Arne Danielsen

324

Menneskerettighetene. Er Norge den dummeste i klassen?

Individer og særinteressegrupper får stadig mer makt. Når Grunnloven er blitt deres beste verktøy, står samfunnet maktesløst. Selve fellesskapet undergraves og nasjonens grunnleggende struktur er truet.

Publisert: 19. jan 2014

I senere debatter her på VD er begrep som ”krenkelsestyranniet” og ”det utvidede solidaritetsprinsippet” diskutert. Begge omhandler angsten for ikke å krenke noen. Det hadde jo vært bra, hadde det ikke vært for at graden av krenkethet ofte defineres av den som føler seg krenket. Altså en subjektiv opplevelse. Med stadig fler detaljerte og altomfattende friheter i (tilleggene til) Menneskerettighetserklæringen, blir jussen mer innfløkt. Spesielt også når detaljreguleringen ukritisk og løpende inkluderes i Grunnloven.

 

Det kan se ut til at begrepet ”likhet” stadig mer defineres som en utopisk likhet på bekostning av fellesskapsløsninger. Når det viser seg at vi alle på et eller annet vis kan påberope oss å være underprivilegerte, blir oppgaven vanskelig. Når balansen mellom gruppers særrettigheter ikke veies opp mot felleskapsløsningene, som er selve grunnlaget for nasjonen som et fellesskap, kan altså selve fellesskapet og nasjonenes grunnleggende konstruksjon være truet.

 

” – Grunnloven sikrer stadig nye flere individuelle rettigheter på høyeste nivå i norsk rett. Godt organiserte grupper gis dermed muligheter til å fremme sine særinteresser på andres bekostning.”

 

Det er rektor ved Handelshøyskolen BI, Tom Colbjørnsen, som skriver dette i innlegget ”Grunnlovens paradoks” i DN 4. januar i år. Han er bekymret for at vi 2014 er i ferd med å svekke Grunnloven og dens intensjon. Colbjørnsen tar bl.a. utgangspunkt i kongens nyttårstale:

 

”– Samtidig uttrykker kongen bekymring når noen tror at de bare kan nyte godene uten selv å bidra. … Kongens tale avdekker Grunnlovens paradoks. Samtidig som den gir enkeltmennesker beskyttelse mot statlige overgrep og flertallsdiktatur, blir Grunnloven i økende grad en garantist for rettigheter som enkeltmennesker kan bruke til å fremme snevre egeninteresser, uten at det forutsettes motytelser eller omtanke for helheten. …

 

Menneskerettighetsbegrepet utvides stadig. Opprinnelig omhandlet begrepet grunnleggende friheter som ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet, vern mot tilbakevirkende lover og vilkårlig frihetsberøvelse, religionsfrihet og organisasjonsfrihet.

 

Nå inkluderer det også forbud mot diskriminering, tanke- og samvittighetsfrihet, personvern og personopplysningsvern, vern om familien som grunnleggende enhet i samfunnet, barns rettigheter og barnas beste, rett til utdanning, rett til arbeid, rett til medbestemmelse på arbeidsplassen, rett til helse og rettigheter til tilfredsstillende levestandard og sosial trygghet.”

 

Colbjørnsen utdyper med flere eksempler at utviklingen kan se ut til å gå i gal retning og de negative følgene av denne utviklingen på generelt nivå. I siste delen av debattinnlegget går han inn i hvilke konsekvenser dette for eksempel har for næringslivet og oppsummerer dette slik:

 

”– Lov- og regelverket beslaglegger mye energi, og blir i verste fall et mål i seg selv. Bedriftenes beslutninger og planer risikerer å bli vurdert for ensidig opp mot gjeldene regelverk, og for lite ut fra ønskede resultater og evne til å fornye seg. Balansen mellom behovet for kontroll på den ene siden, og utvikling og nyskapning på den annen side, vil forrykkes til fordel for kontroll.”

 

Helge Rønning, professor ved institutt for medier og kommunikasjon, Francis Sejersted, professor i historie og styreleder i Fritt Ord og Eivind Smith, professor i rettsvitenskap – alle ved UiO, tilkjennegir noen av de samme bekymringene, og da spesielt i forhold til ytringsfriheten i debattinnlegget ”Sensurforbudet kan stå for fall” i Aftensposten 17. januar.

 

De mener at det viktige punktet om sensurforbud i § 100 i 1814-grunnloven er truet ved en ukritisk tilpassning til menneskerettighetene.

 

”– Et stort antall forslag om grunnlovsendringer vedrørende menneskerettigheter ligger i stortinget. Der er det noen som mener at grunnlovsendringer om slike spørsmål først og fremst handler om feiring av grunnlovsjubileet. Derfor kan ting skje fort.”

 

For egen del vil jeg her legge til at dette i stor grad minner om da ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter ble vedtatt i Stortinget alle rede i 1990. Vedtaket bygget på feil premisser og ble med stort tempo rushet gjennom og vedtatt med den begrunnelsen at da ville andre land følge etter. Det sistnevnte er jo egentlig bare flaut. Norge fører an og resten av verden dilter etter i flokk og følge?

 

Slik er det selvfølgelig ikke, og slik gikk det heller ikke med ratifiseringen av ILO-konvensjonen. Kun 22 av 143 medlemslandene i ILO har ratifisert avtalen. Det er verd å merke seg at heller ikke våre naboland Finland og Sverige har godkjent premissene for konvensjonen og har derfor ikke ratifisert den.

 

Mange har senere påpekt at Stortinget ratifiserte på feil premisser og at saksbehandlingen ikke var slik den skulle. Blant disse er Regjeringsadvokaten, professor i rettsvitenskap, Carl August Fleischer og professor i informatikk, Knut Skog.

 

Eksempelet viser at man i Norge kan være i ferd med å gi tapt for det utvidede solidaritetsprisnippet og krenkelsestyranniet, at Kardemommeloven gjør seg stadig mer gjeldene og at nasjonens nødvendige styringsevne sakte forvitrer.

 

 Rønning, Sejersted og Smith konkluderer slik:

 

”Hvis forslaget blir vedtatt, står en 200 år gammel tradisjon for fall. Vi vil prinsipielt være tilbake til tiden før 1814, og vil fjerne oss fra et prinsipp som gjelder i demokratier generelt. Det vil vekke internasjonal oppsikt om Norge i 2014 skulle åpne for å gjeninnføre forhåndssensur. … Stortinget må sørge for å ikke skusle bort et av de aller viktigste grepene som ble tatt i 1814.”

 

Avslutningsvis kan det være betimelig å referere til statsviteren og skribenten Asle Toje og hans kronikk ”Realist eller institusjonalist.” Toje peker på at Norge i større grad enn andre land setter sin lit til de internasjonale institusjonene. Mens et lands utenrikspolitikk naturlig nok og primært skal ivareta landets interesser, er Norges utenrikspolitikk i stor grad bygget på at institusjonene skal styre verden – også våre interesser i en ideell og konsensuspreget verden. Prisen er at landets og folkets interesser ikke blir ivaretatt på en måte som man burde forvente – og kreve.

 

Menneskerettighetserklæringen og overnasjonale institusjoner er blant de største framskrittene verden har gjort etter to ødeleggende kriger i forrige århundre. Men så kan det se ut til at den evigvarende og kloke livsvisdommen og -erfaringen om ”for mye av det gode” og at ”det gode kan bli det bestes verste fiende” gjelder også her. Pendelsvingning og balansepunkt er ufravikelige fysiske lover.

 

I debattene her på VD er det spesielt to temaer der enkelte debattanter stadig viser til menneskerettighetene. Det ene er i spørsmålet om innvandring og det andre er religion. Det sistenevnte var greit den gang da de første og grunnleggende punktene i Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt, og da religionsfrihet var et viktig og selvfølgelig punkt. Med stadig nye tillegg er imidlertid rettighetene kommet ned på et detaljnivå. De er blitt altomfattende. Ingen skal heller føle seg krenket av religionsutøvelse – etter det jeg forstår. Mange opplever at dette står i motstrid til det grunnelegende punktet om religionsfrihet.

 

De fleste land er mer kritiske enn Norge når det gjelder en ”blind” og nærmest automatisk ratifisering av internasjonale konvensjoner. I Norge har det etablert seg noe som kan synes som en selvutslettende lojalitet til de overnasjonale institusjonene.

 

Vi må stille oss spørsmålet om vi er tjent med at det er blitt slik, og om hvorfor Norge tilsynelatende alltid skal være ”flink” i disse spørsmålene, mens det kan se ut til at man i stedet og i realiteten ender opp som den dummeste i klasse.

 

 

 

 

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Det politisk rosa har blitt konsensus

Publisert over 5 år siden

Men kjære deg Danielsen, ta deg et ideologisk dypdykk. Dette landet bygger med konsensus på "Feminismen". Man skal være forsiktig med ordet, det kan misforstås, men i en ideologisk kontekst så snakker vi ikke om likestilling mellom menn og kvinner, men et samfunn som skal bygge på de feminine verdier, altså de rosa verdier, det politisk rosa råder grunnen, ikke det røde eller blå men det rosa. Dette har blitt den verdimessige konsensus her i landet og avspeiler seg i politikk og normer, ja i selve den offentlige retorikk. Den som bryter med denne konsensus anses som rå, brutal, råskinn, usympatisk, upolert, ukultivert, reaksjonær etc. Vi som er født ute med kysten, og har stått han av på båten man en gang vil si at vi har blitt en nasjon av "kjerringer".

1 liker  
Kommentar #2

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Tankevekkende innlegg.

Publisert over 5 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Når balansen mellom gruppers særrettigheter ikke veies opp mot felleskapsløsningene, som er selve grunnlaget for nasjonen som et fellesskap, kan altså selve fellesskapet og nasjonenes grunnleggende konstruksjon være truet.

Avveiningen mellom disse hensyn er viktig å få frem til både informasjon og debatt.

De nasjonale hensyn er ikke så høyt i kurs, merker jeg, men ideen om fellesskapet burde fremdeles ha tyngde nok som verdi i seg selv.

Det er forresten noe pussig at man, i grunnlovens jubileumsår, ikke nevner at grunnloven nå er landets nest høyeste instans, fordi den er underlagt EU domstolen. 

Kommentar #3

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

Tatt i betraktning

Publisert over 5 år siden

av at man er i ferd med å ødelegge et helt kontinent, synes jeg Danielsens kronikk er helt på sin plass. Så kan man jo alltids tenke hva man vil om hvordan dette faller sammen med siste 40 års politkk vise versa. 

Mens jeg leste Aar sunds kommentar kom jeg til å tenke på en bok jeg en gang leste med den oppsiktsvekkende tittelen "crisis in masculinity". Mon tro om den ikke skulle være inne på noe der.

Kommentar #4

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
For egen del vil jeg her legge til at dette i stor grad minner om da ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter ble vedtatt i Stortinget alle rede i 1990. Vedtaket bygget på feil premisser og ble med stort tempo rushet gjennom og vedtatt med den begrunnelsen at da ville andre land følge etter. Det sistnevnte er jo egentlig bare flaut. Norge fører an og resten av verden dilter etter i flokk og følge? Slik er det selvfølgelig ikke, og slik gikk det heller ikke med ratifiseringen av ILO-konvensjonen. Kun 22 av 143 medlemslandene i ILO har ratifisert avtalen. Det er verd å merke seg at heller ikke våre naboland Finland og Sverige har godkjent premissene for konvensjonen og har derfor ikke ratifisert den. Mange har senere påpekt at Stortinget ratifiserte på feil premisser og at saksbehandlingen ikke var slik den skulle. Blant disse er Regjeringsadvokaten, professor i rettsvitenskap, Carl August Fleischer og professor i informatikk, Knut Skog.

Jeg skal ikke kommentere selve innlegget, som er leseverdig nok, men ta fatt i det siterte som omhandler urfolk og urfolks rettigheter, spesielt med fokus på samene i Norge. I den anledning viser jeg til tråden som Arne D. Danielsen selv opprettet, Er samene kravstore? Jeg må si at jeg blir usikker på om Arne D. Danielsen har lest innleggene i sin egen tråd?

I det siterte fremmer Danielsen på nytt en rekke påstander som er tilbakevist.
Han sier at vedtaket som Stortinget gjorde i 1990 om å ratifisere ILO-konvensjon 169 bygger på feil premisser og "med stort tempo rushet gjennom". Som bakgrunn for  påstanden "feil premisser og at saksbehandlingen ikke var slik den skulle", bruker han regjeringsadvokat og professor i rettsvitenskap, Carl August Fleischer, samt professor Knut Skog som sannhetsvitner med tyngde.
For å ta sistnevnte først. En professor kan brukes til mangt - også til å uttale seg om samenes stilling som urfolk. Men når en bruker professortittelen, forventer en litt mer pondus enn en professortittel basert på elektronikk. I tillegg opptrer Knut Skog som rådgiver og talsperson for aktivistorganisasjonen EDL (Etnisk og demokratisk likeverd), en organisasjon som aviser samene ikke bare som urfolk, men også som folk og som har antydet at samene vil begå etnisk rensing. Litt av et sannhetsvitne!

Carl August Fleischer har adskillig større tyngde. Men når Danielsen bruker han som sannhetsvitne i denne sammenheng, forutsetter jeg også at Danielsen setter seg inn i hva Fleischer uttaler seg om. Fleischer viser til en juristutredning som ble forelagt Stortinget hvor det ble påstått at ILO-konvensjonen ga støtte til samenes krav om eiendomsrett. Som Fleischer uttaler til NRK Troms: "Den påstanden er feil. Ekspertkomiteen sa det stikk motsatte. Det ble altså gitt feil opplysninger til offentlig myndighet, og Stortinget ble villedet. Det står jeg fast ved".
Bortsett fra dette kan jeg ikke se at Fleischer har spesielle innsigelser mot ratifiseringen.

Ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 ble foretatt av et enstemmig Storting. Høyesterett har senere konfirmert bruken av urfolk om samene. I det politiske miljøet er det stort sett tverrpolitisk enighet, unntatt FRP. Når tilogmed tidligere stortingsrepresentant fra Finnmark for SV, Gunnar Ballo, uttaler at han ikke har innsigelser mot denne konvensjonen, så sier det ikke så rent lite.

Jeg kan heller ikke unnlate å bemerke at både Sverige og Finland er i ferd med å ratifisere ILO-konvensjon 169. At Norge var 25 år tidligere med dette, er noe vi bør være stolte av.

At Danielsen har sine synspunkter som strider mot dette, er helt legitimt. Men da bør han studere litt bedre hvilket grunnlag han bygger på.

Retten til land og vann, spørsmålet om eiendomsrett, er så vidt jeg vet, ikke endelig avklart. Det er opprettet et organ, Finnmarkseiendommen, hvor Sametinget oppnevner tre av seks styrerepresentanter, Finnmark fylkesting oppnevner de tre andre.

Fra denne siden:
Finnmarksloven gir samer og andre finnmarkinger rettigheter til land og vann i Finnmark. Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressursene i Finnmark forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket.
 
Finnmarksloven er etnisk nøytral og behandler alle likt. Enkeltpersoners  rettsstilling er ikke avhengig av deres etniske tilhørighet.
I tillegg kommer etnisk nøytrale rettig­heter for kommunens eller fylkets innbyggere.

Kommentar #5

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Blind tro på en ordnet verden

Publisert over 5 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
De fleste land er mer kritiske enn Norge når det gjelder en

Dette er vel egentlig det interessante med Danielsens innlegg, rent politisk-teoretisk. Samenes rettigheter er udiskutable og kun kverulanter stiller spørsmål ved dem. Så la oss legge den samiske innfallsvinkelen bort så se nettopp på dette faktumet, sitat :

De fleste land er mer kritiske enn Norge når det gjelder en ”blind” og nærmest automatisk ratifisering av internasjonale konvensjoner. I Norge har det etablert seg noe som kan synes som en selvutslettende lojalitet til de overnasjonale institusjonene.

Det er her man møter den særnorske naiviteten. Det er en kjent sak at innenfor politisk teori så definerer man den internasjonale tilstanden som "en naturtilstand", der overordnet myndighet i realiteten er fraværende, uansett svermerier for organisasjoner som FN etc. Men i Norge har troen på det som ikke er nærmest blitt noe som har gått i retning av politisk religiøsistet, og i forlengelsen floskelen om "Norge som fredsnasjon". En heller naivistisk og bent frem "Romantisk" forestilling, der en nasjon på drøyt fire millioner innbyggere skal agere verdens frelser, og det uten å besitte de adekvakte maktmidler og sette bak sine svermerier i form av sikkerhetsgarantier. Resultatet så vi i sin tid på Sri Lanka der tamilene ble slaktet til siste soldat, og de norske "fredsfyrster" eller skal vi si "tåkefyrster" satt med hendene i fanget og intet kunne gjøre. Men pytt de norske fredsfyrster har for lengst glemt de tamilske likhaugene, de er klar for nye eksperimenter. Den norske politiske mentalitet forutsetter derfor en internasjonal orden som ikke eksisterer, men vårt diplomati og våre politikere, samt akademikere, fortsetter å agere som om denne orden skulle eksistere, et ytterst farlig spill, som kan ende i tragedie for den befolkningen som utesttes for "de norske fredsfyrster". Og bak det hele svever Nansen som et ideal ? Men var han et ideal ? Knapt annet enn i norske offisielle fremstillinger. Denne mannen birdo til å fordrive over en million grekere fra sine hjemi Anatolia i 1923. Mens resten av verden innisterte på frivillig evakuering så innsisterte Nansen på tvungen deportasjon, og en 2500 år gammel kultur ble lagt i grus. I vår tid ville man muligens si at Nansen var "primus motor" i en prosess vi kaller entnisk rensing. Med andre ord, det norske diplomatiets "helt" var knapt annet enn en gemen kriminell.Vi skal kanskje være glad for at Nansen var død før utbruddet av den annen verdenskrig. Men det er denne tradisjonen Norge fremdeles svermer for, og således øker muligheten for at utsatte folk kan ende opp som blodoffer for "fredsfyrster" som er lik keiseren i eventyret, for når alvoret setter inn, som på Sri Lanka i sin tid så har de knapt noen klær på, ingen makt, kun svulstige ord, tom retorikk og idealer, samt at de knapt yterer særlig med ord i protest, de så vi etter blodbadet på Sri Lanka. Så er disse til sist så stor humanister ? De har jo allerede glemt tamilene. De forfekter et syn på internasjonal politikk som knapt er en realitet i en verden der naturlrtilstanden ennå råder. Men dette kobles med sosialdemokratiets forvirrede slagord om "det brukne gevær", et slagord som om det hadde blitt fulgt i mellomkrigstiden hadde banet veien for en lettkjøpt seier for Hitler og hans nazi-barbari. Men dette er den typiske "rosa politikken, feilaktig også definert som feminisme"(ikke blande de to begrepene ) Denne ideologsike sausen er det som skaper nordmenns klokketro på internasjonale konvensjoener, slik sett blir de norske diplomater og politikere å sammenligne med de religiøse som også tror, men  har knapt noen empiri å vise til, i en verden der disse konvensjonene i et gitt tilfelle knapt er verdt det papiret de er skrevet på. Chambarlain med viftende med sitt papir fra Munchen kan stå som en god illustrasjon.Fremdeles råder med andre ord Machiavelli, realisten, tåkefyrstenes negasjon, men norske politikere vegrer seg å innse dette i ders øyne ubehagelige faktum, da heller forholde seg til "en romantisk tilstand".

Kommentar #6

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

EU-topp vil ha Europas Forente Stater

Publisert over 5 år siden

Viviane Reding, visepresident for EU-kommisjonen, tok i sin tale i Brüssel den 7.januar bladet fra munnen. Hun snakket for første gang åpent om planene for å etablere Europas Forente Stater; «Vi trenger en reell politisk union. For meg betyr dette at vi må bygge et Europas forente stater med kommisjonen som regjeringen og to kamre ? Europaparlamentet og et senat», sa hun i talen med tittel; «2014: time to make a choice.»
«Krisen viste oss veldig klart at ingen land er en øy. Det som skjer i en medlemsstat har ringvirkninger i de andre. Det er derfor vi har begynt å koordinere den økonomiske politikken og finanspolitikken mye mer på europeisk nivå. EU-kommisjonen skal nå analysere og kommentere medlemsstatenes utkast til budsjettplaner før nasjonale parlamenter har sagt sitt. Det er et stort sprang fremover,» fremholdt visepresidenten, som også viste til planene om å etablere en europeisk bankunion.
Disse reformene er viktige, mente hun, samtidig som hun etterlyste ytterligere reformer. Dristige reformer. «Vi må ikke begrense oss til å bygge en ny arkitektur i den økonomiske og finansielle sfæren. Vi trenger mer: Vi må sikre at demokratiet fanger opp denne nye konstruksjonen vi bygger. Flere og flere beslutninger som påvirker dagliglivet til innbyggerne direkte blir tatt på europeisk nivå. Det er bare én konklusjon som kan trekkes av dette: Våre institusjoner og beslutningsprosesser må bli mer demokratisk og gjennomsiktig,» mente hun.
Viviane Reding fremhevet 2014 som et viktig år for fremtiden til Den europeiske unionen, fordi resultatet av valget til Europaparlament i mai vil bestemme hvilken kurs EU skal ta i årene fremover.

Hva skal vi si til dette ?
Det er vel dette som må kalles nytale. EU forsøker å feste grepet mens mange håpet at 2014 ville få mastadonen til å falle. Så dette skal det bli tider av. Snart faller vel ytringsfriheten mellom alle stoler, mens vi i mellomtiden har følt advarende pekefingre mot alle klakkører på kropp og sinn.
For ikke mange år siden ble de som spådde at EU ville utvikle seg til et Europas Forente Stater erklært som konspiratoriske uten forbehold. Men hvem sitter nå igjen med skjegget og mer i postkassen?

Vil Norge klare å rive seg løs fra EØS / Schengen, kanskje se til Sveits ?  Eller vil Norges skjebne fortsatt finnes i hendene til EU og Barosso ?

We want a United States of Europe says top EU official

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/eu/10559458/We-want-a-United-States-of-Europe-says-top-EU-official.html




 

Kommentar #7

Ole Jørgen Anfindsen

171 innlegg  2072 kommentarer

Takk

Publisert over 5 år siden

Har lest innlegget med stor interesse!

Kommentar #8

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Godt sagt

Publisert over 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.
men et samfunn som skal bygge på de feminine verdier, altså de rosa verdier, det politisk rosa råder grunnen, ikke det røde eller blå men det rosa.

Men når du i et senere innlegg kaller de kverulanter som er uenige med "samerettigheter", så var det ikke like imponerende.

Kommentar #9

Kristian Kahrs

109 innlegg  2165 kommentarer

Menneskerettighetene og grunnloven

Publisert over 5 år siden

Danielsen

Takk for et grundig og godt innlegg. Bra-klikk og FB anbefaling selvfølgelig aktivert. Du lenker til en kronikk av Asle Toje på Document.no, og dette nettstedets redaktør Hans Rustad har også skrevet innlegget Forhåndssensur av hensyn til befolkningens beste? som blant annet tar for seg konsekvensene av å få med menneskerettigheter i grunnloven. Her har Thorbjørn Jagland noen farlige tanker for hvordan krenkelsestyranniet kan begrense ytringsfriheten.

Kommentarene under Rustads innlegg er også av vanlig høy Document-kvalitet, og Rustad skriver blant annet følgende:

Her kan det være nyt­tig å erindre Thor­bjørn Jag­lands begrun­nelse for å ta men­neske­ret­tig­he­tene inn i Grunn­lo­ven. Han har sagt at fol­ket kan få “funny ideas” i frem­ti­den hva gjel­der nye lands­menn. For å stenge mulig­he­tene for at et stor­tings­fler­tall kan for­andre lovene og for å gjøre visse ved­tak ulov­lige, vil Jag­land for­hindre at et folk på ville veier kan opp­føre seg dumt. Dette har Jag­land sagt eks­pli­sitt. Han har også nevnt hvil­ken gruppe det er han mener tren­ger spe­si­ell beskyttelse.

Den samme Jag­land er opp­tatt av den nye høyre­bøl­gen i Europa, det har gått opp for ham at høyre­si­den vin­ner kam­pen om inter­nett. Det er der sla­get om opi­nio­nen står, og Jag­land ser at hans side har alle pen­gene, all mak­ten, men like­vel taper.

Kommentar #10

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kristian Kahrs. Gå til den siterte teksten.
Her har Thorbjørn Jagland noen farlige tanker for hvordan krenkelsestyranniet kan begrense ytringsfriheten.

Jeg er redd 2014 kan utvise ytterligere totalitære tendenser. Ikke minst overfor størrelser som ytringsfrihet og nasjonal og økonomisk selvråderett. 

Til Danielsens spørsmål: jeg tror Norge kommer særlig uheldig ut, fordi den kulturelle selvbevisstheten ikke er særlig sterk i Norge (les: blant Norges styringseliter). Derfor har man der så lett for å ta til seg nye impulser --- som om landet var tomt på slike. 

Kommentar #11

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

Temmelig skummelt

Publisert over 5 år siden

FN’s Menneskerettighetsråd (tidligere Menneskerettighetskommisjon) gjorde i sin tid et banebrytende arbeid da de grunnleggende punktene i menneskerettighetene ble utarbeidet og senere lagt fram for medlemslandene, og etter grundige og kompliserte politiske prosesser ble vedtatt. Dette ble til det vi kjenner som Menneskerettighetserklæringen. Well done!

Men hva gjør man etter at det store slaget er vunnet? Og hva gjør man som ansatt i et FN-organ? Rådet er et organ som mange andre organ i FN-hierarkiet og -byråkratiet. Det består av mennesker fra noen av medlemslandene. Som alle andre i FN-systemet har de god lønn og andre fordelaktige betingelser. Det er å anta at noen av dem føler seg privilegerte. Mange blir beskyldt for primært å nyte privilegiene. Men noe må man jo produsere. I Menneske-rettighetsrådet lager man derfor stadig nye forslag / tillegg til Menneskerettighets-erklæringen. For noe må man jo altså gjøre.

Det er ikke så vanskelig. Rasisme, all form for krenkelse, rett til et anstendig liv osv. høres bra ut og er således naturlige satsningsområder. Og siden det aktuelle Rådet opprettholdes, vil det hele tiden bli produsert nye forslag, egentlig en uendelig strøm av forslag – innimellom kanapeene. Slik gjør de nytte for seg.

Den etterfølgende politiske prosessen er heller ikke så vanskelig. De gamle demokratiene, som jo har ratifisert selve Menneskerettighetserklæringen, kan ikke annet enn å vedta tilleggene. De mer ullene demokratiene og diktaturene vedtar dem kanskje også, men da blir det gjerne med det. De havner nok i mange tilfeller i en skuff, noe som muligens er en skuffelse for de med kanapeene, hvis de i det hele tatt bryr seg.

Men ett fyrtårn overgår alle andre og gjør skikkelig stas på sliterne i Menneske-rettighetsrådet, de som har funnet på det hele. I Norge nøyer man seg ikke med å vedta tilleggene. Her tar vi dem også inn i selveste Grunnloven. Makan! Skål!

Poenget med dette ”harselaset,” er naturligvis å sette noe av problematikken på spissen. Men like mye å sette Norges tilsynelatende overiverighet i et slags perspektiv. Å leke butikk, kan være uskyldige greier. I hvert fall når det foregår i liten skala. Men å leke politikk, er en alvorlig sak.

Det hele fremstår som skremmende for en som ikke kan så mye om slikt.

Kommentar #12

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

Norges kulturelle selvbevissthet

Publisert over 5 år siden

kan man jo ellers legge merke til på nye emblemer være i seg forsvar eller politi, - sa jeg forsvar?   

Var det fargene det var noe feil på ?                               

FN vs. menneskerettigheter forøvrig så vi vel aller tydeligst i modus operandi like etter Yom Kippur i 1973 ?

Kommentar #13

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Skuffet over FN

Publisert over 5 år siden

I min ungdom hadde jeg også stor tro på FN og menneskerettighetene, Det har snudd.

Etter å ha sett meg litt rundt i verden har jeg fått litt impulser fra virkeligheten og ikke bare fra NRK.Da jeg bodde i Norge på "heltid" husker jeg hvilken heltestatus FN hadde, og fortsatt har blant de fleste. Dette trodde jeg på, fordi det var ikke noen som sa noe annet.

Da jeg fikk sett og hørt hva FN holder på med i Afrika skiftet min holdning totalt. Jeg skal ikke utbrodere det her fordi det har jeg gjort i andre tråder. Vi ser også at FN har fått mange muslimske land på medlemslisten og blir dermed handlingslammet i større og større grad på verdensbasis. Så oppretter FN en del supperåd som skal sitte å finne på noe. De gjør ikke noe fornuftig, de ser bare flere og flere særinteresser som alle skal ta hensyn til.FN er en organisasjon som blir større og større og utretter mindre og mindre, iallfall av fornuftige ting. Noen steder i verden hadde det vært mye bedre om FN ikke hadde vært til stede sier mange av de jeg møter.

Dessverre er Norge en av de "beste" i klassen og bruker altfor mange av våre penger på FN. Jeg vil påstå at norske politikere kjøper seg fine stillinger i FN med våre skattepenger slik at de har en god stilling å gå til når deres politiske karriere er over. Vi i Norge har en overdrevet tro på vår betydning internasjonalt. Vi har kjøpt oss litt oppmerksomhet men vi må ikke late oss til å tro at det er noe annet enn det.

Det er sannsynligvis også den voldsomme troen på FN som gjør at vi biter på menneskerettighetene. Hva godt har de ført med seg? Ikke noe som helst. Det blir en tvangstrøye for oss etterhvert som flere og flere særinteresser skal inkluderes og korrupte land sier javel og jaha og legger de i en skuff hvor de ligger i en betryggende avstand fra virkeligheten.

Kommentar #14

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Mange gode poeng

Publisert over 5 år siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
FN er en organisasjon som blir større og større og utretter mindre og mindre, iallfall av fornuftige ting.

Vi er jo noen som tror på såkalte negative menneskerettigheter (retten til fred fra…), som også reagerer på et stadig feitere FN.

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2250 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 2002 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1618 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1396 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1365 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1273 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1195 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1128 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1120 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere