Sekularisering, kjernefamilie og modernitet

I 1983 skrev den franske filosof Jean Francois Revel en mye debattert bok: «How democracies perish». Revels påstand er at demokratiet er en historisk parentes som ville forsvinne i vår levetid. I dag høres lignende spådommer om kirkens og kristendommens fremtid.

Bakgrunn for Revels pessimistiske vyer var den kalde krigen og kommunismen, som på begynnelsen av 1980-tallet ennå var ekspansiv. Selv ikke de klokeste hoder forutså det som skulle skje seks år senere: Kommunismens kollaps og demokratiets triumf. Uventet, men resolutt beveget folkeviljen historiens finger, og verden har siden ikke vært den samme.

Revels bok nevnes av og til som eksempel på hvor dumme analytikere kan være. Jeg bruker den som bakgrunn for en lignende debatt som i dag pågår, særlig i USA, der en stadig gjentatt påstand er at religionens, og særlig kristendommens æra i historien er over.

Nietzsches lot for litt over hundre år siden Zarathustra erklære at Gud er død, men han hevdet også at det ville ta tid – hundre og atter hundre år - før menneskeheten ville være i stand til å ta til seg dette faktum. Nietzsche tok i alle fall feil med hensyn til tidsanslaget, for utviklingen ser ut til å gå raskere enn Zarathustra profeterte. Antallet europeere og amerikanere uten religiøs tilhørighet er merkbart økende. Med få unntak har deltakelse i kirkelige seremonier og riter hatt sterk tilbakegang i hele den gamle kristne verden. Selv om tendensen har vært der lenge, har de store rykkene i utviklingen kommet først de siste tiårene. I USA har antallet som beskriver seg som religiøst indifferente, steget fra 15 til 20 prosent på ti år, i Frankrike er tallene 12 mot 36. I verdens største katolske land, Brasil, er tallet 9 prosent. Det er betydelig høyere tall enn man har vært vant til. Fremskriver man utviklingen, vil kristne innen hundre år være en marginal minoritet i den del av verden hvor de har sin historiske hjemstavn. Påstås det.

Sekularisering skyldes verken velstand eller viten. Det gis mange og til dels motstridende forklaringer på utviklingen. En gjenganger er påstanden om at vitenskapen fyller det kunnskapstomrom som religionen tidligere fylte; at vi i dag vet det meste om det vi tidligere bare kunne forklare metafysisk; at høyere utdanningsnivå har gjort det moderne mennesket i stand til å treffe egne valg uten å søke veiledning i religionen.

Som delforklaringer og for dem som ser virkeligheten slik, er det sikkert smuler av sannhet her. Denne humanetikernes våte drøm har imidlertid ingen støtte i statistikk eller i det som rent faktisk kan observeres. Undersøkelser fra USA og Frankrike peker imidlertid entydig mot at det er i de lavere sosiale sjikt med lavt utdannings- og velstandsnivå at kirkene mister grepet. I de midlere og høyere sosiale sjikt med høyt utdanningsnivå er tilbakegangen i kirkelig deltakelse markant mye mindre. En undersøkelse fra 2011 av The American Sociological Association viser at det knapt har vært noen nedgang i kirkedeltakelse i midlere og høye inntektsgrupper, mens frafallet i lavinntektsgrupper har vært desto større.

En annen, men mindre hyppig forklaring på det moderne menneskes frafall er det som ligger implisitt i Frankfurterfilosofen Thomas Adornos påstand: «Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz». Troen på en allmektig Gud er tilbakevist av verdens ondskap, som vi daglig og med større intensitet enn før konfronteres med gjennom globaliserte massemedier.

Som filosofiske og eksistensielle problemstillinger er dette relevant nok, men som variabel i en statistisk modell som skal forklare religionens tilbakegang i den vestlige verden, har det liten verdi. Det henger ikke sammen med at land som selv aldri eller i minimal grad har vært berørt av krig og ødeleggelse, som Skandinavia, Sveits, Storbritannia. Australia, Canada og USA, svarer for den desidert største andel av frafallet, mens de land som bryter trenden, Polen og Russland, er de historisk sett mest krigs- og voldsherjede i vår nære kulturkrets. Dernest motsies hypotesen av det åpenbare faktum at det nettopp er i møte med ondskap at mennesket oppfører seg mest religiøst.

Om noen spåmann har hatt rett, er det snarere Chesterton da han påstod «at når mennesket slutter å tro på Gud, innebærer det ikke at mennesket slutter å tro, men at det begynner å tro på hva som helst.»

Nietzsche tok ikke feil. Nietzsche tok imidlertid heller ikke feil. Gud er virkelig død – dvs: tradisjonelle gudsforestillinger som vi engang hentet trøst og mening gjennom, er døde. Gudsforestillinger dør og gjenoppstår hele tiden. De bør også dø. Dessuten var det ikke noe nytt Nietzsche lot legge i munnen på Zarathustra. 2400 år før ham sa Xenophanes noe lignende da han påpekte hvor relative våre gudsforestillinger er: «Mennesket danner seg sine guder i sitt eget bilde. Negrenes guder er sorte og flatnesede, thrakernes blåøyde og rødhårede, og hvis okser og hester kunne male, ville de uten tvil fremstille sine guder som okser og hester.» Paulus var også langt forut for Zarathustra da han erklærte de athenske gudebilder for ugjenkallelig døde. Gudsforestillinger vil alltid være projiseringer av menneskers ønsker og behov, altfor ofte i favør av makthavernes behov, har det vist seg. At «Gud dør» er ikke et angrep på Gud, men på den menneskelige trang til å skape seg guder som bekrefter det ønskelige for mennesket selv.

Svaret er trolig banalt. At kristendommen er på retur, skyldes neppe verken økt viten eller høyere materiell velstand, men kan ha en så banal forklaring som at idet kristendommen mister sin privilegerte stilling, så er et frafall ikke annet enn høyst naturlig. Men trolig kan vi komme svaret enda nærmere ved å stille alternative spørsmål. Hvilke faktorer gjorde seg gjeldende i de perioder da kirkedeltakelsen var høy? Analytikere som beskriver sekulariseringen, legger til grunn utviklingen etter siste krig. Utviklingen har imidlertid ikke fulgt en jevnt nedadgående kurve. Selv om gjennomsnittet viser en total tilbakegang for de etablerte kirkesamfunnene, så gis det ingen forklaring på hvorfor 1960- og 70-tallet hadde et voldsomt oppsving i kirkelig oppslutning.

Min påstand er at sekularisering først og fremt er nært forbundet med hvordan mennesker lever, hvordan vi søker mening og lykke i våre mest primære relasjoner – kort sagt i samlivsformer.  Svaret som gir seg selv i forlengelsen er at de etablerte kirker ikke har klart å møte de kulturelle og sosiologiske utfordringer som endringer i disse mønstrene har medført.

Etablerte kirker har tradisjonelt hatt en snever sosiologisk basis, i alle fall for sine aktive medlemmer: middelborgerskap og kjernefamilie. Særlig protestantisk kristendom er sterkt assosiert med kjernefamilien. Tradisjonelle familiedyder har ikke bare vært presentert som bilde på det lykkelige, gudvelbehagelige liv, det har også dannet ramme for kirkens strategiske satsinger. I Den norske kirke fikk vi fra 1970-tallet og utover den liturgiske noviteten familiegudstjeneste som en strategisk satsing, der kirken skulle fremstå fra en mykere og mer barnevennlig side.

Høy skilsmisseprosent = lav kirkedeltakelse. 1970-tallet danner imidlertid også det historiske skjæringspunkt for en utvikling der den tradisjonelle borgerlige kjernefamilie kom under kraftig press. Resultatet var en voldsom vekst i antall skilsmisser. Femti prosent av dagens familier er brutte familier, og andelen enehusholdninger har aldri vært større. Legger man til alle som har vært direkte eller indirekte berørt av familiehavari, nærmer vi oss et solid flertall av den totale befolkning som har mislykkes i forhold til det særlig de protestantiske kirker har presentert som livets idealbilde: den borgerlige kjernefamilien med alt hva den inkluderer av dyder og sosiale og moralske forventninger. Dette stemmer med egne observasjoner. Som mange andre har også jeg et stort antall venner og bekjente som har gjennomgått skilsmisser både en og to ganger. Og det slår nesten aldri feil: Når krisen er et faktum, brytes ikke bare indre bånd, men også ytre, herunder den kontakt man engang hadde med kirken.  

Utviklingen i Norge er ikke markant annerledes enn i sammenlignbare land i den engang monokulturelle kristne kulturkrets. Mønsteret er i store trekk det samme over alt: Jo høyere skilsmisseprosent desto svakere kirkedeltakelse.

Som påpekt har ikke nedgangen i kirkelig deltakelse vist noen jevn tendens i etterkrigstiden. Om man ser bort fra oppslutningen om tradisjonelle livsriter, så er fortsatt årene etter krigen og et stykke inn på 1950-tallet den periode da oppslutningen om kirkens gudstjenester var på sitt relativt laveste både i Norge og internasjonalt. Men på 1960 og 70-tallet kom et kraftig oppsving i kirkelig deltakelse og religiøst engasjement i det hele. Særlig stod kristent ungdomsarbeid sterkt mange steder. I USA fikk religionssosiologien som fag et oppsving og det ble skrevet analyser som konkluderte med at den moderne ateist var i ferd med å bli en «ensom landsbyboer», for å låne uttrykket til den amerikanske sosiologen Will Herberg.

Hvordan vi forklarer det religiøse oppsvinget på 1960- og 70-tallet gir kanskje også svar på dagens situasjon. Oppsvinget på 1960- og 70-tallet var forutgått av en annen og mye større boom, nemlig babyboom. Som igjen betyr at det i årene etter krigen ble inngått mange ekteskap og at kjernefamilien stod sterkt. Som videre kan lede oss til den konklusjon at det var den siste lykkelige kjernefamiliegenerasjons modne frukt kirkene høstet av på 1960- og 70-tallet.

Men blant den lykkelige kjernefamilies siste avkom finner vi også neste familiegenerasjons ulykkelige. Samtidig med den religiøse fornyelse på 1960- og 70-tallet begynte skilsmissestatistikkene å fyke i været. På de fleste andre områder lyktes vi – i forhold til utdannelse, karriere og materiell velstand. Men på det mest primære området – i troen, håpet, og kjærligheten - lyktes stadig færre. Da var det ikke bare vanskelig, men for mange helt umulig å finne seg til rette i kirkebenkene, der kjernefamiliens stadig færre overlevere satt gruppevis og minnet en om sitt eget utenforskap.

Det er altså noe med det å gifte seg og stifte familie som lettere driver mennesker til kirken enn om man er enslig, homse eller på annen måte avviker fra konservative sosiale normer. Omvendt gir det seg selv at idet man mislykkes på disse områdene, så blir kirken et sted som forsterker opplevelsen av å ha kommet til kort i forhold til ideelle forventninger, som selv om de er uuttalte, hvisker sitt budskap gjennom vaffelhjerter og kaffekoppenes klirr likevel.

Dypest sett handler dette om at kirken ikke har klart møtet med den urbane virkelighet og det mangfold av livsformer og subkulturer den rommer. Kirken har på mange måter holdt i hevd en forvitrende bygdekultur som mister relevans idet den møter urbaniteten – en urbanitet som i dag ikke er representert ved fysiske storbyer, men som gjennom globaliserte teknologiske medier har flyttet inn i hodene på folk enten man bor på Fagernes eller i Oslo.

Kirkens skjebne synes altså å være nært forbundet med familiens skjebne, og sekularisering nært forbundet med oppløsning av den tradisjonelle kjernefamilien. Hvordan møter kirkene denne virkeligheten? Svaret er det ikke jeg som skal gi. Men dersom Nietzsche har rett i at gudsforestillinger dør og må dø, da gis det en tid hvor kirken må gjenoppdage hva den har som ingen andre har. Den har hellige rom, rom der man kan tre inn, tie stille, der man kan be og tilbe, og der Gud kan åpne seg for en på nytt og på nytt. For om Gud ikke finnes i den absolutte stillhet, i Nitezsches nihil, i tempelets aller helligste, da er og blir han en nietzscheansk illusjon, og da blir våre sanger til støy og vårt ordgyteri til tirader av løgner.