Hva skjer i Nord-Korea?

Det lukkede landet. Man kan riktignok reise som turist til Nord-Korea, det kan man ikke til Jupiter og Mars. Men med snaue 1500 turister årlig utgjør antall personer som har besøkt landet en meget eksklusiv klubb på verdensbasis. Det turistene får se, er dessuten nøye koreograferte kulisser av et tilsynelatende paradis fjernt fra de blodige realiteter som er 24 millioner nordkoreaneres hverdag. Nord-Korea er i praksis en like uoppnåelig planet som Jupiter og Mars. Det lille vi vet om hva som foregår i landet, er effektivt filtrert av et altomfattende statlig kontrollapparat. Sivilbefolkningen er hermetisk beskyttet mot alle former for informasjon om verden utenfor, mennesker med minner om en tid før statens opprettelse i 1952 en utdøende rase. Vanvittige masseskuespill på grandiose stadioner forteller sitt om et samfunn der kommunismens idé om massenes kollektive bevissthet synes å ha blitt virkeliggjort til sin mest ekstreme konsekvens. Hundretusener, kanskje millioner, sitter i konsentrasjonsleire, der de utsettes for de mest bestialske overgrep.

Selv de mest sofistikerte etterretningssystemer har måttet melde pass i forhold til å få ut pålitelig informasjon fra verdens mest lukkede land. Journalister har normalt ikke adgang til landet, og de som har forsøkt å ta seg inn på turistvisum, har opplevd at de tre statsautoriserte guidene som vokter hvert skritt en utenlandsk besøkende tar, i ettertid er blitt straffet, sendt i konsentrasjonsleire og sågar blitt henrettet for å ha sviktet i sin kontrolloppgave. Noe attråverdig turistmål er Nord-Korea heller ikke utover den særlige fascinasjon det kan ha å stå på nært hold av bisarre monumenter som lovpriser menneskeguden Kim Il-Sungs uendelige visdom. Den koreanske halvøya er dessuten i øyeblikket verdens farligste sted å oppholde seg, så bare av den grunn bør man holde seg hjemme.

Hva er det som skjer der nå? Og er det mulig å forutsi hva som vil skje i den nærmeste fremtid?

Basert på observasjoner fra flere kompetente iakttagere, tror jeg følgende kan sies rimelig sikkert: Kim Jong-Ils ondskapsfulle tyranni er på vei mot en implosjon – mot et sammenbrudd. Om det vil skje som følge av den pågående krisen, er derimot høyst usikkert.  Nord-Korea har flekset med musklene før uten at det har fått de konsekvenser man kunne ha fryktet. Makthaverne i Pyongyang vet godt at en krig er ensbetydende med selvmord. Men de vet også at de har mye å gå på. En krig under de nåværende forhold vil uunngåelig få katastrofale dimensjoner. En gjenforening av den korenaske halvøya under Sør-Koreas lederskap, som vil være det gitte utfall, er heller ikke uten videre noe attraktivt mål verken for USA, Japan eller Sør-Korea selv. Å innlemme 24 millioner nordkoreanere som ikke vet hva Internett eller mobiltelefoner er, og som mangler de mest elementære forut­set­ninger for å kunne tilpasse seg moderne samfunnsforhold, vil ikke bare koste astronomiske summer, det representerer også en fare for destabilisering av hele Øst-Asia som ingen har noen interesse av.  Bare tanken på Nord-Koreas 1 million mann store hær er i seg selv avskrekkende nok. Selv om regimet skulle falle, vil oppsplittede avdelinger av en slik gigantisk hærstyrke med soldater trent til å handle som roboter, kunne holde liv i en krig i tiår etter tiår og skape et inferno som får 1950-tallets Koreakrig til å se ut som en snøballkrig i sammenligning. Legger vi til landets uhyrlige våpenarsenal og muligheten gale generaler har for å utløse en atomkrig,  har vi mer enn nok i vektskålen til å få selv de mest krigshissige antikommunister til å besinne seg.

Frykten for krig er derfor Kim Jong-Ils forsikring og som gjør at han kan flekse med musklene i trygg forvissning om at det ikke vil få noen konsekvenser utover de forutsigbare retoriske fordømmelsene han allerede kan utenat. Regimet i Pyongyang har bedrevet slike muskeløvinger mange ganger før uten at det har fått følger. Hver gang det har skjedd, har det pleid å falle sammen med hendelser internt i Nord-Korea som har gjort det nødvendig for regimet å demonstrere styrke. Denne gangen faller maktdemonstrasjonen sammen med kunngjøringen om at arverekkefølgen til landets "kjære leder" er sikret.  For å sikre Kim-dynastiets posisjon overfor rivaliserende krefter, som først og fremst finnes innenfor det altomnfattende militære maktapparatet, er slike markeringer nødvendige. En betydelig import av luksusvarer fra Kina nå i høst tolkes av enkelte som tegn på at det militære maktapparat i øyeblikket er utsatt for en storstilt smøringskampanje for å sikre bred oppslutning om Kim-dynastiets arverekkefølge. Landet forebereder dessuten en gigantomanisk feiring av 100-årsjubileet for Kim-Il-Sungs fødsel i 2012. Kim Il-Sung er i navnet fortsatt Nord-Koreas president "til evig tid", sønnen Kim Jong-Ils formelle tittel er partisekretær.

Selv om Kim-familien tillegges nærmest guddommelig status i Nord-Korea, har imidlertid den rabiate folkelige dyrkingen ikke lenger den samme glød som tidligere. Flere observatører peker på at regimets hypnotiske grep om massene er i ferd med å forvitre. Det nordkoreanske folket har mer enn nok med å overleve de uhyggelige lidelser regimet påfører dem, og som har økt i omfang og brutalitet etter at Nord-Koreas livlinje til utlandet, Sovjetunionen, kollapset. I en slik situasjon trenger regimet med jevne mellomrom å ta massenes oppmerksomhet bort fra hverdagens lidelser og hente frem de gode, gamle fiendebildene og trigge den evig underliggende angsten som alle nordkoreanere er lært opp til å føle overfor ”den imperialistiske aggressoren USA” og deres marionetter i Sør-Korea.

Den virkelig store krisen for Nord-Korea er derfor ikke USAs og Sør-Koreas pågående militærøvelser. Krisen kommer den dagen i en ikke altfor fjern fremtid da den slagrammede diabetikeren Kim Jong-Il faller fra. Diktaturers akhilleshæl er sjelden fordømmelser, press og sanksjoner utenfra, ei heller innebærer økonomisk sammenbrudd med nødvendighet at et diktaturregime med nødvendighet faller. (Mugabes Zimbabwe er i realiteten fullstendig bankerott, men regimet består). Det svake punktet som kan føre til at alt rakner, er maktvakuumet som oppstår idet diktatoren faller fra. Nord-Korea er ikke en mer homogen stat enn at det - særlig innenfor det militære - også der finnes sterke fraksjoner i makthierarkiet som er villig til å gjøre alt for å styrke sine posisjoner når denne dagen inntreffer. Kronprinsen, Kim Jong-Un, må besitte usedvanlige lederegenskaper for å takle en slik situasjon.  Desto mer kan den nåværende krisen ses på som frivillig utløst som et indrepolitisk strategisk grep for å styrke kronprinsens posisjon overfor rivaliserende krefter i makthierarkiet.

Spørsmålet er imidlertid om slike rituelle triks fra regimets side virker lenger. Verden utenfor ser ikke likedan ut som da Kim Jong-Il overtok etter sin far i 1994. Til tross for sin Juche-ideologi, som går ut på å være hundre prosent selvhjulpen og uavhengig i alt, har den nordkoreanske konstruksjonen av en stat ikke kunnet eksistere uten legitimitet utenfra. Kina har spilt - og spiller her – en nøkkelrolle. Kina dekker alene en tredjedel av Nord-Koreas matbehov og en minst like stor andel av energibehovet. I tillegg kommer betydelig matvareimport fra Sør-Korea, Japan og USA. Nord-Korea er lysår fra å være selvhjulpen. Kinesisk import har også økt betydelig i de senere år, hele 48 prosent bare fra 2008 til 2009. Uten Kinas beskyttende hånd kunne Nord-Korea ikke ha overlevd 20 år på overtid av den kalde krigen.

Kinas rolle. Betyr dette også at Kina kan tvinge Nord-Korea i kne om de vil? Ja, hevdet senator og tidligere presidentkandidat John McCain nylig i en kommentar, der han kritiserte Kina for ikke å leve opp til sitt ansvar som verdensmakt.  Men fullt så enkelt er det likevel ikke. Kinas strategi overfor Nord-Korea, som har gått ut på å sikre stabilitet og en buffer mot amerikansk og japansk dominans i Kinas nærområde, har på de fleste felt vist seg feilslått. I forhold til Kina har Nord-Korea vist seg som en like upålitelig undersått som i de fleste andre internasjonale sammenhenger. Irritasjonen i Beijing er betydelig, noe som ikke minst kom til uttrykk ved at Kina sluttet opp om den meget skarpe ordlyden i FNs fordømmelse av Nord-Koreas atomprøvesprengninger i 2005. En slik tone har Kina aldri tidligere tatt overfor nabolandet.

Så hva er egentlig Kinas posisjon overfor dagens Nord-Korea? Mao sa noen ofte siterte ord om at Nord-Korea forholdt seg til Kina som leppene til tennene. Uten Nord-Korea som buffer ville Kinas tanngard bli blottet. Men hvilket realpolitisk behov har egentlig Kina for at Nord-Korea skal bestå slik dagens verden ser ut? Kinas behov for Nord-Korea som en buffer for å beskytte sin geopolitiske posisjon mot japansk og amerikansk dominans er tuftet på den kalde krigens logikk. De forutseningene gjelder ikke lenger. Nord-Korea har ikke nødvendigvis noen rolle å spille lenger som buffer i dagens maktpolitiske spill. For Kinas ambisjoner om å bli en stormakt kan Nord-Korea snarere mer vise seg å være et hinder. En atommakt i sitt nærområde som oppfører seg som en løs kanon på dekk og som opptrer fullstendig uforutsigbart på den internasjonale arenaen, er neppe noe Kina i lengden vil betale dyrt for å beholde. Det ideologiske slektskapet regimene i Bejing og Pyongyang engang hadde til hverandre, har ikke lenger noen realpolitisk betydning. Kina kan vise seg å ha den største interessen av alle i at Nord-Korea strykes av kartet.

Hvordan har Kinas politikk overfor Nord-Korea sett ut frem til i dag? Kinas første prioritet har vært å sikre stabilitet på den koreanske halvøya.  Et katastrofepreget sammenbrudd av regimet i Pyongyang utløst som følge av en krig med mulig bruk av atomvåpen, er hva Kina fremfor alt har villet unngå. Kinas grense til Nord-Korea er lang. Grenseprovinsen på kinesisk side er rustbeltet i Maos gamle stat med mye utdatert tungindustri som ikke har klart omstillingen til Kinas nye markedsorienterte politikk, og med en befolkning som i liten grad har fått del i den velstandsforbedring som den kinesiske middelklassen for øvrig har opplevd. Området har inntil nylig hatt en svakt utviklet infrastruktur, og det har vært tegn til sosial uro. Her bor også en betydelig koreansk minoritet preget av stadig sterkere nasjonalistiske holdninger. En krig på den koranske halvøya vil resultere i millioner av flyktende nordkoreanere over den kinesiske grensen, og føre til en destabilisering av dette sårbare området som vil kunne ha smitteeffekt i tilgrensende provinser.

Kina har forsøkt å bruke Nord-Korea som middel til å utvikle dette tilbakeliggende området. Kostbar utbygging av infrastrukturen har vært motivert av et ønske om å styrke handelsforbindelsene mellom Kina og nabolandet.  Kina har investert betydelige ressurser i å øke handelssamkvemmet med samt utvikle teknologi og infrastruktur inne i Nord-Korea med sikte på å bygge ut virksomheter som kan utnytte landets rike mineralressurser og med økonomisk vekst på den kinesiske siden av grensen til følge. Samtidig har kineserne vært offensive i sine forsøk på å lokke Nord-Korea til å etterligne Kinas vellykkede tilpasning til markedsøkonomien, slik Vietnam også har hatt suksess med. Nordkoreanske makthavere er blitt invitert til kostbare reiser til Shanghai og Saigon for at de skal bli overbevist om at en kommunistisk ettpartistat er fullt forenlig med en markedsorientert økonomisk politikk.  Til ingen nytte. Motorveiene kineserne har bygget frem til den nordkoreanske grensen er nesten ikke trafikkert og forsvinner som en ”dead end” i landskapet.

Nord-Korea setter Kina i gapestokken. I dette perspektiv er det interessant å se hvordan Nord-Korea de senere år har forholdt seg til sin mektige nabo. En amerikansk kommentator beskriver Nord-Korea som en tenåring med ADHD og Kina som maktesløse foreldre som forgjeves forsøker å holde barnet i sjakk. Fra å være en lydig undersått har Nord-Korea opptrådt mer og mer selvstendig og ikke vært redd for å utfordre naboens velvilje til det ytterste. Samtidig har Nord-Korea behendig visst å utnytte alle fordeler ved kinesiske investeringer, men opptrådt fullstendig upålitelig i forhold til inngåtte avtaler.

Makthaverne i Pyongyang er onde, men ikke dumme. De ser de bakenforliggende motivene til Kinas tunge satsing på handelssamkvem.  Kina ønsker å sikre seg en innflytelse i Nord-Korea som gradvis kan bygge ned det nåværende regimet og tilpasse Nord-Korea til den kinesiske modellen. Samtidig har regimet i Pyongyang et desperat behov for å melke Kinas økonomiske ressurser. I dette spillet har nordkoreanerne snodd seg behendig frem.  Til tider har de stilt seg svært åpne for å prøve ut den kinesiske varianten av markedsøkonomi og på disse vilkår sikret seg lukrative avtaler, for så i neste omgang å slå døren igjen og ensidig endre forutsetningene for avtalene. Dette har gjentatt seg gang etter gang. Tidlig på 2000-tallet syntes det for eksempel plutselig å blåse en vårvind over Nord-Korea. Kim Jong-Il slakket tøylene, private markeder poppet opp alle steder og lokket til seg et betydelig antall kinesiske investorer som satset store midler på det de trodde var et varig skifte i den økonomiske politikken.  Som del av en større avtale innledet Kina en storstilt eksport av energi samt omfattende matvarehjelp, som regimet i Nord for øvrig sluset videre til det militære og som aldri kom sivilbefolkningen til gode. Fullstendig uforutsigbart slo så Kim Jong-Il plutselig ned på alle private markeder og tvang alle utenlandske investorer til å konvertere sine investeringer og sitt utbytte i verdiløse nordkoreanske won, med betydelige tap til følge for alle parter utenom Kim Jong-Il, som nå hadde melket kua ferdig.

Jakten på robust utenlandsk valuta har Kim Jong-Il sikret seg gjennom andre kanaler. I løpet av 2000-tallet har den nordkoreanske staten kompensert for mangelen på hard valuta ved å utvikle en statlig organisert narkotikaindustri. Metamfetamin produsert i Nord-Korea finner via korrupte kanaler i Kina lett veien til sultne markeder i raskt ekspanderende østasiatiske storbyer. En stadig voksende menneskehandel er likeså en statsdrevet nordkoreansk industri. Store restaurantkjeder organisert som kriminelle syndikater skyter opp over hele Asia, og er via mellommenn etablert på oppdrag av og med finansiering av Kim Jong-Ils regime.

Listen over eksempler på kriminaliteten og uforutsigbarheten til de nordkoreanske makthaverne kan gjøres lenger enn lang. Det er den samme uforutsigbarhet mennesker i sin alminnelighet er utsatt for til daglig, og som fullstendig uberegnelig kan gjøre et menneske til konsentrasjonsleirfange over natten. På denne måten vedlikeholder Kim Jong-Il en vedvarende lammende angst hos sine undersåtter. Men slik utnytter han på den internasjonale arena også alles ettergivenhet i frykt for hva en krig på den koreanske halvøya kan resultere i. Mønsteret kan ses tydelig også i de kompliserte forhandlingene rundt landets atomvåpenprogram. Jimmy Carter skriver for eksempel om avtalen han gjorde med Nord-Korea i 1994 om stans i atomvåpenprogrammet.  Avtaler ble inngått i bytte mot økonomiske fordeler. Kim Jong-Il signerte, men fortsatte ufortrødent atomvåpenprogrammet. Det samme gjentok seg et tiår senere under Bush-administrasjonen. Nord-Korea stilte velvillig opp til forhandlinger og inngikk avtaler i bytte mot matvarehjelp, men har siden satt alle løfter til side og fortsatt uanfektet med sitt urananrikingsprogram.

Hvor langt kan strikken tøyes? Spørsmålet er om ikke Kim Jong-Il nå er i ferd med å tøye strikken for langt. For Kina er det alvorlig at Nord-Korea med sin adferd stadig tydeligere stiller landet til skue som en dåre på den internasjonale arenaen, og mot Kinas forsikringer om det motsatte blottlegger at regimet i Beijing i realiteten er nokså maktesløs overfor sin frekke nabo og undersått.  Det er ikke heldig for et land som har ambisjoner om å bli verdens nest sterkeste økonomiske makt innen kort tid. Så sent som i år sørget Kina for å vanne ut alle kritiske FN-resolusjoner mot Pyonyang-regimet, bl.a. i forbindelse med senkingen av det sørkoreanske marinefartøyet, der 40 liv gikk tapt.  Men i disse dager må vi anta at diskusjonene går høyt blant makthaverne i Bejing om denne silkehanskepolitikken gagner Kinas interesser videre.

Kina sitter med nøkkelen like fullt. Kinas nøkkel til Nord-Korea passer ikke lenger til låsen. Til sjuende og sist er det likevel bare Kina som kan tvinge Nord-Korea i kne. Det kan kineserne gjøre ved å trekke seg ut av landet, stanse all import og alle forsyninger. Kina dekker som nevnt en tredjedel av Nord-Koreas matvare- og energibehov. Et brudd med Nord-Korea fra Kinas side, vil relativt fort resultere i at regimet i Pyongyang imploderer. For Kina vil det imidlertid ha en pris som inntil nå har vært ansett som for høy. Men prisen ved å ha en løs kanon på dekk kan i lengden vise seg å være enda høyere. Dette vil være Kinas avveininger i tiden som kommer og det som avgjør det lidende nordkoreanse folkets skjebne.