Abortreservasjon eller sivil ulydighet?

Jeg jobbet som almenlege da abortloven ble innført i 1978, og det var den gang ingen reservasjonsmulighet. Å overlate pasienten til en av de andre i gruppepraksisen var aldri et tema. Jeg fant likevel en måte å løse dette på, siden kvinnen strengt talt ikke trengte henvisning, men kunne møte direkte på gyn. avd. med attest fra meg på at hun var gravid så og så langt.

Jeg vil oppfordre almenleger i dag til å gjøre det samme!Det er ingen grunn til å la seg sette i en offentlig gapestokk, og kanskje miste jobben, avhengig av det politiske flertall til enhver tid. Det som det nå legges opp til er uverdig for alle parter. Det er ingen grunn til å gjøre dette til en ½- øyeblikkelig hjelpsituasjon som må tas hånd om av en annen lege neste dag. Kvinnene skal først og fremt ha grundig informasjon, ikke minst om hvilke alternativ og støtteordninger som finnes. Så trenger hun ro og tid på seg før hun kan treffe en så alvorlig avgjørelse.

Når en kvinne blir gravid uten at det er planlagt, kan hun bli svært engstelig, og abort er en naturlig tanke før hun har klart å forholde seg til sitasjonen. Det er derfor ikke er alle som har endelig bestemt seg for abort når de søker lege. De er bare i en veldig fortvilet situasjon, særlig om forholdet til barnefaren og økonomien er dårlig. Det å snakke med en utenforstående person som fastlegen da er, kan være veldig nyttig. Jeg opplevde flere som ombestemte seg, og som ble lykkelige mødre. Det vil være en ulykke for landet om vi bare får leger som raskt griper henvisningsblokken av ren plikt. Jeg tror heller ikke om mine kollegaer at de kan deles i to typer på den måten. Ingen skjebner er like, mange som ikke offisielt har reservert seg vil nok oppleve tilfeller da dette blir svært vanskelig. En kan ikke unngå å føle seg medansvarlig i å svikte den aller svakeste part, nemlig det lille fosteret , som ikke lenger har noen rettighet.

Mange kvinner aner heller ikke hvor formfullendt et lite foster er, og blir sjokkert når de ser dette dersom selve utstøtningen skjer hjemme (noe som er vanlig med abortpillen).

Hvert 4. svangerskap ender i abort. Det er en ulykke for vårt land som etter abortloven ble innført derved mangler en halv million innbyggere. Det blir for enkelt å si at det er kvinnenes ansvar. Legene, både de som utfører dette, og de som henviser, har også et ansvar. En lov som åpner for at liv blir tatt av en hvilken som helst grunn, bør ikke følges.

Et uønsket svangerskap trenger ikke bli et uønsket barn, på samme måte som et ønsket svangerskap ikke alltid blir det barnet en ønsket seg. Det er så mye vi ikke rår over i livet, og som leger er vår fremste oppgave å beskytte og bevare det, og å hjelpe pasienten til å klare å takle de vansker som oppstår.