Verdidebatt

Agder og Telemark bispedømmeråd kan ikke holde valg over hodet på sine velgere

Agder og Telemark bispedømmeråd vil allerede i løpet av 2014 langt på vei kunne avgjøre valget på nytt råd, som skal finne sted høsten 2015.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kompromiss. Det skyldes at Kirkemøtet, som består av alle bispedømmerådene, er kommet i skade for å vedta et kompromiss for valgordningen som man neppe kan ha tenkt igjennom. Kompromisset kunne fungert dersom man fortsatt hadde hatt preferansevalg (valg på personer), men svekker små velgergruppers innflytelse når man nå har gått bort fra denne ordningen, og vil få forholdstallsvalg (valg på grupper/partier) dersom det stilles mer enn en liste. Dermed fremtrer det som udemokratisk (jf nedenfor).

Kirkerådet, som forbereder saker for Kirkemøtet 2014, og som nå følger opp kompromisset ved å foreslå regler for valget, skriver: ”En viktig del av demokratireformen var økt bruk av direkte valg. Forsøk med direkte valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet var derfor sentralt ved valgene i 2009 og 2011 og det er nå lovfestet at minst fire av de sju leke representantene i et bispedømmeråd skal velges direkte.” Så langt er alt greit – antallet som skal velges direkte, på Agder og andre steder, er fire til sju. Hvis det velges færre enn sju, skal de resterende velges ved et indirekte valg, gjennom menighetsrådene, slik alle ble valgt før forsøksfasen.

Men så heter det: "I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati. Det er deler av Den norske kirke som primært ønsker indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet (Agder og Telemark bispedømmeråd er et bispedømmeråd som i sin høringsuttalelse gir uttrykk for dette) mens andre helst ønsker kun direkte valg (…). Denne uenigheten har det så langt blitt tatt hensyn til, og man har endt på et kompromiss og vedtatt at de bispedømmer som ønsker det, kan velge tre av sju leke representanter gjennom en indirekte valgomgang (…). … Til valget i 2015 anbefales det fremdeles å gjennomføre valget med den kombinasjonsløsningen som ble sendt ut på høring."

Det er den siste anbefalingen som skaper problemer, dersom Kirkemøtet nå i vår skulle gi sin tilslutning til den, og bispedømmerådet senere bestemme å holde valg i samsvar med dette.

Kompromisset kan ikke overkjøre velgerne. Noen ganger er det kjekt med kompromisser. Men de må gjennomføres i stil og orden. Verken Kirkemøtet, som fastlegger valgordningen, eller bispedømmerådet, som til nå har bestemt om det direkte valget skal omfatte sju eller færre, kan forutsette at velgerne i bispedømmet ønsker en avkorting i sin innflytelse. Det er ikke så interessant hva bispedømmerådet mener om ulike typer demokrati og at de, etter å ha tapt kampen for sin type, evt ville gå inn for kompromisset. Det er heller ikke så interessant at Kirkerådet leter etter kompromisser. Velgerne må først få si fra om de ønsker sin lovfestede rett til maksimal innflytelse ved å velge sju, eller svakere innflytelse, ved at det velges færre.

Dette kan enklest sjekkes ved at man i tilknytning til valget i 2015 legger fram for velgerne spørsmålet om de, som i de fleste andre bispedømmer, ved senere valg vil velge sju representanter, eller om de foretrekker en avkorting i sin direkte innflytelse.

Men så lenge man ikke har sjekket hva velgerne mener, kan Agder og Telemark bispedømmeråd (og andre bispedømmeråd som måtte ha de samme oppfatninger) ikke legge til grunn at velgerne vil gi fra seg innflytelse. Derfor må man i 2015 legge opp til at det skal velges sju representanter. Noe annet har man ikke mandat til. Stortinget har vedtatt at velgerne i alle bispedømmer skal kunne velge sju, og velgerne må eksplisitt frasi seg denne retten før kirkelige råd, over hodet på dem, legger til rette for og fatter vedtak om at de skal ha mindre innflytelse.

Kompromisset hindrer et representativt valgresultat. Spørsmålet om man skal velge fire eller sju representanter har stor betydning for hvor lett det vil være for andre lister enn den bispedømmerådet selv frembringer, å få valgt inn sine kandidater. Det ble ved siste valg avgitt ca 33000 stemmer i Agder/Telemark. Med den form for valgoppgjør man bruker, vil det kreves ca 4700 stemmer for å få inn ett mandat fra en alternativ liste, dersom det bare skal velges fire. Skal man velge sju, er det nok med ca 2500 stemmer. Det sittende bispedømmeråd har ikke anledning til å hindre disse 2500 velgere i å få valgt sin representant, uten å ha sjekket med sine velgere om de virkelig vil ha mindre innflytelse enn i andre bispedømmer.

Sakens forhistorie. Den situasjon som har oppstått, må sees på bakgrunn av at Kirkerådet, eller et flertall i rådet, opprinnelig ikke ønsket forholdstallsvalg, hvor ulike grupper får mandater i noenlunde samsvar med hvor mange stemmer de får. Først begrunnet man dette med at ingen grupper ville kunne frembringe det nødvendige antall underskrifter for å kunne stille liste. Da man innså at dette var et oppkonstruert problem (man kunne bare sette tallet lavere; Stortinget reduserte det senere fra 500 til 150), gikk man mot forholdsvalg av mer tekniske grunner, og foreslo en meget restriktiv valgordning, der velgerne bare skulle kunne stemme på to eller tre kandidater, avhengig av om det skulle velges fire eller sju. Men Kirkemøtet aksepterte ikke dette, og bestemte at man skal ha forholdsvalg, hvis det fremmes forslag om flere lister.

Kompromisset er en nisse som er blitt med på lasset, og skyldes antagelig at man ikke har tenkt klart nok: Forsøkserfaringene som man viser til (se innledningen) ble gjort da man hadde såkalt preferansevalg, der man stemmer på personer, ikke på lister/grupper. Da betyr det mindre om fire velges direkte og tre indirekte, eller om alle sju velges direkte. Tilsvarende vil gjelde hvis det ved valget i 2015 bare stilles en liste. Men det vil likevel være slik at direkte valg av sju sikrer bedre samsvar med velgernes oppfatning, enn når det direkte valget begrenses til fire. Og når det først brukes tid, krefter og penger på å avholde et direkte valg, fremtrer det som unødvendig å skulle dele valget i to.

Hvis det imidlertid fremkommer to eller flere lister, slik at det ikke er personer, men grupper/lister, som man skal stemme på, blir valgkretsens størrelse, altså det antall som skal velges, av største betydning, slik talleksempelet ovenfor viser. Kirkerådets saksforelegg viser til at flere høringsinstanser har pekt på problemene med kombinasjonen forholdstallsvalg og to valgomganger, men det anbefales altså likevel at man går for denne løsningen.

Grader, ikke typer av demokrati. Med utgangspunkt i Kirkerådets uttrykk "typer av demokrati" kan det skisseres valgordninger som i ulik grad sikrer at små grupper får uttelling. På den ene ytterkant har man typen 'kun indirekte valg' – bispedømmerådet velges av menighetsrådene. Da er det den indre krets som får valgt sine kandidater. Det var bl a dette demokratireformen skulle endre på. Man kunne innføre en ordning som tilsvarer den man har ved parlamentsvalget i England, nemlig enmannskretser: Bispedømmerådets medlemmer velges fra det enkelte prosti, eller grupper av prostier. Da er det også slik at små grupper har liten mulighet for å få inn sine kandidater. En ordning der fire velges direkte og tre indirekte er en mellomløsning, som kunne være akseptabel i fremtiden, dersom velgerne i angjeldende krets ved en egen avstemning har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å øve maksimal innflytelse (men egentlig burde det kreves enstemmighet eller svært kvalifisert flertall for en slik avkorting). Direkte valg av alle sju medlemmer gir små grupper de største muligheter. Kompromisset ville svekke denne innflytelsen. Det er neppe sakssvarende å kalle dette 'typer' av demokrati. Det er reelt sett tale om grader av demokrati, der kriteriet er hvor godt ordningen sikrer at et mindretall får uttelling.

Antikvert ordning som kirkens bidrag til grunnlovsjubileet?

Valgordninger oppfattes ofte som en form for naturlover, som ikke kan endres. Men slik er det ikke. En gitt valgordning er til gunst for visse grupper, og til ugunst for andre. Man må anta at de som går sterkest inn for kompromisset, utmerket godt vet at det vil gi fordeler til den indre krets, slik som ved den gamle ordning, der alle ble valgt med indirekte valg. Den ordningen var egentlig en variant av svært gamle regler for stortingsvalg, der man først valgte valgmenn, som så valgte stortingsrepresentantene. Ordningen hadde nok dels praktiske begrunnelser, men var også begrunnet i at velgerne ikke ble oppfattet som å ha nok innsikt til å velge direkte. Kirkens bidrag til grunnlovsjubileet bør ikke være at man, uten å sjekke om velgerne ønsker det, delvis viderefører en ordning som ved stortingsvalg ble avviklet for over 100 år siden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt