Karl Øyvind Jordell

158

Agder og Telemark bispedømmeråd kan ikke holde valg over hodet på sine velgere

Agder og Telemark bispedømmeråd vil allerede i løpet av 2014 langt på vei kunne avgjøre valget på nytt råd, som skal finne sted høsten 2015.

Publisert: 10. jan 2014

Kompromiss. Det skyldes at Kirkemøtet, som består av alle bispedømmerådene, er kommet i skade for å vedta et kompromiss for valgordningen som man neppe kan ha tenkt igjennom. Kompromisset kunne fungert dersom man fortsatt hadde hatt preferansevalg (valg på personer), men svekker små velgergruppers innflytelse når man nå har gått bort fra denne ordningen, og vil få forholdstallsvalg (valg på grupper/partier) dersom det stilles mer enn en liste. Dermed fremtrer det som udemokratisk (jf nedenfor).

Kirkerådet, som forbereder saker for Kirkemøtet 2014, og som nå følger opp kompromisset ved å foreslå regler for valget, skriver: ”En viktig del av demokratireformen var økt bruk av direkte valg. Forsøk med direkte valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet var derfor sentralt ved valgene i 2009 og 2011 og det er nå lovfestet at minst fire av de sju leke representantene i et bispedømmeråd skal velges direkte.” Så langt er alt greit – antallet som skal velges direkte, på Agder og andre steder, er fire til sju. Hvis det velges færre enn sju, skal de resterende velges ved et indirekte valg, gjennom menighetsrådene, slik alle ble valgt før forsøksfasen.

Men så heter det: ”I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati. Det er deler av Den norske kirke som primært ønsker indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet (Agder og Telemark bispedømmeråd er et bispedømmeråd som i sin høringsuttalelse gir uttrykk for dette) mens andre helst ønsker kun direkte valg (…). Denne uenigheten har det så langt blitt tatt hensyn til, og man har endt på et kompromiss og vedtatt at de bispedømmer som ønsker det, kan velge tre av sju leke representanter gjennom en indirekte valgomgang (…). … Til valget i 2015 anbefales det fremdeles å gjennomføre valget med den kombinasjonsløsningen som ble sendt ut på høring.”

Det er den siste anbefalingen som skaper problemer, dersom Kirkemøtet nå i vår skulle gi sin tilslutning til den, og bispedømmerådet senere bestemme å holde valg i samsvar med dette.

Kompromisset kan ikke overkjøre velgerne. Noen ganger er det kjekt med kompromisser. Men de må gjennomføres i stil og orden. Verken Kirkemøtet, som fastlegger valgordningen, eller bispedømmerådet, som til nå har bestemt om det direkte valget skal omfatte sju eller færre, kan forutsette at velgerne i bispedømmet ønsker en avkorting i sin innflytelse. Det er ikke så interessant hva bispedømmerådet mener om ulike typer demokrati og at de, etter å ha tapt kampen for sin type, evt ville gå inn for kompromisset. Det er heller ikke så interessant at Kirkerådet leter etter kompromisser. Velgerne må først få si fra om de ønsker sin lovfestede rett til maksimal innflytelse ved å velge sju, eller svakere innflytelse, ved at det velges færre.

Dette kan enklest sjekkes ved at man i tilknytning til valget i 2015 legger fram for velgerne spørsmålet om de, som i de fleste andre bispedømmer, ved senere valg vil velge sju representanter, eller om de foretrekker en avkorting i sin direkte innflytelse.

Men så lenge man ikke har sjekket hva velgerne mener, kan Agder og Telemark bispedømmeråd (og andre bispedømmeråd som måtte ha de samme oppfatninger) ikke legge til grunn at velgerne vil gi fra seg innflytelse. Derfor må man i 2015 legge opp til at det skal velges sju representanter. Noe annet har man ikke mandat til. Stortinget har vedtatt at velgerne i alle bispedømmer skal kunne velge sju, og velgerne må eksplisitt frasi seg denne retten før kirkelige råd, over hodet på dem, legger til rette for og fatter vedtak om at de skal ha mindre innflytelse.

Kompromisset hindrer et representativt valgresultat. Spørsmålet om man skal velge fire eller sju representanter har stor betydning for hvor lett det vil være for andre lister enn den bispedømmerådet selv frembringer, å få valgt inn sine kandidater. Det ble ved siste valg avgitt ca 33000 stemmer i Agder/Telemark. Med den form for valgoppgjør man bruker, vil det kreves ca 4700 stemmer for å få inn ett mandat fra en alternativ liste, dersom det bare skal velges fire. Skal man velge sju, er det nok med ca 2500 stemmer. Det sittende bispedømmeråd har ikke anledning til å hindre disse 2500 velgere i å få valgt sin representant, uten å ha sjekket med sine velgere om de virkelig vil ha mindre innflytelse enn i andre bispedømmer.

Sakens forhistorie. Den situasjon som har oppstått, må sees på bakgrunn av at Kirkerådet, eller et flertall i rådet, opprinnelig ikke ønsket forholdstallsvalg, hvor ulike grupper får mandater i noenlunde samsvar med hvor mange stemmer de får. Først begrunnet man dette med at ingen grupper ville kunne frembringe det nødvendige antall underskrifter for å kunne stille liste. Da man innså at dette var et oppkonstruert problem (man kunne bare sette tallet lavere; Stortinget reduserte det senere fra 500 til 150), gikk man mot forholdsvalg av mer tekniske grunner, og foreslo en meget restriktiv valgordning, der velgerne bare skulle kunne stemme på to eller tre kandidater, avhengig av om det skulle velges fire eller sju. Men Kirkemøtet aksepterte ikke dette, og bestemte at man skal ha forholdsvalg, hvis det fremmes forslag om flere lister.

Kompromisset er en nisse som er blitt med på lasset, og skyldes antagelig at man ikke har tenkt klart nok: Forsøkserfaringene som man viser til (se innledningen) ble gjort da man hadde såkalt preferansevalg, der man stemmer på personer, ikke på lister/grupper. Da betyr det mindre om fire velges direkte og tre indirekte, eller om alle sju velges direkte. Tilsvarende vil gjelde hvis det ved valget i 2015 bare stilles en liste. Men det vil likevel være slik at direkte valg av sju sikrer bedre samsvar med velgernes oppfatning, enn når det direkte valget begrenses til fire. Og når det først brukes tid, krefter og penger på å avholde et direkte valg, fremtrer det som unødvendig å skulle dele valget i to.

Hvis det imidlertid fremkommer to eller flere lister, slik at det ikke er personer, men grupper/lister, som man skal stemme på, blir valgkretsens størrelse, altså det antall som skal velges, av største betydning, slik talleksempelet ovenfor viser. Kirkerådets saksforelegg viser til at flere høringsinstanser har pekt på problemene med kombinasjonen forholdstallsvalg og to valgomganger, men det anbefales altså likevel at man går for denne løsningen.

Grader, ikke typer av demokrati. Med utgangspunkt i Kirkerådets uttrykk ”typer av demokrati” kan det skisseres valgordninger som i ulik grad sikrer at små grupper får uttelling. På den ene ytterkant har man typen ’kun indirekte valg’ – bispedømmerådet velges av menighetsrådene. Da er det den indre krets som får valgt sine kandidater. Det var bl a dette demokratireformen skulle endre på. Man kunne innføre en ordning som tilsvarer den man har ved parlamentsvalget i England, nemlig enmannskretser: Bispedømmerådets medlemmer velges fra det enkelte prosti, eller grupper av prostier. Da er det også slik at små grupper har liten mulighet for å få inn sine kandidater. En ordning der fire velges direkte og tre indirekte er en mellomløsning, som kunne være akseptabel i fremtiden, dersom velgerne i angjeldende krets ved en egen avstemning har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å øve maksimal innflytelse (men egentlig burde det kreves enstemmighet eller svært kvalifisert flertall for en slik avkorting). Direkte valg av alle sju medlemmer gir små grupper de største muligheter. Kompromisset ville svekke denne innflytelsen. Det er neppe sakssvarende å kalle dette ‘typer’ av demokrati. Det er reelt sett tale om grader av demokrati, der kriteriet er hvor godt ordningen sikrer at et mindretall får uttelling.

Antikvert ordning som kirkens bidrag til grunnlovsjubileet?

Valgordninger oppfattes ofte som en form for naturlover, som ikke kan endres. Men slik er det ikke. En gitt valgordning er til gunst for visse grupper, og til ugunst for andre. Man må anta at de som går sterkest inn for kompromisset, utmerket godt vet at det vil gi fordeler til den indre krets, slik som ved den gamle ordning, der alle ble valgt med indirekte valg. Den ordningen var egentlig en variant av svært gamle regler for stortingsvalg, der man først valgte valgmenn, som så valgte stortingsrepresentantene. Ordningen hadde nok dels praktiske begrunnelser, men var også begrunnet i at velgerne ikke ble oppfattet som å ha nok innsikt til å velge direkte. Kirkens bidrag til grunnlovsjubileet bør ikke være at man, uten å sjekke om velgerne ønsker det, delvis viderefører en ordning som ved stortingsvalg ble avviklet for over 100 år siden.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Jeg er en av de som mener preferansevalg er en god ordning for bispedømmerådene, men innser at dersom folk ikke forstår hvordan ordningen virker, så vil flertallet fort avskaffe en vanskelig men rettferdig ordning til fordel for en enklere ordning de forstår bedre.

At kirken ved valg "oppfordres" til å dele seg opp i partier mener jeg er svært uheldig.

Den to-delte ordningen med noen direkte og noen indirekte valgte kandidater har sikret geografi, kjønn og kompetanse til en viss grad. Med forholdstallsvalg burde geografi og kompetanse være noe det tas hensyn til når de prioriterte listene utformes. Velgerne må da stemme på hele lister, ikke bare enkeltpersoner, og må styke kandidater de ikke ønsker i selve valget. Med en slik ordning synes det udemokratisk å "overstyre" dette i ettertid med en ny indirekte runde - selv om jeg mener det kan være klokt i et system med preferansevalg.

Det er lett å sammenligne kirkemøtet med Stortinget og tenke at kirken må ha de samme demokratiske mekanismene som samfunnet forøvrig - mens virkeligheten er at kirkemøtet er mer som et landsmøte som styrer en organisasjon, og ligner demokratisk sett mer på et parti enn en stat. I partiene parktiseres det fremdeles valg ved bruk av valgmenn, og medlemer i partienes sentralstyrer velges ofte uten reell avstemning.

Komiteens merknader fra kirkemøtet viser at et flertall ønsker en nominasjonskomite og en liste - omtrent på linje med listen som har vært laget til preferansevalg (?). Forskjellen er at en ekstra kandidat ved preferansevalg lett kan legges til, mens èn ny kandidat i en prioritert liste gir en helt ny kabal. En alternativ liste vil kunne ha støtte hos bare 150 men likevel tvinge igjennom et forholdstallsvalg og slik stenge ute all supplerende nominasjon. (?)

Jeg er bekymret for dette, for selv om preferansevalg var vanskelig, så tar ordningen hensyn til kandidatene uavhengig av deres "parti-tilknytning". Forholdstallvalg, slik det brukes i politikken, forutsetter at man er organisert i partier. Forholdstallsvalg med bare èn liste vil ligne mer et  nominasjonsmøte enn et reelt valg. 

Så, denne nye valgordningen vil gjøre det valgtekniske enklere, men den vil sannsynligvis skape  like mye usikkerhet som forrige valgordning, og dersom kirken lager interne partier vil den nye valgordningen kunne virke reelt splittende.

Kommentar #2

Karl Øyvind Jordell

158 innlegg  115 kommentarer

Kommentar til Westermoen

Publisert nesten 6 år siden

Markus Westermoens kommentar gir grunnlag for et par kommentarer:

1.Bekymringen for splittelse, at kirken ved valg oppfordres til å dele seg opp i partier, må vurderes i lys av at det i alle år har vært slik at ved menighetsrådsvalg kunne 10 personer stille alternativ liste, og det ble da forholdstallsvalg. Når det først var enighet om en demokratireform, har det undret meg at Kirkerådet i det lengste kjempet mot en tilsvarende ordning ved bispedømmeråd.

2. Synspunktet at «… virkeligheten er at kirkemøtet er mer som et landsmøte som styrer en organisasjon, og ligner demokratisk sett mer på et parti enn en stat. I partiene praktiseres det fremdeles valg ved bruk av valgmenn …» tar ikke høyde for at det i kirken alltid har vært holdt offentlige valg, til menighetsråd. Organisasjoner og partier velger oftest sine representanter på møter; kirken valgte aldri menighetsråd på menighetsmøter. Igjen, når det først var enighet om en demokratireform, fremtrer det som rimelig at valget ble utvidet til også å gjelde bispedømmerådsvalg.

3. Synspunktet at «den to-delte ordningen med noen direkte og noen indirekte valgte kandidater har sikret geografi, kjønn og kompetanse til en viss grad» er ifølge Kirkerådet en misforståelse. To-delingen kan gi slike muligheter, men jo flere man velger direkte, jo lettere er det å sikre balanse.

4. For øvrig: Så langt i prosessen har Kirkerådet fremstått som en part, som kjemper for visse ordninger, og mot andre, fremfor å legge fram alternativer. Dette har medført at man har fått et nokså uhåndterlig kompromiss. Fram mot kirkemøtet ville det være ønskelig at rådet endret sin rolle, og ikke klamret seg til kompromisset, men sa klart fra om at dette er en (relativt uhensiktsmessig) løsning (noe man allerede langt på vei sier). Andre løsninger er 1) ikke indirekte valg når det stilles flere lister, og 2) ikke indirekte valg over hodet.

Fordelen med det siste er at man da kan ha håp om at sammensetningen av de første ca sju på listen fremtrer som så bred at ingen eller få føler behov for å stille alternativ liste. Men i det øyeblikk 150 velgere likevel vil stille liste, må valgordningen ikke være manipulerende, slik den blir, hvis forholdstallsvalg kombineres med indirekte valg – jfr regneeksempelet i mitt hovedinnlegg: det kreves nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn et mandat når det bare skal velges fire ved direkte valg, sammenliknet med når det skal velges sju.

Demokratireformen bør munne ut i ordninger som maksimerer den enkelte velgers innflytelse, og mindretalls muligheter til å bli representert. Innen slike ordninger kan så kirkelige uenigheter spilles ut. Det verste som kan skje, er at velgere og grupper opplever valgordningene som rigget på en slik måte at deres anliggender ikke når fram.

Kommentar #3

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden

Takk for kommentarer!

Jeg kjenner mange i min menighet, og kjenner de aller fleste som stiller til menighetsrådsvalg. Til bispedømmerådsvalgene er det annerledes, og selv å finne noen som kjenner en kandidat kan være vanskelig. Med preferansevalg vil alle stemme inn de de kjenner, mens med listevalg vil det bli mer tilfeldig avhengig av om folk stoler på nominasjonskomiteen eller stryker alle de ikke kjenner. Oppgavene til menighetsrådet og bispedømmerådet er også forskjellige - og prinsipielt er jeg enig i at menighetsrådsmodellen kan legges til grunn, men jeg er skeptisk til at det vil virke like godt i større målestokk. (Politikere blir jo nå forhåndskumulert, og til Stortingsvalg kan man i praksis ikke stryke)

Menighetsråd er noe som velges av medlemmene, og det at kirken alltid har hatt offentlige åpne valg mener jeg viser at kirken har en mer demokratisk praksis enn politiske partiene. Når stortingspolitikere kritiserer kirken for manglende demokrati er det fordi de, mener jeg, bruker feil målestokk. 

Hvis jeg husker rett var alle de 3 direktevalgte ved sist valg (i Agder og Telemark), menn i samme alder - og to av dem var fra bispedømmets største by, Kristiansand. Dette har de fleste som stemte i andre runde vært klar over, og selv om andre runde ikke tar hensyn til kompetanse eller kjønn, så er min påstand at velgerne i 2. runde tar slike hensyn fordi de ønsker bredde i bispedømmerådet. 

  - Likevel, med listevalg i stedet for preferansevalg mener også jeg at en ekstra indirekte runde er uheldig.

Ved forrige valg forelå det to lister i Agder og Telemark, men med preferansevalg vil lister ikke ha samme betydning som ved forholdstallsvalg. En alternativ liste i et preferansevalg vil aldri redusere noens sjangser for å komme inn. For meg er det uklart om kandidater ved neste valg ev. kan stå på flere lister, hvem som kan reservere seg og hva slags opptellingsmetode som vil bli brukt.

For min del er jeg litt frustrert over at kirken ikke har lykkes med preferansevalg slik universitetene, Irland eller Malta har. At det brukes forskjellige valgordninger er bevisstgjørende, og STV burde, med litt mer opplæring, kunne bli en bra ordning for Kirken.

Jeg er forøvrig enig i at: "Fordelen med det siste er at man da kan ha håp om at sammensetningen av de første ca sju på listen fremtrer som så bred at ingen eller få føler behov for å stille alternativ liste". Jeg håper også at  bispedømmerådene i praksis vil lage lister der strykninger på listene reelt endrer rådets sammensetning. Likevel dersom det blir vanlig med alternative lister vil jeg tro at en slik tankegang faller fort bort, og at kirkevalg fort vil kunne bli valg mellom posisjon og opposisjon.

Kommentar #4

Karl Øyvind Jordell

158 innlegg  115 kommentarer

Kommentar til Westermoens andre innspill

Publisert nesten 6 år siden

1. Jeg leser innlegget ditt slik at du mener preferansevalg fortsatt er et aktuelt alternativ, men det er det ikke. Man gikk bort fra det fordi mange velgere trodde at de, som ved andre valg, kunne levere en urettet liste. Det kunne man ikke – man måtte angi minst èn preferanse, ellers ble stemmen forkastet. Det ble så mange forkastede stemmer at man måtte gå bort fra ordningen.

Pussig nok kan det se ut som at Kirkerådet nå fastholder en liknende ordning for menighetsrådsvalg der det ikke foreligger mer enn èn liste. Med den opptellingsmåte som man vil bruke, vil nemlig en urettet liste overhodet ikke påvirke valgresultatet. Denne opptellingsmåten vil være ukjent for velgerne, som med rimelighet vil tro at de har stemt på de som står på de øverste plassene. Men det har de ikke – en urettet liste tolkes som en stemme til alle som står på listen. Bakgrunnen for valget av denne opptellingsmåten er at man mener at nominasjonskomiteen ellers får for stor innflytelse. Men det er jo sjelden menighetsrådsvalg er så omstridte at nominasjonskomiteens makt betyr så mye: er der strid, stilles det alternativ liste. Derfor er det uheldig at man legger opp til en valgordning som innebærer at mange stemmer ikke betyr noe, og gjør dette uten at velgerne er klar over det – velgerne får knapt vite om subtiliteter ved opptellingen.

Man kan motvirke dette ved å påføre lista at man må stryke eller kumulere minst èn for at stemmen skal telle. Men det blir jo litt snodig. Kanskje man kunne opprette en ‘offer-plass’ nederst på listen, og kunngjøre at denne personen gjerne vil strykes, for at listen skulle kunne telle?

2. Det kan ikke være riktig når du skriver at man sist hadde to lister i Agder og Telemark – da var det preferansevalg, og man stemte vel på personer som sto på en og samme liste. Det du tenker på, må være at ulike grupper gikk ut og anbefalte hvem man skulle stemme på. At man gjorde dette, viser at det alt finnes noe som ligger nær partidannelser i kirken.

3. Når du skriver at «jeg håper også at bispedømmerådene i praksis vil lage lister der strykninger på listene reelt endrer rådets sammensetning» er jeg usikker på hva du mener. Det vil vel bli anledning til å stryke, både når det foreligger èn liste, og når det foreligger flere. Men det ser ut til at man legger opp til at antall strykninger (og kumuleringer) skal begrenses.

Hvis det foreligger flere lister, betyr ikke strykninger så mye – listene vil uansett få et antall mandater som så noenlunde tilsvarer stemmetallet.

Hvis det imidlertid bare foreligger èn liste, vil aksjoner for strykninger (og kumuleringer) kunne innebære at en antatt liten kirkepolitisk gruppe, som f eks har fått tredje og sjette plass på lista for at den skal favne bredt, blir radert ut. Hvis man er opptatt å unngå partier, er derfor slike aksjoner ukloke – ved neste valg vil den gruppe som ble utradert, stille alternativ liste. Men det er lite trolig at aksjonister vil være mer tilbakeholdne enn de var ved preferansevalgene. Derfor vil grupper kunne oppfatte det som tryggest å stille egen liste.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere