Verdidebatt

Er det slik at en del av himmelen har forvillet seg ned på jorden?

Noen tema skaper uro i en tilsynelatende ordnet verden, men det er bare slik på utsiden. Orden altså. Jeg skriver for å minne om uroen, og fordi jeg ønsker rom for en lengsel som åpner opp for fortellinger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når hjertet vanker i dunkle ganger. Overskriften på blogginnlegget er ca slik jeg leste den som en del av en overskrift en dag i "Julemysteriet" av Jostein Gaarder. Den fikk meg til å stoppe opp litt. Til å tenke at jeg gjerne skulle hørt litt englesang. Kanskje kjent litt tryllestøv på skuldrene for å senke de noen hakk. "I denne søte juletid…" Jeg vet ikke helt om jeg er enig i den linja. Kanskje mer "I denne dunkle juletid…?" Jeg synes det passer bedre. Jeg tror ikke jeg har latt melankolikeren ta for stor plass. Det er mer realisten. Spørsmålet er om det er plass for at juletiden kan være mørk for mange? Er det rom for at noe er annerledes? For å svare både "ja", "nei", og "kanskje" på spørsmålet om vi gleder oss til jul. Kan hjerte vanke i dunkle ganger? Kan vi synge "Deilig er jorden", og samtidig vite at den er langt fra god for veldig mange? I større grad enn før tror jeg, i den betydning at flere snakker om at jul og høytider kan være en vanskelig tid. Det er mange hverdager som er fordunklet. Mange hjerteganger som ikke er blitt opplyst av mildhet og varsomt nærvær på en tid.

Sårbarhet. Kontrastene er der. Noen vil svare "ja". Og noen vil svare "nei", eller "jeg håper jula blir god." Noen vil kanskje ikke vite hva de skal svare. Det blir for nært. Uroen i hjertet er der. Ikke alle spørsmål kan nødvendigvis besvares. Det er noe urolig, ventende og lengtende over dette og i meg, og jeg har ikke noe ønske om å gjøre det enkelt eller fredelig. Dersom det skulle være noe av himmelen som har forvillet seg ned på jorden, så hadde det vært fint om det var i form av håp og lengsel. Det er ikke enkelt å følge egne håp, og våge å holde fast på rom der lengselen har godt jordsmonn og vekstvilkår. Samtidig er det også noe veldig sårbart her. Som om vi i møte med nærhet til enkelte områder i vårt eget liv nesten kan kjenne at vi beveger oss barfot på iskald jord. Faren er at jeg blir forvandlet til en isskulptur fordi noe i meg legger ferdig kabalen basert på en uferdig fortelling. Frykt har en tendens til å knytte sitt røde tau rundt det gode. Gjøre det vanskelig å håpe. Måtte det finnes noe varmt som gjør at ansiktene våre vendes fremover.

Dette blogginnlegget er hentet herfra.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt