Verdidebatt

Adventspreken

Adventstid er ventetid. Vi venter på at vår Herre Jesus Kristus skal komme – igjen. Egentlig er det adventstid hver eneste dag og det har vært det helt siden Kristi himmelfart.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I kirkeåret er denne tiden komprimert ned til mellom 1. søndag i advent og jul, og man har inntrykk av at folk flest forbinder adventstiden kun med noen korte og hektiske uker, som en slags oppladning før juletida.

Jula er ei minnehøytid. Vi minnes at Gud ble menneske, at det guddommelige og det menneskelige ble forent i Kristi person. Født som et lite barn, født på samme måte som vi alle er, slik kom frelseren til verden.

Men adventstida er dobbel. Den skal ikke bare få oss til å se bakover i tid, den skal også få oss til å stramme beltet om livet, få oss til å rette blikket oppover, minne oss på at vi lever i forventning om at Kristus skal komme igjen, på en dag og i en time vi ikke kjenner.

2010 år er lang tid. Det er altså om lag 2000 år siden nå at Kristus for opp til himmelen slik Skriften forkynner. Og ingen hadde trodd at tiden skulle drøye slik. Paulus var overbevist om at Herrens dag var rett rundt hjørnet. Derfor arbeidet han så iherdig for å spre evangeliet og derfor kom han med så mange kraftfulle formaninger til de menighetene han hadde plantet. Tiden var kort og ikke en dag skulle forsømmes i det nye livets tjeneste. Paulus oppfordrer oss til å ha tålmodighet og til å søke trøst i Skriftens ord, og han formaner oss til å vise kristen enhet.

Paulus minner også om at frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Herrens dag kommer stadig nærmere gjennom historiens gang. Natten er snart slutt og dagen er nær, sier Paulus. Og han formaner alle til å gå bort fra usømmelig livsførsel, slik at vi kan kle oss i Kristus.

Hele historien står i dette spenningsfeltet: Frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Og hele historien står i dette spenningsfeltet mellom fristelsene til utskeielser og usømmelig livsførsel, og til splid og uenighet blant de kristne, under påskudd av at tiden slett ikke er så knapp – og det å leve et liv i troens forvissning om at tiden slett ikke er drøy, for Kristus kommer igjen når vi minst venter det, på en dag og i en time vi ikke kjenner.

Vi står i dette spenningsfeltet som enkeltmennesker, og vi står i det som kirke. Men nøl ikke med å se og forstå riktig. Vi skal ikke la oss forlede, uansett hvor forlokkende det er, til å tro at tiden er som det uendelige hav og at Herrens dag ikke plutselig kan være der. Legg vinn på å leve sømmelig, og legg vinn på å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje.

Martin Luther var overbevist om at han levde i den siste tid. Det ga hans livsgjerning og forkynnelse kraft til å avkle den tids kirke løgnaktigheten. For kirken var sklidd ut i en sump av utskeielser og usømmelighet under et hyklerisk ferniss av religiøsitet. Og kirken la slett ikke band på seg for å vise enighet etter Jesu Kristi vilje, for hadde den gjort det da ville ikke Luther ha blitt ekskommunisert og bannlyst fra Roma. Men det ble han altså. Luther bandt seg til ordet, noe paven ikke gjorde, og dermed kom riften til syne. For det finnes også en grense for det å vise enighet etter Jesu Kristi vilje, en vilje og en grense som er åpenbart i ordet.

Så kan vi spørre oss: Hvordan står det til med kirka i dag? Jo, den står i nøyaktig det samme spenningsforhold. På den ene side er det sterke krefter som lokker til å løsne på snippen, som vil at tidsånden skal få makt og innvirkning i en undergravende virksomhet mot Guds evige og levende ord, og som til og med vil at man skal kunne samles til gudstjeneste i et annet navn enn det ene saliggjørende, nemlig Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.

På den andre side er det mange enda som vil holde fast på det overleverte med henvisning til at det åpenbarte skriftord er alt vi har, at det er som en redningsbøye mot og mellom tidsåndens brottsjøer. Og heller ikke i dette skal vi ta feil, for det evangelisk-lutherske fundament er dette: Skriften alene, troen alene, nåden alene, Kristus alene. Det er en del grunnleggende ting som man rett og slett ikke skal rokke ved om man skal kunne bevare enigheten også i vår farefulle og vanskelige tid.

Og denne vår tid rommer helt klart en undergravende virksomhet av den solide kristne tro og lære. Tiden er full av ideologier som bærer nag og direkte hat mot alt som lukter av kristendom. Hva er egentlig kristendommen, spørres det. Er den ikke bare en religion blant mange andre, bare ett alternativ blant flere? Og mange lar seg lokke ut her, men det er fordi de ikke kjenner kraften i det levende og virkende ord. For den kristne tro er den ene saliggjørende tro pustet inn i verden ved Den hellige ånd selv. Kristendommen skal slett ikke bare være et produkt av tiden, noe som kan formes etter tidens flyktige strømninger. Den er gjennom troens vesen et fast fundament med en klar lære, som en bauta mot tidens tann. For den treenige Gud i Fader, Sønn og Hellige ånd er i går og i dag den samme, ja han er den samme til evig tid. Himmel og jord skal forgå, sier Jesus, men mine ord skal aldri forgå.

Den kristne tro og lære er streng. Og dens strenghet består i å konservere det evangeliske, og det evangeliske består i den kristne frihet gjennom syndenes forlatelse for Kristi skyld. Strengheten består i å holde fast på Guds nåde og rettferdiggjørelsen ved troen alene. I sum er det å holde fast på at vi har fått alt i Kristus alene og at vår egen makt er intet verdt.

Vi lever i den siste tid. Vi står nærmere enden nå enn da både Paulus og Luther levde. Vi kjenner det på oss, vi fornemmer det i ånden, vi leser tidens tegn. Kristus kommer snart igjen. Det er vårt håp.

En gang red han inn i Jerusalem på eselfolen. En gang skal han komme igjen for å dømme levende og døde. En gang kom han i ydmykhet. En gang skal han komme igjen som høstens Herre og den ene halvpart skal han ikke kjennes ved, mens den andre skal få komme inn til bryllupsfesten.

Se på fikentreet og alle andre trær, sier Jesus. Når det viser seg tegn i sol og måne og stjerner, og når folkene på jorden blir grepet av angst og rådløshet, når vi ser alt dette så betyr det at Guds rike er nær. Verdens undergang er Gudsrikets endelige frembrudd. Bak det mørke og stormfulle og angsten for dette, skinner det evige lys fra det sted som Kristus har gjort i stand for sine rettferdige, de som er vasket rene i lammets blod.

Vi hører om kriger og det går rykter om krig. Men vi skal ikke være redde. Falske profeter skal komme og føre vill. Trengselstider går over verden. Lovløsheten tar overhånd og kjærligheten blir kald hos de fleste. Dette kjennetegner også de siste tider etter Jesu egne ord, og vi kjenner det igjen i den tiden vi lever i.

Kirken blir lokket og forført inn i det lovløse. Man tror at på den måten skal alle komme med, men det ender i forferdelse fordi man ikke bygger få fjellgrunn, og så kommer stormen og tar alt med seg. Aldri har man snakket så mye om kjærlighet som i vår tid, men det er ofte en lokkende og lovløs kjærlighet uten varme og makt til omvendelse som blir forkynt. Kjærlighet forvekslet med det ville begjær, med det utflytende og lovløse. Men Guds kjærlighet er ikke slik. Guds kjærlighet er en mektig livsomvendende kraft som lar oss gjennomgå anfektelser og kors og trengsler slik at den lutrer oss til å forstå at alt er av Guds nåde og til hans ære, og ikke til vår egen selvrettferdiggjørelse.

Det er særlig to ting som rir vår tid og som fører mange vill. Det første er lovløsheten og det andre er den falske profet. Når islam nå kommer som en maktfaktor inn i våre samfunn så vil vi kristne her i nord møte trengsler som vi tidligere ikke har møtt. Vi vil møte en hardhet som er oss fremmed og en ukristelig loviskhet som vil forsøke å undergrave vår frihet i Kristus og tvinge oss inn i slavekår. Ta ikke feil når det gjelder disse ting. Det er vår tids og vår generasjons største utfordring. Men bli for alt i verden ikke grepet av frykt. Tro på Kristus og det levende gudsords makt.

Når de som vil åpne opp for islam i våre samfunn gjerne er de samme som de som vil bryte ned den kristne grunnmur og veggene og taket i den kristne lære, da ser vi en farlig allianse som avslører seg selv og sine motiver. Det er Antikristens ideologi. Det er den siste tids trengselshær. Det er et mørke forkledd som en lysets engel.

Vær beredt kristne mennesker til å stå fast på den kristne tro og lære. Den som holder ut til enden skal bli frelst, sier Jesus. Det er det som adventstiden skal minne oss på. Spenn beltet om livet og hold lampene tent. Ha troens brennstoff slik at lampene kan lyse når mørket nå kommer og vi blir søvnige og trøtte og står i fare for å slumre av.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Også publisert på Document.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt