Harald Hauge

7

Joik som teologisk ressurs

Er joik først og fremst et problem for samisk kirkeliv, eller finnes det måter å lytte til joik på som gjør denne til ressurs også for kirka?

Publisert: 15. jan 2014

Vårt Land har i en serie artikler satt fokus på joikens plass – eller manglende sådan – innenfor samisk kirkeliv. Temaet ble aktualisert etter at Ole Edvard Antonsen framførte en joik i Kautokeino kirke, noe som var et brudd på menighetsrådets vedtatte retningslinjer for bruk av kirka. Nå vurderer rådet visstnok å forby all konsertvirksomhet for å sikre seg mot at noe tilsvarende skjer igjen. Joik i kirka er med andre ord en betent sak.

I hvert fall framstilles det slik i avisa.

Selv arbeider jeg som prest i et samisk kjerneområde. Men det er langt herfra til Kautokeino, både geografisk og praktisk-teologisk. Mitt arbeidssted er Røros og Rørosvidda. Her, blant sørsamene, er det lite å spore av den læstadiansk påvirkede nordsamiske konflikttematikken i møte med joik i kirkerommet. Innenfor sørsamisk kirkeliv er nemlig ikke spørsmålet på hvilken måte joiken er et problem for kirka, men heller på hvilken måte vi kan utnytte joiken som teologisk ressurs. Dette er en tilnærming jeg personlig finner mye mer spennende.

Joik og samisk virkelighetsforståelse

For tre år siden hadde jeg gleden av å høre Håkan Rydving, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, forelese om samiske virkelighetsforståelse i lys av begrepene liv, død, navn og joik med særlig henblikk på sørsamisk kontekst. Rydving beskrev hvordan man innenfor en tradisjonell samisk konstruksjon av fenomenet eksistens skiller mellom to «værensformer», nemlig den biologiske og den sosiale. Man kan være levende i biologisk forstand, men likevel være død i sosial forstand (i.e. fredløs eller utstøtt), og motsatt: Man kan være død rent biologisk, men levende hva det relasjonelle angår. Og så kom han til det som jeg tenker det er relevant å trekke fram her, som en del av samtalen om joik og kirkeliv: Det som holder noen fast i deres relasjoner og som dermed sikrer at man ikke dør i sosial forstand er vuelie – joiken.

Som det også har blitt påpekt flere ganger i Vårt Lands artikler om temaet, så er det slik at man ikke joiker om noe eller noen, man joiker noe eller noen. Poenget her er at når man gjør dette er man samtidig med på å opprettholde joik-objektets væren. Joiken bærer eksistens, rett og slett. Bestefar er kanskje død i den forstand at hans hjerte ikke lenger slår, men han lever fortsatt i den usynlige verden så lenge noen fortsetter å joike ham. Riktig død er man først den dagen ingen lenger husker en og derfor ikke lenger joiker en – eller den dagen man ikke selv kan joike. Da er også alle forbindelser mellom den synlige og den usynlige verden borte, og det er også alle de muligheter som implisitt finnes for kommunikasjon og ulike slags reiser fram og tilbake.

I lys av dette skulle det være tydelig hvorfor diskusjonen om joik i kirka ikke bare kan føres som en diskusjon om smak og behag, som om det dreide seg om en ny runde med diskusjon om trommer på bedehuset eller felespill i gudstjenesten. Joiken kan ikke reduseres til et musikkuttrykk. I filosofisk terminologi kan man si at joik handler like mye om ontologi som om sang. På praktisk-teologisk fagdialekt kan vi til og med driste oss til å si at joik er performativ tale: Det er et kulturuttrykk som om ikke skaper så i hvert fall bærer til oss hva det nevner.

Joik og messe

Dersom vi nå vender tilbake til spørsmålet om joik som teologisk ressurs, vil jeg i fortsettelsen knytte an til et begrep innen liturgisk teologi, nemlig anamnese-begrepet. Dette uttrykket har tidligere gjerne vært oversatt med «ihukommelse». Det er et tungt ord, men det er samtidig et vakkert ord. Kanskje må det være tungt også, for det bærer en voldsom realitet i seg: Ordet brukes for å beskrive den delen av nattverdsteologien som handler om hvordan kirka gjennom messen er med på å holde Kristi offer for menneskenes skyld fram som en levende realitet, her å nå.

Gjør dette til minne om meg! sier Kristus, og kirka gjør det – deler brød og vin – til minne om Kristus. Og så må vi si: Minnet lever! For messen er noe mer enn et minnemåltid, noe mer enn et minne om noe som har skjedd, det er noe som skjer. Messen er stedet hvor Kristus får kropp og møter sin kirke som nettopp det, som en levende kropp, i og med brød og vin. Dette er min kropp! Dette er mitt blod! sier Kristus, og idet han sier det er det dette som skjer, der og da. Kirka ihukommer Kristi måltid med disiplene og hvordan han gav seg selv for deres skyld, og idet vi gjør dette er vi selv en del av det samme måltidsfellesskapet på en fullstendig fysisk måte. Dette er performativ tale i aller ytterste forstand.

Paulus bruker uttrykket "Kristi legeme" om to størrelser: Nattverdbrødet og kirka. Sammenhengen mellom disse er slik at den gruppe mennesker som næres av Kristi legeme (brødet, altså sakramentet) blir satt i stand til å være Kristi legeme på jord: Jesu Kristu hender og føtter, øyne og ører, som skal tjene verden med Guds kjærlighet.

Med andre ord: Så lenge kirka gjør anamnese har Kristus en kropp i verden. Men den dagen ingen lenger feirer messe, den dagen ingen lenger leser ordene om Jesus som bryter brødet og deler ut vinen, den dagen mister Kristus sin kropp i verden. Satt på spissen: Jesu Kristi konkrete nærvær iblant oss er knyttet til kirkas sakramentale liv.

Dette betyr likevel ikke at det står i kirkas makt å holde Kristus tilbake, så å si. Det er Ånden som leder oss når vi feirer messe, og Ånden blåser som kjent dit den vil.

Hva har så alt dette med joik i kirka å gjøre? Innenfor en samisk kontekst gir det mening å si at når vi feirer messe, da erfarer vi Ånden som joiker Kristus, intet mindre.

Samisk gudstjenesteliv

Den siste setningen over er et stykke kontekstuell teologi. Med det ene uttrykket "Ånden joiker Kristus" kan vi sammenfatte de atskillig mer ordrike avsnittene over. Denne praktisk-teologiske spissformuleringen gir ikke nødvendigvis mening utenfor samisk kontekst, men innenfor Saemie åpner dette for å tenke om messens dynamikk og om den virkeligheten som kirka står i på en måte som oppleves både integrert og meningsfull. Her kommer Kristus til oss med komager på føttene, og vi inviteres til å se at han er hjemme her også. Han var her til og med før vi ble oppmerksomme på det.

I sørsamisk menighetsliv har joiken en selvsagt plass, både under og etter gudstjenesten. Frode Fjellheims ordinarieserie er komponert med utgangspunkt i sørsamisk joik, og andre ledd i gudstjenesten kan fylles av mer eller mindre spontan joik. Den som har hørt sørsameprest Bierna Bientie joike innstiftelsesordene skjønner intuitivt hva dette dreier seg om: Her er et nærvær som ikke kan beskrives bare med ord.

Selv finner jeg det svært meningsfullt å tenke nettopp slik om både joik og andre sider ved samisk kultur og virkelighetsforståelse: La oss ta det med oss inn i gudstjenesten og se hva som skjer, både med gudstjenesten og den samiske kulturen. Plutselig ser vi at Kristus står der i komager. Det er en erfaring vi som kirke bør legge til rette for, ikke motarbeide.

Litteraturtips

Johnsen, Tore: Jordens barn, Solens barn, Vindens barn. Kristen tro i et samisk landskap. (Verbum: 2007)

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere