Språket lever sitt eget liv

Sunn fornuft sier gjerne at språket er et mangesidig verktøy som vi kan bruke til mange ting: med språket kan vi gripe virkeligheten. Vi kan gripe, bestemme, definere, artikulere, skape, endre, osv. --- og ikke minst, det største av alle mirakler: kommunisere! Vi kan finne frem til hva som er sant, vi kan bestemme hva som er godt, og vi kan definere skjønnhet. Og vi kan komme til enighet, gjennom monolog og dialog, om disse ting.

Sunn fornuft sier gjerne at språket altså er et verktøy. Men sunn fornuft sier gjerne også at språket ikke slik bare er et instrument. For språket lar oss ikke minst uttrykke oss. Språket lar oss uttrykke vårt dypeste indre liv. Om språket avdekker eller representerer, er det uansett et slags medium som er gjennomsiktig og nøytralt.

Historisk sett går det en rett linje fra Aristoteles til den mest moderne semiologi og språkfilosofi: Aristoteles påstod for 2500 år siden at slik talen representerer tanken, representerer skriften talen. Et hierarki, ja, for tanken troner, men ikke desto mindre slik at hverken tale eller skrift legger noe som helst til: så vel tale som skrift forstås som å bare slavisk og restløst videreformidle hva tanken var. Tanken ses tvers i gjennom de to lag av tale og skrift, og tanken er ikke tuklet med.

Sunn fornuft forutsetter dermed at språket i det hele tatt formår å gripe tingene som de er, måtte disse ting være utenfor oss, i oss, eller mellom oss. Man har forutsatt at språket er et slags gjennomsiktig og nøytralt medium. For hvordan kunne vi vel tale om å finne sannheten, godheten eller skjønnheten hvis språket nettopp ikke var slik gjennomsiktig og nøytralt?

Hva om språket, innbefattet tanke, tale og skrift, til enhver tid lever sitt eget liv? Vi vet at naturhistorien ikke er den samme etter at pneuma, ånd, fant feste. Og vi vet at naturhistorien i enda større grad endres så snart også gramma fant feste.

Aristoteles forsøkte å fastholde at gramma kom etter pneuma. Aristoteles forstod kanskje hva som var i gjære; allerede hans læremester Platon var mistenksom overfor gramma. Aristoteles artikulerte dermed dette språkfilosofiske hierarkiet som sidenhen har definert hva vi ofte ukritisk har smykket med tittelen "sunn fornuft": nemlig hierarkiet hvor tanken alene er i suveren autonomi, hvoretter talen trofast formidler tanken videre, til sist hvor skriften gir et sant bilde av talens bilde av tanken.

Mistanken mot skriften, mot teksten, altså mot gramma, var der hele tiden, og ses tydelig i hvordan Platon slik "stemoderlig" behandler skriften. Skriften omtales, eller skulle jeg si beskrives, som en gift. Hvorfor slik? Jo, fordi skriften gjorde tanken til en orfan. Så snart tanke eller tale var nedskrevet, var dette skrevne utenfor tenkerens eller talerens kontroll. For det skrevne fungerer i sammenhenger langt utenfor den tenkendes eller talendes kontroll. Slik sett ble skriften, eller gramma, beskrevet som et element av gift, av "foreldreløshet," og av ansvarsløshet.

Hva om hva som kjennetegner gramma, altså skrift og tekst, ikke mindre kjennetegner også tale og ikke minst tanke? Dette er det enkelte tenkere som i senere tid har påstått. Ikke minst den algerisk-franske marrano-jødiske filosof Jacques Derrida. Derrida påstår at alle de forhold som får skriften til å virke som skrift, ikke mindre gjelder for tale og tanke. Dermed mener han å ha ødelagt det historisk hevdvunne tanke-tale-skrift-hierarkiet. Hvis Derrida har rett, som jeg tror han har, vil det endre historien vår. Aristoteles' dictum har nemlig hatt en enorm virkningshistorie.

Språket lever sitt eget liv? Ja, mener Derrida, noen andre --- og jeg. Derrida hevder at alle de negative karakteristikkene, som historisk ble gitt skriften alene, er korrekte. Bare at de nettopp ikke er negative, men konstitutive. For uten disse karakteristika, som sunn fornuft gjerne kjenner igjen i skrift men nekter for tale og tanke, ville heller ikke tale og tanke kunne fungere. De karakteristika som Derrida har demonstrert for skriften, gjelder også tale og skrift, og det er disse karakteristika som i det hele tatt konstituerer og muliggjør slikt som tanke, tale og skrift. Dermed kommer han også til å hevde at de betingelsene som muliggjør skrift, tale og tanke også, samtidig, er betingelser som umuliggjør.

Hva behager? Umuliggjør? Jeg kan ikke ta Derridas hele grammatologi opp til diskusjon. Men la meg være kort: hva som muliggjør skriften, er at den kan repeteres. Repeteres på ubestemt tid, og i ubestembare rom. Slik repetisjon vil hele tiden innebære forskjeller ettersom repetisjonen til enhver tid skjer innenfor hele tiden nye kontekster og bevisstheter om hvilke ingen av oss kan vite noe som helst om. For disse nye kontekster av tider, rom og bevisstheter kommer hele tiden til oss --- fra fremtiden. De er i slike irradikalt ubestembare kontekster at ethvert språklig medie, det være seg tale, tanke eller skrift, til enhver tid settes inn og skal virke i. Denne slags generelle repetisjonsmulighet kombinert med forskjellsproduksjon er hva Derrida kaller generell iterabilitet(iter, latin for 'igjen,' kombinert med sanskrit itara for 'annen').

Iterabilitet er det samme som repetisjon (iter) pluss forskjell (itara). Med generell menes at slik iterabilitet ikke kan avgrenses på noen måte. Det er altså generell iterabilitet som muliggjør så vel tanke som tale og skrift. Men dette vilkåret er uunngåelig også komplekst, for det skal ikke meget forestillingsevne til for å forstå at dersom slikt betinger vår tanke, tale og skrift, vil også tanke, tale og skrift fungere på helt andre måter enn hva vi tidligere har likt å tro. Hva som gjør mulig vårt språk er samtidig hva som gjør det umulig. At språk er mulig er noe vi vet, og som sunn fornuft simpelt hen elsker å repetere for seg selv. Men hva som gjør mulig, er på samme tid noe som umuliggjør hva vi gjerne ønsker for vårt språk, nemlig som kort beskrevet i de fire første avsnittene.

Meningen her, er ikke så meget å drøfte sannhetsgehalten i Derridas nye grammatologiske språkfilosofi som å debattere hva den ville komme til å bety i våre samfunn. Jeg foreslår altså at vi setter våre egne sunne fornufter i parentes, og debatterer som om språket slik lever sitt eget liv, som om de slett ikke er nøytralt og gjennomsiktig, som om så vel tanke som skrift og tale alltid er en slags gift, foreldreløshet og ansvarsløshet, som