «gud gjorde det!»; da er det svært vanskelig ikke å bli litt munter til sinns.

B.      Livet er ikke en selvfølgelighet selv i vårt univers.

Dette begynner allerede å bli for langt etter min smak, men har jeg flaks så får jeg noen gode og poengterte svar vi i fellesskap kan utforske videre. Allikevel, jeg tar meg tid til en innvending til; livet er ikke en selvfølgelighet selv i vårt angivelig «livsvennlige» univers. Den eneste måten å komme rundt dette på er å si at liv er skapt direkte (og videre «styrt» i milliarder av år mot mennesket). For de av dere som i likhet med meg ikke finner det særlig plausibelt, og jeg vet at det inkluderer svært mange kristne, så oppstår det et problem i forhold til fine-tuning.

Problemet går som følger; selv om det skulle være svært sannsynlig at liv vil oppstå i et univers som vårt, er det ingen lovmessighet, altså ingen garanti at det vil det. I en tilnærmet lik uendelig rekke av universer som er skapt slik som vårt ble, så vil det være flere uten liv. Hvordan vet man det? Fordi det er mulig, og alt som er mulig vil skje hvis man repeterer de forholdene det kan skje under mange nok ganger. Det ligger til begrepet mulig. Da kan man spørre seg følgende spørsmål; hvis dette er det eneste universet som gud skapte, noe «fine-tunerne» vil måtte opprettholde hvis de i det hele tatt skal kunne snakke om «fine-tuning», ville han da skapt et univers der det bare var sannsynlig, men ikke garantert, at liv ville oppstå? Alternativt, hvis man aksepterer at han har gått inn og skapt liv etterpå, hvor «fine-tuned» var det da egentlig?

Man ender opp med to mulige syn; det er ganske «fine-tuned», men gud kunne endt opp med et univers uten liv (spiller gud hassard?); eller gud har «intervened» og skapt liv, men da er det i så fall grunn til å trekke hele «fine-tuning» argumentet i tvil som sådant.

Kanskje man en gang i fremtiden møter en vegg der mennesket ikke kan finne ut noe genuint nytt. Århundrer, kanskje årtusener, av mangel på «fremgang» i å komme videre i sine forklaringer på alt rundt dem. Dette er innenfor sannsynlighetenes horisont. Da har jeg en spådom jeg vil komme med: Det vil ikke mangle på folk som allikevel vil komme med forklaringer! Nemlig de samme folkene som i dag nærmest rastløst vandrer i vitenskapens ganger mens de venter på nettopp denne tiden; tiden da de endelig kan få plassert sin gud!

«First there were women and children obeying the moon
Then daylight brought wisdom and fever and sickness too soon"

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt