Verdidebatt

Vitenskap, visshet og paradigmer

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

TV-serien «Gud og vitskapen» har ikke uventet ført til debatt også her. Det virker ikke som om den kunnskapen som formidles gjennom programmene gjør noe til eller fra når det gjelder debattantenes ståsted, og det er kanskje ikke så rart når det synes som om de «fagfolkene» som deltar i programmet ikke snakker samme språk og heller ikke lever i den samme verden. Litt skuffende synes jeg det er når man først sender en slik serie, at man ikke også har en avdeling for vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori, så jeg forsøker meg på et «lite» inspill.

«Inspirasjonen» til dette innlegget er i hovedsak tre bøker, som jeg har sitert fra mer eller mindre nøyaktig i teksten under. Så for ordens og redelighets skyld, disse er:

  • Ragnar Fjelland: «Universet er ikke slik det synes å være» (benyttes ifm ex.phil for mat-nat studenter)
  • Per Arne Bjørkum: «Annerledestenkerne» (første del handler i hovedsak om paradigmeskifter og betydningen av disse)
  • Rune Nydal: «I vitenskapens tid» (vitenskapsfilosofi etter Kuhn)

Den kanskje mest kjente av vitenskapsfilosofene de siste 100 år er Karl Popper, og det er hans teorier det oftest vises til i debatter om vitenskap. Hans kritiske rasjonalisme var en motreaksjon mot den logiske empirismen og mot induksjonsprinsippet. Grunnlaget for Poppers hypotetisk-deduktive teori er at det er en asymmetri mellom verifikasjon og falsifikasjon, og at selv den sikreste kunnskap er usikker. Det viktigste (?) poenget for Popper var å kunne skille mellom vitenskap og pseudovitenskap (demarkasjonsprinsippet), han var svært frustrert over all overtro i sin tid, og det er gjerne i slike sammenhenger at teorien(e) hans vises til. Men nå var også Popper etter hvert fullt klar over at teorien hans ikke beskrev vitenskap slik den faktisk utføres. Den gav kun et idealisert bilde av hvordan vitenskap burde være og derfor kalles teorien også for normativ.

Thomas Kuhn er den andre av de store vitenskapsfilosofene. «Structure of scentific revolutions» sies å være den kanskje mest siterte innen akademia de siste 50 år. Kuhn var kritisk til Poppers beskrivelse av vitenskapen. Han hevdet på bakgrunn av historien at vitenskapens fremskritt først og fremst skjer ved paradigmeskifter. Med paradigme mente Kuhn at enhver vitenskap arbeider ut et sett forutsetninger som tas som a priori sannheter uten at det stilles spørsmål ved disse. Når man så ser at denne tidligere kunnskapen er feil intreffer et paradigmeskifte som snur opp-ned på de etablerte sannhetene. Eksempler på slike paradigmeskifter kan være skifte fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde, steady state univers vs big bang, evolusjonsteorien, eller relativitetsteorien og oppdagelsen av kvantefysikken.

Det Kuhn kaller for et paradigme er altså regler for hvordan man skal gå fram når man skal studere noe. Regler som er felles for vitenskapsfolk innen et avgrenset område. Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvordan disse faktaene skal tolkes, hvilke konklusjoner man kan trekke av forskjellige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid, og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller en vitenskapelig skole. Paradigmet representerer en måte å se verden på og danner den rammen som en vitenskapelig virksomhet foregår innenfor. Normalt stilles ingen spørsmål ved denne rammen, paradigmet er noe vitenskapsfolkene sosialiseres inn i, på samme måte som barn lærer normer og regler i et samfunn uten å stille spørsmål ved disse.

Det er i dag ikke så lett å finne gode eksempler på vitenskap som utføres slik Popper beskriver. Kanskje særlig innen alle de forskjellige områdene av biologien og medisinen gjelder verifikasjon i langt større grad enn falsifikasjon, men også innen de diverse feltene av fysikk og kosmologi o.l, er det vanskelig å gi eksempler på at falsifikasjonsmetoden er det førende prinsippet. Årsakene til dette er mange og jeg skal ikke gå inn på dem her.

Kuhn påpeker hvor irrasjonell forskningen ofte er, og at det som skjer når revolusjonerende nyheter blir lansert, setter hele forskersamfunnet på prøve, intellektuelt og ikke minst følelsesmessig. Paradigmeskifter medfører endringer som fører til at man må bygge nye teorier om det man er opptatt av, helt fra grunnen av. Nå viser det seg at det i praksis ikke er slik at man forlater en teori selv om det gjøres observasjoner som strider mot teorien. Dette var det Kuhn grep fatt i. Han argumenterte for at store deler av kunnskapsveksten er irrasjonell og skjer plutselig. Kuhn hevdet at det er nødvendig å ta hensyn til forskernes psykologiske reaksjoner og sosiologiske relasjoner, og å undersøke nærmere på hvilket grunnlag forskere faktisk treffer valg mellom konkurrerende teorier.

Når man tenker innenfor et paradigme, er man (ref. Bjørkum) fanget i en (logisk) sirkelargumentasjon. Logikken er imidlertid i seg selv tom mht naturen i den forstand at selv om noe er logisk så gir det ingen garanti for at det man hevder er sant mht naturen. Et paradigme styrer hva man ser etter, hva som anses for å være relevant. Derfor blir det uventede, det som paradigmet ikke kan forklare, ofte oversett eller ikke tillagt vekt. Overgangen til et nytt paradigme skjer ikke bare gjennom en rasjonell falsifisering av teorien innenfor det gamle. Overgangen er også styrt av sosiale og psykologiske faktorer.

De diskusjoner som oppstår mellom representanter fra ulike paradigmer er ikke fruktbare. Det er nemlig ikke mulig å oppdage særlig fremskritt i slike diskusjoner. Man diskuterer innenfor hver sin (logiske) sirkel og der forblir man. Paradigmene har ulikt utgangspunkt, dvs de starter med ulike antagelser, og har ofte egne begreper og egne definisjoner som gjør kommunikasjonen mellom paradigmene lite meningsfull. De snakker ikke det samme språket, selv om de kan bruke de samme ordene, så mener de ikke det samme, de er ikke opptatt av og søker ikke de samme typer data, de er ikke opptatt av de samme problemene, og ikke enige om hva som er tilstrekkelige eller tillatte forklaringer (ref. Bjørkum).

Fjelland gir et tankevekkende eksempel på hvordan vitenskapen bygger på slike forutsetninger; hentet fra den tyske vitenskapsteoretikeren Wolfgang Stegmüller som han (Stegmüller) kaller «Tesen om den vitenskapelige fornufts kosmiske universalitet»: De fleste vitenskapsfolk som har interessert seg for spørsmålet om liv i universet, antar at det hyppig forekommer liv andre steder i universet, men at den spesielle utviklingen som livet på vår planet har gjennomgått, ikke gjentar seg noen andre steder. Fremfor alt er det uhyre lite sannsynlig at det finnes skapninger utenfor vår jordklode som er helt lik menneskene. Men når det gjelder vitenskapene tenker man annerledes. For mange av dem antar likevel samtidig at høyere bevisst liv mer eller mindre automatisk fører til vitenskap med resultater som ligner på eller er lik de resultatene vi mennesker har frembrakt. «Jeg er overbevist om at denne tesen er falsk og at den delvis springer ut av en antropomorfisk ønsketenkning og delvis har den falske forestillingen som kilde at naturvitenskapen er noe som må følge et ganske bestemt, entydig foreskrevet forløp» (Stegmüller).

I sin bok viser Bjørkum via tallrike eksempler fra Aristoteles og frem til vår tids vitenskapsfolk at de virkelig grensesprengede oppdagelsene har skjedd som følge av eller i forbindelse med paradigmeskifter. Han viser at det er de vitenskapsmenn og forskere som har utfordret vedtatte sannheter som har gitt de største og viktigste bidragene til vitenskapen.

Spørsmålet er om, og i såfall hva, dagens vitenskap har å lære av historien.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt